Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Astrid Werner Anmeldelser 8. november 2019

Lyrikk som vrir og vrenger

Det er 30 år siden Tone Hødnebø debuterte med samlingen Larm. 30 år med et jevnt drypp av utgivelser av lyrikk. I år har Kolon forlag gitt ut alle de seks diktsamlingene hennes i en nydelig samleutgave.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Rolf M. Aagaard, Kolon / Omslag: Kolon

Det som slår meg når jeg blar meg gjennom tekstene til den prisbelønte lyrikeren og oversetteren Tone Hødnebø er alle de spesielle bildene hun bruker. Det er neppe tilfeldig at denne samlingen har fått tittelen Å snu verden inn mot verden. Hødnebøs lyrikk har ofte bilder som vrir og vrenger på verden og virkeligheten. Jeg får en følelse av at hun vil både speilvende og få oss som lesere til å oppleve verden fra uvante vinkler. Også det absurde har plass i hennes lyrikk: «Et byggverk konstruert så lite/ at det rommer alle»

Hødnebøs diktning er ikke det jeg vil kalle lett tilgjengelig, likevel er diktene fulle av humor som gjør det noe lettere å trenge inn i dem. En humor som kan være beksvart, men som uansett får meg til å trekke på smilebåndet.

Drømmeseanser

I Larm (fra 1989) kjennes tekstene nesten som drømmeseanser. De er utydelige og vage. Diktene har en stemme som forteller oss en historie om oppløsning. Det er både kropper, bygninger og tanker som faller fra hverandre og går i oppløsning. Det er en uhyggelig stemning i denne samlingen. Samtidig er dette gode observasjoner og med en tittel som inngir støy, er det en underfundighet at jeg stadig får denne følelsen av å være inne i en drøm; en drøm uten lyd, med mennesker som prøver å fortelle meg noe uten stemme.

En lek med russiske dukker

Fem år etter kom Mørkt kvadrat, og her er er tonen ganske annerledes. Mange av diktene har tekster som prøver å avdekke hva som er innenfor. Innenfor den synlige flaten/overflaten og igjen innenfor der igjen. Som en lek med russiske dukker, den ene gjemt inn i den andre, stadig mindre. Ønsket om å finne en kjerne kanskje?  

Hånd gjemt inne i en hånd,

hånden som ikke er hånd

blir hånd igjen, griper

glass, bestikk, blomsterstilk

en ny hånd fremkalt i hånden

griper et glass inne i glasset,

stilk i stilken,

en overgitt glans

En samling som er mer utfordrende å lese er Pendel fra 1997. Den har flere bilder som viser til tid og instrumenter, som for eksempel en pendel. Pendel virker fjernere enn de to første og vanskeligere å trenge inn i. Bildene med tiden som går, kanskje i sirkel, er mer komplisert å komme under huden på. Overraskende bilder finnes her og, men meningen er utfordrende å få tak i, som sagt. Uten humor er diktene likevel ikke, som dette:

DEN LILLE PRINSEN

Eplefrø blir barn
og plommestein hunder.
Skyene varsler snø, regn,
jord og grus, sand

hvis du lukker øynene
og munnen blir du et tre.

Natur og drømmer

Drømmer går som en rød tråd i samlingen Stormstigen, men har også en viktig plass i flere av de andre bøkene, som i debuten Larm. Stormstigen er full av bilder fra hav, vind og natur, men også fra de stadig tilbakevendende drømmene. Når jeg leser disse diktene fortløpende etterlater de et underlig inntrykk av mennesker som stadig er i bevegelse, samtidig som de ikke kommer noen vei, med stemmer som ikke bærer og ord som aldri blir uttalt. Samtidig  er samlingen full av Hødnebø’ske absurde bilder : «… for ingen står stødigere enn de hjulbeinte/som ifølge din overbevisning/ikke velter så lett om kull,/og hva skal vi tro/om alle dem som står rett?»

Tid og romersk mytologi

Hødnebø kommer tilbake til tiden i Nedtegnelser fra 2008. Som tittelen antyder, blir vi stadig vitne til et jeg som skriver. Hva som skrives og hvilke nedtegnelser vi sitter igjen med, er mer uklart. I denne samlingen fletter Hødnebø også inn romersk mytologi, hvor forrædersken Tarpeia og Ciceros datter Tullia blant andre dukker opp som symboler. Jeg sitter igjen med en fornemmelse av nedtegnelser både om fortid, men også om framtid og en slags refleksjoner over hva framtida vil kunne by oss. Mulig ligger svaret i diktet som starter med «Hånden skriver»:

HÅNDEN SKRIVER

men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
det totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og lesernes øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

Absurd

Nytte og utførte gjerninger er Hødnebøs siste utgivelse og kom i 2016. Det er den samlingen jeg hadde et forhold til og leste da den kom ut. Jeg ser at hun viderefører det samme språket med alle de absurde bildene og evnen til å vri og vrenge på verden, opplever jeg også her. Jeg synes likevel disse tekstene er lettere å lese, og de gir meg raskere bilder i hodet.

Gratulerer

Tone Hødnebø er en uhyre interessant lyriker, selv om ikke alt er like tilgjengelig. Hennes gjendiktninger av Emily Dickinson og Anne Carson er også verdt å nevne. Sistnevnte aktuell på norsk i år, med Rød selvbiografi. Det er bare å gratulere Hødnebø med sine 30 år som poet og med Å snu verden inn mot verden, som jeg håper får mange lesere.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.