En helt spesiell tellebok

En kald desembermorgen tar jeg toget mot Kolbotn for å møte forfatter og illustratør Kristin Roskifte. Vi skal snakke om en unik tellebok som nettopp har vunnet en høythengende pris for beste barne- og ungdomslitteratur, men samtalen beveger seg også helt ut i verdensrommet.

Tekst og foto: Siri Larsen / Illustrasjoner: Kristin Roskifte

Turen fra togstasjonen til oppgitt adresse går fra et industriområde, gjennom et lite skogholt, og ender i et fredelig strøk med eneboliger pyntet til jul. Huset med riktig adresse er mørkt og stille, og jeg lurer på om jeg har gått feil. Da stikker det ut et blidt hode fra det jeg tror er en garasje og vinker på meg. Det er vinner av Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris Kristin Roskifte som ønsker meg velkommen inn i hennes kreative lille hule, til levende lys og varm kaffe.

Tellebok for nysgjerrige barn

– Oi, så kult!, er Roskiftes umiddelbare reaksjon da jeg forteller at ventelisten på Alle sammen teller var på over 50 stykker morgenen etter at hun vant prisen, og at den bare har blitt lenger siden da. – Vi burde forutsett at hvis jeg vant ville det gå med en del bøker, men det er så vanskelig å vite. Bildebøker selger jo ikke så bra. Og skal man ta sjansen på å trykke opp et ekstra opplag når sjansen for å vinne er så liten?

Men prisvinneren solgte bra også før den vant. Ikke så overraskende, for det er en vakker bok som rommer mange fine historier. For det som tilsynelatende er en telle- og myldrebok, er også en filosofisk bok som åpner opp for gode samtaler og etiske refleksjoner. Hvis man tar seg tid. – Jeg liker å tenke at jeg skriver for alle de nysgjerrige barna, jo mer nysgjerrig, jo mer får du med deg. Det skal være noe der du kan oppdage selv den hundrede gangen du leser den.

De store spørsmålene

For Roskifte er opptatt av at man ikke skal undervurdere barn og forteller at de oftere enn de voksne legger merke til detaljene i illustrasjonene. – Barn er gode på det visuelle og får med seg veldig mye. En nesten alle legger merke til og kommenterer er mannen med mobiltelefonen. Han dukker opp på flere av oppslagene. – De blir veldig moralsk forarget fordi han verken ser barnet sitt, eller på veien når han kjører bil, sier hun smiler.

En historie jeg liker å hente frem er om de to som finner hverandre på biblioteket.

Møtene med barna har gitt mange morsomme samtaler, og hun lar det være ganske opp til dem hva de skal snakke om. – Men jeg prøver å få inn ett av de store spørsmålene. En historie jeg liker å hente frem er om de to som finner hverandre på biblioteket. De har allerede møttes i en heis, uten å vite om det. Tenk så mange vi møter hver eneste dag, som vi ikke legger merke til, og som vi kanskje aldri ser igjen. Når vi begynner å snakke om det er ikke veien så lang til de store eksistensielle spørsmålene og mange fine tanker.

Tellebok ut i uendeligheten

Men først og fremst starter det som en tellebok, poengterer hun, som utvikler seg til å bli veldig myldrete. Som barn syntes Roskifte nemlig det var veldig kjedelig med tellebøker som sluttet på ti. Så når hun først lager en, så forsvinner den ut i verdensrommet og uendeligheten. Noe mange barn fascineres av. – Ja, og det burde vi voksne også. Det er jo et mysterium – egentlig helt vilt. Vi lever her uten helt å vite hvorfor. Noen barn synes tanken på at vi er ute i et stort svart verdensrom, og på en måte er så uviktige, virker skremmende. Men så er det noen, inkludert meg selv, som blir fylt med ro og tenker det er ingenting som er så farlig. For det er noe stille ved det rommet som setter ting så innmari i perspektiv. Og det er så fint.

Like viktig som alle andre

Det er to grunner til at det bare er menneskene som har fått farger når alt annet er i svart-hvitt. Den ene er for å gjøre dem mer synlige, lettere å telle. Den andre grunnen har en mer symbolsk betydning forteller hun. – Det er menneskene som utgjør samfunnet, ikke alt det andre. Derfor ville jeg gjøre dem mer fremtredende.

Alle mennesker er lettere å forstå hvis man vet noe om bakgrunnen deres.

For noe av det viktigste med boken var å vise at hvert menneske har sin unike historie, samtidig som de er del av noe større. – Jeg håper at boka kan gi et større perspektiv. Vise at alle er hovedpersoner i egne liv, og at alle barn skal føle seg superviktige. Samtidig vil jeg vise en ydmykhet om at vi også er en del av en stor gruppe, som er hele planeten. Så samtidig som vi er det viktigste som finnes, så er vi ikke noe viktigere enn alle andre. Hvis jeg klarer å få sagt begge disse tingene samtidig, så har jeg lykkes.

Hun blir veldig ivrig når hun snakker om dette, så tydelig at det er et sentralt budskap hun håper leserne skal oppdage. – Alle mennesker er lettere å forstå hvis man vet noe om bakgrunnen deres. Da er det også vanskeligere å mislike dem. Ting handler kanskje ikke alltid om hvem vi er, men kanskje mer om hva vi har opplevd.

Om det å være menneske

Og det er alle disse små personlige fortellingene som er så viktige for hver og en av oss hun vil formidle i Alle sammen teller. Korte historier man kanskje ikke oppdager ved første lesning. – Jeg må nok leve med at det er mange av historiene som ikke blir sett, men de er der hvis man tar seg tid til å studere boka. For selv om enkelte bare er korte snutter, så har jeg villet si ett eller annet om å være menneske med hver eneste en av dem. Ett eksempel er han som irriterer seg over mannen som sitter inne når alle deltar på dugnaden. På neste side er samme mann på biblioteket, og da ser vi at han sitter i rullestol og ikke kan delta. Plutselig blir alt snudd, og det er han som irriterte seg som er dum.

Slitsom og gøy i fire år

Roskifte forteller at det tok lang tid å få boken ferdig, hele fire år fra idé til ferdig resultatet. Men svaret kommer veldig spontant når jeg spør hvordan det var å jobbe med noe så lenge. – Kjempegøy! Det var skummelt å bruke lang tid på noe så usikkert, men det som holdt meg oppe var at jeg hele veien hadde det utrolig morsomt. Og det forbausa meg egentlig. Selv når jeg var helt utslitt og full av angst for å ha kastet bort fire år på en flopp ingen skulle skjønne noe av, klarte jeg fremdeles å ha det veldig gøy!

Og resultatet viser at det ikke var fire bortkastede år. Alle sammen teller har blitt en vakker og undrende bok som fortjente pris, og som fortjener mange lesere. Noe sjansen er stor for nå som den er oversatt til rundt 31 språk og vil blitt utgitt over hele verden.

Finner du mobilmannen?