Bragepris på sidemål

Tre av fire av de Bragepris-nominerte barne- og ungdomsbøkene er på nynorsk. Er det en ulempe for dem?

Tekst: Siri Larsen / Foto: Bendikte Skarvik, Sol Nodeland, Anna Julia Granberg, Maria Olivia Rivedal / Omslag: Forlagene

De nominerte til årets Bragepris ble offentliggjort her på Hovedbiblioteket 31. oktober. Brageprisen er bokbransjens egen pris, og har siden etableringen i 1992 blitt en av Norges viktigste litterære priser. En nominasjon, og ikke minst det å vinne prisen, henger derfor veldig høyt hos forfatterne. Jeg har lest alle de fire nominerte i klassen barne- og ungdomsbøker, og det var spesielt to ting jeg festet meg ved: det tematiske slektskapet mellom bøkene, og at hele tre av fire er skrevet på nynorsk. Det siste kan vise seg å ikke være en fordel for nynorskforfatterne.

De nominerte i klassen barne- og ungdomsbøker

Det er en jevn kjønnsbalanse blant årets nominerte. Både når det gjelder hovedpersoner og forfattere, så da slapp vi den debatten. Foruten tre etablerte forfattere, er det også med en debutant, noe som er gledelig. Ingen bildebøker er nominert, og det skyldes at åpen klasse i år er bildebøker for barn og voksne, og påmeldte bildebøker sannsynligvis er nominert der.

Året nominerte er: Blå flaggermus av Harald Nortun, Fugleguten av Rune Belsvik, Buffy By er talentfull av Ingeborg Arvola og Draumar betyr ingenting av Ane Barmen.

Ulike, men påfallende like

Felles for de fire Bragepris-nominerte bøkene er de allmennmenneskelige følelsene de tematiserer. Det handler om å bli akseptert, om indre utvikling, om sorg og savn, vennskap og familierelasjoner. De skildrer opplevelser og hendelser i barn og unges hverdag, og alle bøkene tar hovedpersonens perspektiv. Men selv om det er mye alvor, så rommer også fortellingene optimisme, forsoning og pågangsmot, og det er innslag av humor i flere av dem. Det er ikke bare rammen for fortellingene som ligner hverandre. Sentrale elementer og identiske detaljer som er med på å forme historiene dukker opp i flere av bøkene.

Fraværende fedre

Noe av det jeg hang meg opp i var fedrenes rolle. Bortsett fra i Fugleguten er alle fraværende, helt eller delvis. I Fugleguten er det en kjernefamilie, men ganske tidlig i historien skjønner vi at Lukas har et litt uavklart forhold til faren sin. Det er savnet etter moren som uttales helt eksplisitt. I Blå flaggermus er Sander resultat av en litt uklar episode på hotellet moren jobber, og han vet ingenting om faren. I Buffy By er talentfull og Draumar betyr ingenting bor ikke foreldrene sammen, og både Buffy og Louise har et distansert forhold til dem. Selv om noen av mødrene er fraværende i en mer utvidet tolkning av begrepet, så er det fedrene som er det rent fysisk. Det er noe litt gammeldags over denne fremstillingen av farsrollen. Jeg trodde nåtidens fedre stort sett var mer sentrale i barns liv, selv etter en skilsmisse.

Men det er ikke bare fravær av far som blir brukt som grep for å skildre hovedpersonenes liv. Forholdet til søsken og venner er gjengangere i barnelitteraturen, og de nominerte bøkene er intet unntak. Søsken er gjenstand for sjalusi og rivalisering, og venner utfordrer og skuffer. Akkurat som i det virkelige livet.

Flettes inn i hverandre

Hver og en av bøkene forteller sin unike historie, men det tematiske slektskapet, og alle elementene som flettes inn i hverandre, gjorde at jeg tok meg selv i å blande bøkene da jeg skulle skrive om dem. Det er fattigdom og fugler. Venner som svikter når eldre og kulere lekekamerater dukker opp. Mangel på mobiltelefon og jakten på å få sin egen. Kreative måter å tjene penger på så man kan få oppfylt sine drømmer. Dramatiske hendelser som snur opp ned på livet. Kjærlighet som er både spennende og vanskelig. Blant annet.

Jeg savner litt større bredde blant årets nominasjoner.

Det er lett å argumentere for at dette er noe nesten alle barne- og ungdomsbøker tematiserer i større eller mindre grad, og at man ville funnet likheter nesten uansett nominerte. Men jeg opplevde den overordnete stemningen som ganske lik, så den ene boken gled litt over i den andre. Derfor savner jeg en litt større bredde blant årets nominasjoner.

Den eneste av bøkene jeg synes skiller seg ut er Buffy By er talentfull. Den har en friskhet blandet med alvoret, noe som gjør meg både trist og glad når jeg leser den. Den optimistiske tilnærmingen til livets utfordringer inspirerer, og jeg tror mange i målgruppa vil både underholdes og få ny innsikt av å lese om livet og pågangsmotet til fattigjenta Buffy. Jeg heier på henne!

Nynorsk som vinnerlodd

For første gang i Brageprisens historie er tre av fire nominerte i klassen for barn og unge skrevet på nynorsk. (Ett år var det to av tre.) Uansett, at nynorsk er i flertall er ikke det vanlige. Det er veldig flott, og med på å løfte og synliggjøre nynorsk barne- og ungdomslitteratur. Selv om bare 12% av elever i grunnskolen har nynorsk som hovedmål, er min erfaring at også bokmålsbarn fint leser bøker på nynorsk. Hvis de liker boken, glemmer de hvilken målform den er skrevet på.

Det gir altså en noe større sannsynlighet for å vinne hvis du skriver på nynorsk.

For forfatterne det gjelder er ikke denne fordelingen en fordel. Tidligere år har nemlig sannsynligheten for å vinne vært litt større når boken er skrevet på nynorsk, så dette faller uheldig ut for årets tre nominerte. Jeg skal ikke plage dere for mye med tall, men når antall nynorsk-nominerte totalt er såpass mye lavere enn bøker skrevet på bokmål, er det interessant at de likevel vinner litt over halvparten av de gangene nynorsk er nominert. Det gir altså en noe større sannsynlighet for å vinne hvis du skriver på nynorsk. Ikke noe galt i seg selv, men er det fordi bøker skrevet på nynorsk ofte er bedre, eller er det målformen som gjør at juryen plukker ut den som sin favoritt?

Juryens kriterier

De fastsatte kriteriene for juryen er: «Prisen tildeles en fag- eller skjønnlitterær bok for barn og/eller ungdom, som utmerker seg ved høy litterær kvalitet og/eller ved god formidling av innsikt eller kunnskap.»

Tenker man på nynorsk som et mer høyverdig og poetisk språk som gjør at målformen står i veien og man vurderer innholdet annerledes?

Jeg vil understreke at jeg er veldig for bøker på nynorsk, og siden jeg ikke har lest alle de nominerte fra 1992 til nå, så blir dette bare synsing. Men, jeg er usikker på om bøkene på nynorsk er bedre og oftere fyller juryens kriterier enn bøkene på bokmål? Tenker man på nynorsk som et mer høyverdig og poetisk språk som gjør at målformen står i veien og man vurderer innholdet annerledes? Eller er det juryens ubevisste ønske om å løfte frem de nynorske bøkene som gjør utslag. Jeg vet ikke, og for alt jeg vet er det helt tilfeldig. Fugleguten ble for øvrig nullet av Kulturrådet, så de vurderer ikke den som kvalitetsmessig god nok.

Tvi tvi!

Hvem som vinner i år får vi svar på når prisen deles ut på Dansen hus torsdag 21. november. Lykke til til alle nominerte. Jeg heier litt ekstra på Buffy By er talentfull.