Tenke sjæl

Trenger vi egentlig å formidle sakprosa til ungdom? Leser de i det hele tatt faktabøker? Og hvem er nå egentlig denne gruppen vi så ofte kaller unge?

Tekst: Siri Larsen / Omslag: Forlagene

Sakprosa for voksne blir mer og mer populært, og 12. oktober ble Norsk sakprosafestival arrangert på Litteraturhuset i Oslo. Men hva med sakprosa for ungdom? Den virker glemt av både biblioteker og forlag. Det formidles sjeldent, det gis ut lite, og målgruppa virker uinteressert. Spørsmålet er om det bør gjøres en innsats for å få de unge mer interessert så de låner mer? Og er det egentlig behov for sakprosa som retter seg direkte til dem, eller vil de uansett lese det som er skrevet for voksne?

Unødig skille?

I april i år publiserte Periskop en artikkel skrevet for Vinduet med tittelen Nei til skillet mellom «ungdom» og «voksen» der forfatter Ida Jackson setter fingeren på en unødvendig deling av ungdomslitteratur og litteratur. I samtale med erfarne bibliotekarer på Hovedbiblioteket diskuterer de problemstillingen, og konkluderer med at skillet er meningsløst. Riv ned gjerdet! Når det gjelder sakprosa har Deichman gjort nettopp dette. I juni 2018 valgte man å fjerne kategorien kalt FAG UNG fordi man opplevde denne kategorien som lite hensiktsmessig. Bøkene ble stående urørt. Sakprosa havner nå i voksen- eller barneavdelingen, alt etter hvordan de blir vurdert.

Hvem er ungdom?

Problemet med å definere målgruppa er at det eneste de har til felles er at de er et sted mellom det å være barn og det å være voksen. Utover det er det individer med ulik alder, modenhetsnivå, referanser og interesser. Det er like unaturlig å se ungdom under ett, som det å tenke voksne, kvinner eller menn som en ensartet gruppe med sammenfallende lesepreferanser. Men hovedutfordringen er at ungdomstiden er en alder der man er opptatt av å definere seg selv og ikke vil la seg definere av andre, og da spesielt ikke av voksne. Ungdom skal løsrive seg og finne sin egen vei. Men, de bør lese sakprosa fordi det gir kvalitetsikret informasjon, og fordi det er en form de sannsynligvis får bruk for både privat og i arbeidslivet.

De vil bli snakket med, ikke til.

Sakprosa for barn og unge er forstått som bøker som formidler kunnskap og ideer om verden på måter som tar høyde for barn og unges kognitive utvikling, og deres måter å tilegne seg kunnskap. Jeg fikk litt ulike svar da jeg spurte kolleger hvordan Deichman definerer ungdom, men har tatt utgangspunkt i de mellom 13-19 år, også kalt tenåringer. Et stort aldersspenn der modenhet og utvikling varierer veldig. Det sier seg selv at de trenger bøker på ulikt nivå. Det utgjør også en viss risiko for at bøker ment for de yngste oppleves som for enkle og barnslige for de eldste. Ungdom vil ikke bli undervurdert intellektuelt. De vil ikke ha bøker som er tilpasset og forenklet og som signaliserer at stoffet blir presentert på en lettfattelig måte. De vil bli tatt på alvor. De vil bli snakket med, ikke til.

Strekker seg mot voksenhylla

Det er noe uenighet i avgjørelsen om å fjerne FAG UNG her på Deichman, men utlånstallene er ganske klare. Av de 100 mest utlånte bøkene for ungdom i alderen 12-19 år det siste året, er hovedvekten lånt i voksenavdeling og boken har kategori voksen. Et hederlig unntak er Jenteloven , av Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa som topper lista. Den har kategori barn og ungdom og står i barneavdelingen. Ellers har titler som: Forbilde, To søstre, Min historie, The Subtle Art of Not Giving a Fuck og Omgitt av idioter : hvordan forstå dem det ikke går an å forstå høye utlånstall. Alle sakprosabøker skrevet for voksne lesere.

En negativ konsekvens av å fjerne denne kategorien er at mange bøker med målgruppe 12 år og oppover havner blant barnebøkene. Det betyr at noen bøker muligens hadde nådd flere lesere hvis den ble plassert i voksenavdelingen. Et eksempel er Respekt: en sexbok for gutter av Inti Chavez Perez med målgruppe 13-15 år. En viktig bok som fint kan leses av gutter og menn (og jenter og kvinner) mye høyere opp i alder, og som i barneavdelingen blir stående ganske urørt. Et eksempel på det motsatte er nylig utgitte Agnetesh hacker voksenlivet med samme målgruppe. Innholdet kan få en til å tro at denne er for de eldste, men når hovedandelen av følgerne til Agnete Husebye er 8-10 år, vil sannsynligvis også leserne av boka være det samme. Utseende og form virker også tilpasset den aldersgruppen og derfor naturlig å sette blant barnebøkene. Men siden forfatteren av boka allerede er etablert på en annen plattform, vil trolig følgerne hennes finne boka uansett.

Forfatter med følgere

For forlagene har skjønt at det er lurt å gi ut bøker der forfatteren allerede er kjent fra blogg, YouTube eller Instagram. En allerede opparbeidete relasjonen sannsynliggjør interesse for boka, noe vi også kan lese ut av utlånstallene. I disse dager kommer Tale Maria Krohn Engvik ut med boken Helsesista #vågåvære, en bok om kropp, sex, følelser og pubertet. Hun er allerede godt kjent for målgruppa som helsesøsteren på Snapchat og er en voksenperson de har tillit til og respekter, og som kommuniserer med ungdommen i øyehøyde.

Pinlige bøker

Men utlånet av tilsvarende bøker er liten, og det er ingen typiske pubertets-bøker med på utlånslista. Den som kommer nærmest, er Gleden med skjeden av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl. En bok utgitt for voksne. Aschehoug gir i disse dager ut en bok basert på denne, Jenteboka: Nina og Ellens guide til puberteten, som er tilpasset ungdom. Boken er fin, enkel og direkte i stilen, men spørsmålet er om det var nødvendig med en slik tilpasning da de allerede låner den opprinnelige? Nå skal det tilføyes at forlagets tenkte målgruppe er fra 9 år, og min erfaring er at det er nettopp mot slutten av barneskolen de leser og fniser sammen om forandringen som skal skje med kroppen. Denne aldersgruppen synes ungdomsbøkene er kjempespennende.

Uansett, bøker om pubertet kan ikke vurderes i utlånstall. Mange synes det er for flaut å låne med seg en sånn bok hjem. Det viktigste er at de står i hyllene og er tilgjengelige så det er mulig å bla i dem. Etter flere år som skolebibliotekar vet jeg at pinlige bøker «vandrer» rundt på biblioteket og blir lest. Selv om ungdommene jeg snakket med sa de søkte på nett om de hadde spørsmål om pubertet, så trenger de også bøker om emnet.

Samling av pubertets-bøker

Problemet med en egen sakprosahylle i ungdomsavdelingen er at utvalget kan bli litt for snevert. Det blir, satt på spissen, lett en samling av bøker som handler om kropp, sex og følelser, ispedd noe om feminisme, mobbing og bøker om krigen. En slik hylle kan lett oppleves ekskluderende av mange. Viktige temaer, men ungdom er interessert i så mye mer enn det. Dette inntrykket ble forsterket etter å ha vært rundt og snakket med målgruppa, og deretter sammenlignet det de sa med aldersspesifikke utlånstall. Bruken av bøkene på biblioteket er dessverre ikke like lett å måle, men selvfølgelig ikke mindre viktig.

Hva sier ungdommen?

Da jeg spurte de eldste i alderen 16-19 år om de definerte seg selv som ungdom, svarte alle ja. Da jeg spurte om de ville valgt ungdoms- eller voksenavdeling for å låne en sakprosa bok, svarte alle voksen. Utlånstallene for den aldersgruppen viser at det stemmer. Selv sa de at de ønsker å lese blant annet bøker om samfunn, økonomi, psykologi, filosofi, miljø og feminisme. De ga uttrykk for at de var opptatt av innhold og form, og at boka måtte fremstå som seriøs. Bøker med for naivt, stereotypt og lekent omslag reagerte de på, og de var skeptiske til sakprosa som tegneserie.

På grunn av tid og tilgjengelighet fikk jeg dessverre ikke snakket med noen 14-15-åringer, men utlånet viser at de plukker mest fra voksenavdeling, med unntak av noen titler som retter seg mot barn og unge. En av titlene er Anders Totlands Den norske slavehandelen, en interessant og ganske brutal bok som jeg mener egner seg bedre for denne aldersgruppen enn målgruppa som inkluderer 9-10 åringer.

De var usikre på hva en sakprosabok er, og også usikre på hvor de ville lånt en.

Men hvordan er det med de yngste ungdommene? 8.-klassingene jeg snakket med ble langt mer nølende og flakkende med blikket da jeg spurte om de var ungdom. Ikke så rart, de er jo midt i denne brytningen, og ikke helt fortrolige med sin nye ungdoms-identitet. Oppfølgingsspørsmålet om hvilken avdeling de ville valgt for å låne en sakprosabok var da også mye vanskeligere å ta stilling til. De var usikre på hva en sakprosabok er, og også usikre på hvor de ville lånt en. De svarte veldig ulikt. Listen med utlån viser også at de i større grad velger sakprosabøker som naturlig står i barneavdelingen, som Fortnite, biografier, fotball, quiz og dyr. Det dukket også opp en og annen pubertets-bok, som de kanskje ikke hadde funnet hvis den stod i egen ungdomsavdeling?

Tenke sjæl

Om det er noe svar på om sakprosa for ungdom er overflødig, så er det både ja og nei, for jeg fant egentlig ikke ett svar. Konklusjonen er at målgruppa er stor og variert, og mange definerer ikke seg selv som en del av målgruppa. De som søker mot ungdomsbøkene er ofte langt yngre enn de som faller inn under definisjonen, og mange i målgruppa strekker seg mot de voksne. Det viktigste er at det finnes et variert utvalg bøker på ulikt nivå som formidles og er tilgjengelige. Vi må få fram mangfoldet og vise at det finnes mer enn bøker skrevet av bloggere.

Men det er vel i ungdommens natur å finne sin egen vei, så da nytter det kanskje ikke hvor mye vi enn tilpasser og løper etter dem med en bok vi mener de bør lese. De vil velge selv. De strekker seg mot fremtiden, og voksne kan ikke egentlig helt nå dem. Og det er vel sånn det skal være.