Oversett: Inger Gjelsvik

Hun nevnes hvert år i Nobelpris-sammenheng. Hun har rundt 60 utgivelser på samvittigheten og vunnet diverse priser. Og ikke minst, hun er Fremtidsbibliotekets første bidragsyter og er oversatt til 33 språk. Vi snakker selvsagt om Margaret Atwood som i dag fyller 80 år. Inger Gjelsvik er Atwoods norske oversetter. Hvordan har det vært å leve med dette forfatterskapet? Og hvordan jobber Gjelsvik som oversetter?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Bjørn Herrman, Laim Sharp, Ascehoug / Omslag: Aschehoug

Kingston, Ontario, Canada. Jeg ligger på senga mi i en bitteliten studenthybel og ser ut på et intenst snøvær. Universitetet er stengt denne dagen grunnet «extreme weather conditions». Les: vanlig norsk vinter. I hendene har jeg Alias Grace, en roman av Margaret Atwood. Romanen foregår på 1800-tallet og handler om Grace Marks som blir dømt for drapet på arbeidsgiveren sin. Jeg har sjelden lest en så altoppslukende roman som denne. Jeg leser og leser, hele dagen, hele natta. Jeg vil trenge inn i Graces sinn, forstå henne, løse mordgåten, komme til bunns i hennes sjelsliv. Leseropplevelsen er så intens, og Grace er en av de mest fascinerende karakterene jeg har støtt på i litteraturen. Og ikke bare i litteraturen, romanen bygger på virkelige hendelser. Grace Marks er ikke en oppdiktet person. Hun bodde her, i den lille byen Kingston i Canada. Kanskje gikk hun rundt i de gatene jeg selv gikk rundt i? Så opp på den samme himmelen, opplevde det samme snøværet?

For meg var Alias Grace inngangen til Margaret Atwoods forfatterskap, og jeg vet at dette forfatterskapet kommer til å følge meg resten av livet. Jeg har lenge vært nysgjerrig på den norske oversetteren Inger Gjelsvik, som har oversatt hele 16 bøker av den canadiske forfatteren. Gjelsvik har en helt unik innsikt i Atwoods forfatterskap, og hun har levd tett på tekstene i mange år. For arbeidet sitt har Gjelsvik vunnet både Bastian-prisen og Bokklubbens oversetterpris. Hvilke bøker har betydd mest for oversetteren selv? Også vi må snakke litt om den svært etterlengtede oppfølgeren til Tjenerinnens beretning, nemlig Gileads døtre.

Stor innsikt

Du har jo oversatt en rekke store forfattere, deriblant Margaret Atwood. Jeg leste at du har oversatt hele 14 romaner og noveller av henne! Og du har vunnet priser for arbeidet ditt. Hvordan har det vært å jobbe så mye med dette forfatterskapet? Hva har Atwoods forfatterskap betydd for deg?

– Det er faktisk 16, men to er ikke utgitt ennå, og to har jeg oversatt sammen med mannen min, Bjørn Herrman. Hvordan har jeg arbeidet? Jeg har gjort en bok om gangen, og har fra første stund interessert meg for forfatterskapet og forfatterstemmen. Atwood ser så godt menneskene i sin tid og rammene de lever innenfor. Selv når hun behandler veldig dystre temaer, blir jeg likevel glad av å lese henne, glad fordi det er betryggende og en trøst at det finnes noen i verden som ser så godt og har så stor innsikt. Bøkene hennes får meg til å føle meg mindre alene.

Atwood ligger i forkant

Det at du har oversatt så mange av tekstene hennes har gitt deg en unik mulighet til å følge forfatterskapet hennes gjennom flere år. Hvordan har forfatterskapet utviklet seg synes du?

– Atwood har skrevet i over seksti år. Siden hun hele veien har vært så velorientert på så mange områder (litteratur, politikk, historie, naturvitenskap) har hun vært tidlig ute med å oppfange strømninger i tiden. Slik har hun endret seg med tiden. På den annen side har hun, slik jeg oppfatter det, alltid skrevet om det samme: om mennesker som føler seg feil og tror at det skyldes deres personlige utilstrekkelighet. Uten å si det eksplisitt viser Atwood hvordan disse helt vanlige menneskene som er hennes romanpersoner, langt på vei styres av samfunnskrefter de ikke selv overskuer. Dilemmaene i tiden har endret seg, men hun har fulgt dem opp, og gjerne ligget i forkant. Men til tross for at problemstillingene i bøkene har forandret seg med skiftende tider, har blikket hun ser verden med og de grunnleggende temaene vært de samme: frihet, undertrykkelse, trygghet – eller simpelthen forutsetningene for frihet: Hvor mye trygghet før det blir til tvang, hvor mye frihet før det kjennes utrygt? Og hele tiden har hun skrevet om striden mellom hode og kropp, kultur og natur.

Atwood er generelt dyktig til å finmale opplysningene hun vet leseren trenger, og strø dem tynt utover i handlingen slik at de i minst mulig grad bremser tempoet i plottet.

– En ting til som bør med når det er spørsmål om hvordan hun har endret seg, er hvordan temaet i de enkelte bøkene påvirker formen. I de bøkene der hun bygger verdener, som MaddAddam-trilogien, Hjertet gir seg ikke og til dels også Hekseyngel der leseren trenger mye informasjon for å forstå rammefortellingen, vil informasjonstettheten nødvendigvis gå ut over intensiteten i tonen. Tjenerinnens beretning er et unntak her. For selv om det i boken konstrueres en verden som leserne må kunne danne seg en viss forestilling om, er stemmen til jeg-fortelleren klaustrofobisk fortettet og intens og handlingen konsentrert. Atwood er generelt dyktig til å finmale opplysningene hun vet leseren trenger, og strø dem tynt utover i handlingen slik at de i minst mulig grad bremser tempoet i plottet.

På hvilken måte skiller Atwood seg fra andre forfattere du har oversatt?

– Det første jeg tenker på med Atwood er at hun er morsom. Man merker at hun gleder/fryder seg over å skrive. Tekstene hennes har en tydelig tone, de er ladet med alt fra besk satire til de vareste og såreste stemninger hos et menneske.

Kjølig og intens

Jeg synes at Margaret Atwood har et veldig karakteristisk språk. Det er presist, kanskje litt kjølig? Men samtidig synes jeg det er veldig elegant? Hvordan vil du beskrive språket hennes?

– Det at Atwood har en kjølig stil, som du sier, er noe man ofte leser, og jeg er enig. Men jeg vil si at stilen er kjølig og intens. Jeg tror det kjølige inntrykket kan komme av at det er en betraktende ro i beskrivelsene, men en ro som dekker over en uro eller noe usagt, og som gjør at man kan oppleve at det ligger mye mellom linjene, som det heter – under den kanskje kjølige overflaten. Noe annet som også kan bidra til det kjølige inntrykket er at tonen ikke er skravlete. Ting antydes, men leseren må selv kombinere informasjonen av form og innhold, forstå selv.

Det å oversette er ikke noen eksakt vitenskap – det kan være uendelig mange likeverdig gode måter å overføre en setning til norsk på.

Hvordan jobber du for å beholde den helt spesielle tonen til Atwood?

– Jeg prøver å følge tekstens skiftende “temperatur” og toneart så godt jeg kan. Det med å oversette er på den ene siden så pirkete: Man må sørge for å slå opp alle ord man ikke forstår og samtidig holde ulike tolkningsmuligheter åpne, før man på den andre siden tar en sjanse man aldri helt overskuer, og gir setningen en norsk form. Det å oversette er ikke noen eksakt vitenskap – det kan være uendelig mange likeverdig gode måter å overføre en setning til norsk på. Det eneste man virkelig kan bestrebe seg på å nærlese originalen så konsentrert og nøyaktig som mulig. Dette er ikke så lett som man kanskje kan tro, det er mange elementer av form, innhold og klang som på en og samme tid skal fanges opp og bevares.

En lek med ord

Hva har vært noe av det mest utfordrende med å oversette Atwood? Har du noen konkrete tekst-eksempler her, kanskje?

– Det er jo sånn at det som er utfordrende ved en forfatter, også er det morsomme, sett fra en oversettervinkel (og antagelig de fleste andre synvinkler). I Atwoods tekster er det mye ordspill, dobbeltbetydninger og spissformuleringer, og det er krevende; og det synes så godt når det ikke sitter som det skal på norsk, men er tilsvarende tilfredsstillende når man føler at man får det til. Med en forfatter som er så bevisst sine virkemidler og mestrer dem så suverent, er det faktisk alltid opplagt hvor vanskelighetene ligger. Når man greier å løse disse, er det derfor som når et regnestykke går restløst opp. Men jeg har oversatt forfattere som har vært vanskelige og tidkrevende fordi teksten hverken har vært klart nok tenkt eller klart nok skrevet, og da kan man streve uforholdsmessig mye for å finne ut hva som egentlig står der og uansett ikke synes det blir bra på norsk heller.

Ofte er det selve tonen og temperaturen i et avsnitt som får det til å svinge.

– Konkrete eksempler på gode løsninger? De kan se fattigslige tatt ut av sammenhengen. Ofte er det selve tonen og temperaturen i et avsnitt som får det til å svinge, men tonen består jo selvfølgelig av mange enkeltheter som er løst på en god måte … Et sted i Katteøyet er det snakk om en kunstner som lager “shatter patterns” – “han knuste ting ­– fioliner, glasstøy – og limte bitene sammen igjen i knuseposisjon og kalte det knustverk.” Jeg var fornøyd med den økonomiske løsningen og leken med ordet kunstverk, her.

Tekstforståelse

Mange tenker kanskje at de er veldig gode i engelsk, men hva er den største utfordringen med å oversette fra engelsk til norsk?

– Vi er for tiden i det daglige omgitt av mye engelsk, og mange føler nok at de kan engelsk. Men å forstå engelsk i hele språkets omfang og flertydighet er det nok bare helt tospråklige som kan. Jeg kan det på langt nær, jeg slår opp en hel masse, også ord jeg “kan”. Min oppgave består til dels i å vite hva jeg ikke forstår. Det er ikke uten grunn at vi som oversetter bøker oversetter til vårt morsmål, til det språket vi virkelig er i stand til å fornemme nyansene i. Når det gjelder tekstforståelse fra engelsk fikk jeg meg en overraskelse da jeg for et års tid siden oversatte Atwoods første roman The Edible Woman/Den spiselige kvinnen (den kommer ut våren 2020), som jeg allerede hadde lest sikkert seks-syv ganger opp gjennom årene. Jeg følte jeg at hadde teksten inne. Jeg hadde sett nye ting i boken for hver gang jeg hadde lest den, men fikk meg likevel en del aha-opplevelser mens jeg oversatte den, ting jeg ikke hadde fått med meg før det. Boken står helt annerledes klart for meg nå som jeg har nærlest den på ordboknivå.

Hvordan samarbeider du med en forfatter når du oversetter vedkommendes verk? Hvordan har du jobbet med Margaret Atwood?

– Nå fikk jeg min første Atwood-oversettelse (Life Before Man/Tidenes morgen) i 1980. Det var lenge før internett, og ikke så vanlig med forfatterkontakt, så jeg hadde i grunnen vent meg til en arbeidsmåte før det. Og så hadde jeg min kjære og engasjerte redaktør Kari Falck på Aschehoug, som tilbød meg min første Atwood-oversettelse, og som lærte meg å lese bedre. Jeg har bestandig tatt kontakt med “innfødte” kanadiere eller engelsktalende kollegaer for å få hjelp under veis i en oversettelse, og med eksperter (for eksempel en genforsker når det gjaldt Oryx og Crake), men jeg har aldri tatt direkte kontakt med Atwoods sekretær (eller sekretærer). Sikkert en form for prestasjonsangst, det der.

Den etterlengtede oppfølgeren?

Den seneste boken er Gileads døtre som har fått mye oppmerksomhet. Var det en oppfølger du selv ventet på?

– Gileads døtre fikk jo spesielt mye oppmerksomhet på grunn av hemmeligholdet i lange tider før utgivelsen, og den spektakulære lanseringen med visning av lanseringsintervjuet med Atwood, var det på 1400 kinoer, verden over.

– I etterordet til boken skriver hun at de mange spørsmålene fra leserne i alle årene etter utgivelsen av Tjenerinnens beretning i 1985, spørsmål om hva som skjedde videre etter bokens slutt, og hvordan Gilead-regimet gikk under, var med på å anspore henne til å skrive oppfølgeren. Dessuten har utviklingen i verden gjort Tjenerinnens beretning enda mer aktuell nå enn ved utgivelsen, som det fremkommer av interessen for den og for TV-serien. Da jeg først hørte om oppfølgeren, syntes jeg det var friskt at Atwood på et vis ville ta tilbake sin fortelling, som det var blitt spunnet videre på i hele fire fjernsynssesonger. Hun har på sin side innlemmet elementer fra fjernsynsseriene i sin oppfølger.

Er det en verdig oppfølger til Tjenerinnens beretning?

– Jeg hadde overhodet ikke ventet meg at det skulle være mulig å gjenta Tjenerinnens beretning. Den er skrevet med et slikt indre trykk, tilbakeholdt kraft, med et raseri holdt stramt i tømme, hva vet jeg? Den var et produkt av der og da. Men det er sprengkraft i denne nye boken også; hvis man etter at man har slukt den som spenningsroman, går tilbake og ser etter hvilke uhyrligheter som faktisk står i den. Om det religiøse diktaturets overtagelse – religion brukt som politisk verktøy – fremstilt i tante Lydias perspektiv. Om hvordan hun selv blir et maktmenneske, og på en og samme tid systemets medløper og overløper. Dette med å være offer eller handlende i verden ga Atwood en omfattende diskusjon av allerede i 1972, i boken Survival. Under et diktatur får dessuten alle valg helt annerledes dramatiske konsekvenser enn under mer alminnelige levevilkår. Atwood sa i et intervju for noen år siden at det i vanskelige valg ikke dreier seg om valget mellom godt og ondt (slik vi umiddelbart tenker) men valget mellom to onder. Problemet er at når vi har valgt, har vi tendens til å forsvare vårt valg. Slik kommer tante Lydia nesten til å tro på det undertrykkende systemet hun har vært med å bygge opp.

Flokkdyret i oss er ikke noe pent syn.

– I Gileads døtre ligger verdigheten i å yte motstand mot regimet, og det er slik regimet bukker under. Det er ikke alle som yter motstand som overlever, men noen andre overlever på det, og diktaturet faller. Bøkene kan ikke sammenlignes. Atwood har så mye å by på, av innsikt og kunnskaper og ulike fortellermodus. Hun gjør i denne boken som hun alltid gjør: underholder oss, gir oss kunnskaper og problemstillinger å tenke med rundt makt, undertrykkelse og frihet, men gir oss ikke svarene. Hun vil ha oss til å tenke – selvstendig. Flokkdyret i oss er ikke noe pent syn.

Oversetterens favoritter

Hvilken bok av Atwood har gjort sterkest inntrykk på deg og hvorfor?

– Jo lenger jeg har holdt på med forfatterskapet, jo vanskeligere blir det å svare på. Jeg har lest alle bøkene mange ganger, og for hver gang er de nye for meg. Sikkert også fordi jeg selv blir eldre og endrer fokus med skiftende tider i mitt eget liv. Bøkene representerer forskjellige problemstillinger som jeg trenger å få belyst. Katteøyet har vært viktig. Den er fortellingen om store deler av et livsløp som kunstner, og en fortelling om Toronto, der Atwood selv bor. Den brutale mobbehistorien mellom jentene og hovedpersonens bearbeidelse av den og frigjøringen fra den, gjør inntrykk. De to første romanene hennes The Edible Woman (Den spiselige kvinnen) og Surfacing (Gjenkjennelsen) er komposisjonsmessig og billedmessig sterke. I den første ligger det en konsum- og spiseproblematikk, i den andre en abort et sted i hovedpersonens bakgrunn, en opplevelse som boken er en bearbeidelse av.

Sex og vold er så eggende for fantasien.

– Dronning Orakel, kioskvelterforfatterinne fingerer sin egen død og må leve et dobbeltliv. Røverbruden var morsom å oversette (gjorde det sammen med mannen min): Tre kvinner som på hver sin måte har en brist som gjør dem angripelige for den skruppelløse Zenia, så de slipper henne inn på livet og hun tar fra dem mennene deres. Etterpå har de tre kvinnene bare hverandre, men ingen fasade å tape overfor hverandre. Alias Grace, særlig for måten det skjer at fangen Grace og psykiateren etter hvert ender med å bytte roller. Som Atwood sier: sex og vold er så eggende for fantasien, og psykiaterens fantasi løper av med ham.

«Tjenerinnens beretning» står i en særstilling, de rødkledde tjenerinnene uten ansikt er blitt et verdensomspennende symbol på kvinneundertrykkelse og kvinnekroppen som gjenstand for politisk hestehandel.

– Tjenerinnens beretning står i en særstilling, de rødkledde tjenerinnene uten ansikt er blitt et verdensomspennende symbol på kvinneundertrykkelse og kvinnekroppen som gjenstand for politisk hestehandel. MaddAddam-trilogien, et vågestykke der Atwood stiller humanvitenskapene og naturvitenskapene opp mot hverandre: to forsømte gutter, den ene (naturvitenskapsmannen) utrydder menneskeheten og skaper en ny og bedre, som han lar den andre (humanisten) ta hånd om. Hjertet gir seg ikke, et forsøk på å avskaffe kriminalitet, arbeidsløshet og bolignød i ett og samme sosiale eksperiment, med Shakespeares En midtsommernattsdrøm som lest. Mer Shakespeare i Hekseyngel, skrevet over intrigen til Stormen, der en gammel, forrådt teaterinstruktør tar hevn over sine markedsorienterte «arvinger».

– Nesten alle nevnt, ingen glemt. Så er det 14 diktsamlinger (hvorav to er oversatt) og 9 novellesamlinger (hvorav tre er oversatt). Når det gjelder Atwood som lyriker, behandler hun mange av de samme temaene i diktene som i romanene, men på en råere, mer direkte og ufiltrert måte.

– Og det bør kanskje sies eksplisitt, jeg glemmer det, for jeg tar det for gitt – men jeg har vel på en måte allerede sagt det indirekte. Atwood har alltid tatt opp problemstillinger før de har brutt ut i mediene: naturvern, genforskning og genspleising i MaddAddam, og dessuten: en ny type diktatur i form av overnasjonale selskaper. Og i Tjenerinnens beretning og Gileads døtre: religion brukt som politisk verktøy til undertrykkelse.

Når jeg leser en bok som får betydning for meg, og den ikke er oversatt, klør det i fingrene.

Har du en bok eller forfatter du drømmer om å oversette?

– Nei, egentlig ikke. Men når jeg leser en bok som får betydning for meg, og den ikke er oversatt, klør det i fingrene.

Hva jobber du med nå?

– En samling litterære essays av Atwood fra 2003: Negotiating With the Dead: A Writer on Writing.

 

Lån Margaret Atwood her.