Lesestopp

Hva gjør en lesehest når lesevegringen melder seg? Plukker opp den aller tynneste boka i bokhylla!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Frank Michaelsen / Omslag: Forlagene / Illustrasjon: Lene Ask

Det er fullstendig lesestopp. Sånn skikkelig. Hjemme ligger hauger med bøker jeg har lånt på biblioteket. På stuebordet og i sofaen ligger enda flere avbrutte bøker. Jeg kaster den ene boka etter den andre fra meg. Leser kanskje 20 sider, kanskje 50. Ingenting er interessant. Jeg beklaget meg over dette i lunsjen da jeg så en kollega lese den samme boka som jeg hadde prøvd meg på for et par dager siden. Prøvd og gitt opp. En roman som til og med er nominert til Brageprisen. Jeg begynte å føle meg stressa. Har jeg mistet lesegleden? Forsvant den på vei til barnehagen eller innimellom vasking av ullbodyer på 30 grader?

Kanskje du skulle lese noen musikkblader? Min kollega er svært velmenende. Men akk, jeg synes jo musikk er kjedelig. Finnes det egentlig en løsning på denne misæren? Du kan puste lettet ut, jeg tror nemlig jeg kan hjelpe deg hvis du lider av det samme som meg! Ta turen til ditt nærmeste bibliotek og spør om den absolutt tynneste boka du har. Finn deg et stille hjørne, på biblioteket, i sofaen eller på kafe. Les! Og før du vet ordet av det har du faktisk lest en hel bok. Gjenta.

Ethan Frome av Edith Wharton

Det var faktisk denne som gjorde at jeg fikk lesegleden tilbake etter lang tids tørke. Egentlig er jeg veldig glad i klassikere, men av og til kan jeg bli litt skremt av lengden på for eksempel Dickens eller George Eliot eller Tolstoj. Heldigvis finnes det også tynne klassikere! Edith Wharton er kanskje mest kjent for Uskyldens tid, som handler om overklasselivet på 1870-tallet i New York. Ethan Frome er litt mer sober, men inneholder selvsagt også en tragisk kjærlighetshistorie. Denne gangen befinner vi oss i en liten by i Massachusetts, og her er det ikke spesielt mye glitter og glamour. Ethan Frome er vår anti-helt og han driver en gård uten særlig stor suksess. Etterhvert utspiller det seg et trekantdrama som får dramatiske konsekvenser. Dette er kanskje veldig rart, men jeg får faktisk litt julestemning av den. Den finnes blant annet i en nydelig utgave oversatt av Brit Bildøen.

Depp av Sissel Bjugn

Johnny Depp, sa høna på haugen.

Les et dikt i dag! Sissel Bjugn er en av mine absolutte favoritter, og Depp er en morsom, sår og fin liten diktsamling. Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke er så mange som snakker om Bjugn lenger, for meg er hun en av Norges største poeter. Gjennom hele denne samlingen leker hun seg med «Høna på haugen»: «Drep, drep, drep, sa høna på haugen. Diverre, min herre.» Men det er også et alvor her, og med en klar feministisk undertone. I tillegg til at det er litt rock’n’roll. Hvorfor leser ikke folk Bjugn, spør jeg meg igjen. Det er jo så bra! Og jeg kommer til å mase til du gjør det. Miniatyrlesingar av Gunnhild Øyehaug er for øvrig et utmerket supplement.

Kuene av Lydia Davis

Flamme forlag har i en årrekke gitt ut boksingler og dette er den jeg liker aller best. Kuene er en underlig betraktning av nettopp kuer, illustrert med fotografier av de langsomme dyrene. De går stillferdig rundt og beiter utenfor forfatterens vindu. Essayet er avmålt og merkverdig, og etterpå satt jeg og lurte på hva i all verden jeg hadde lest. Aldri har kuer blitt beskrevet så varmt og fint! Det handler om tid, om dyr og natur, ja om selve livet. Og hvis du er inne på Lydia Davis kan du jo ta en titt på Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong. Begge er oversatt av Johanne Fronth-Nygren.

The Hundred and Ninety-Nine Steps av Michel Faber

Michel Faber slo gjennom med Rosenrød og liljehvit. En mursteinsroman over samme lest som Charles Dickens, bare enda mer saftig og ordrik (om mulig). The Hundred and Ninety-Nine Steps er noe helt annet, men har alle elementene til en røverroman, bare i en mye mer fortetta utgave. Vi har en arkeologisk utgravning, kjærlighet, mareritt og et mord. Stilen er mye knappere enn hva vi har sett hos Faber tidligere, men det er både spennende og underholdende. Den er dessverre ikke oversatt til norsk. Jeg må også snike inn et tips om hans Under huden, som er noe av det desidert rareste jeg har lest.

Jeg vil ha tilbake hatten min av Jon Klassen

Jon Klassens bildebøker er virkelig noe for seg selv. Disse leste jeg faktisk før jeg fikk barn, og jeg synes de så absolutt egner seg for voksne også. Det er mulig de kommer til å se litt rart på deg på kafeen der du sitter og koser deg med det litt upraktiske formatet som disse bøkene har, men det er verdt det. Humoren, varmen og ikke minst de vakre bildene til Klassen gjør at bøkene kan nytes av både store og små. Anbefaler også oppfølgerne Dette er ikke min hatt og Vi fant en hatt. Spenningen knytter seg rundt hattebruk, og bøkene tar opp vennskap, moral, tyveri av hatt og drømmer. Fargene er duse og litt mørke, og tegningene kan synes enkle ved første øyekast. Men de er så uttrykksfulle, og Klassen får dyrene sine levende med enkle triks. Legg særlig merke til øynene! Og du, plukk med deg noe fra Shaun Tan i samme slengen.

Kjære Rikard av Lene Ask

Historien om Rikard er både vond og interessant. Tegneserieskaper og forfatter Lene Ask har basert denne boken på virkelige brev mellom lille Rikard hjemme i Norge og faren hans på Madagaskar. Stilen er detaljert og realistisk, tegningene ligger nært opp til fotografiet og skiller seg ut fra Ask sine tidligere utgivelser. Fortellingen begynner i 1892, faren til Rikard drar sammen med sin nye kone til Madagaskar for å misjonere. Rikard og søsknene hans vokser opp på et barnehjem for misjonsbarn, noe som ikke var unormalt den gangen. Det handler om kjærlighet og savn, og om den svært så skjøre relasjonen mellom far og sønn.

Fra «Kjære Rikard» av Lene Ask

Lykke til!