Søk Meny Lukk
Lukk
Foto: Tine Poppe, Cappelen Damm
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Intervjuer 25. desember 2019

Vis meg bokhylla di, Taran Bjørnstad

Det går gjetord om Taran Bjørnstads bokhylle. Forfatteren og NBU-lederen tar alltid med seg hylla si når hun flytter, og nevner spesielt Inger Hagerup som et helt spesielt forfatterskap.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Tine Poppe, Cappelen Damm / Bokhyllefoto: Taran Bjørnstad

Taran Bjørnstad er en anerkjent og elsket barne- og ungdomsbokforfatter. Med bøker som Picassokvinnen og Sommer i Norge tar hun aktuelle og viktige temaer og formidler det på medrivende og elegant vis. Selv er Bjørnstad en skikkelig storleser, og jeg lar meg imponere av den nydelige og velfylte hylla. La oss dykke inn i herligheten!

Hvor står den hylla her? Hva slags hylle er det, og  hvor kommer den fra?

– Jeg elsker denne bokhylla. Kjøpt i London, der jeg har bodd sammen med familien min i til sammen 8 år. Vi har flyttet en del rundt i verden, og så snart bokhylla kommer opp og fylles med bøkene kjennes det som «hjemme». Hylla tar liten plass i seg selv, det er bare tynne metallpinner mellom smale hylleflater, så hyllene blir nesten helt borte i bøkene. Bøkene blir som et stort bilde rett på veggen. Hylla er skrudd fast med hundre skruer og henger i stua.

Foto: Taran Bjørnstad

Det ser veldig ryddig og pent ut, er bøkene sortert på noen spesiell måte, eller er det etter innfallsmetoden? Jeg ser at for eksempel Murakami ikke står samlet, men det gjør Knausgård? Og hvor er andre bind av Lengselens blå blomst?

– På grunn av all flyttingen er bøkene pakket opp og ned flere ganger – og stablet inn i hylla, gjerne i full fart, for å komme i orden og lage et hjem fortest mulig. Og så kan jeg sortere etterpå – tenker jeg, men det får jeg selvfølgelig aldri gjort. Så bøkene står der hulter til bulter og uten noe logisk system – stort sett. For leter jeg etter en bok, og ser for eksempel to av Vigdis Hjorth – sorterer jeg dem sammen – Tove Nilsen sine, for eksempel, står fint ved siden av hverandre. Jeg flytter litt rundt og føler at jeg har ryddet en hel del til jeg blir stående å bla i bøker jeg ikke visste jeg hadde, og leser litt her og der. Det er det som er så fint med bokhyller. Knausgård er sortert, men siste bindet i Min Kamp ble jeg ikke ferdig med, så den ligger et annet sted. Serier er stort sett samlet, for de er lette å kjenne igjen. Biografiene mannen min er glad i er for tykke og for store til å stå øverst, så de plasseres alltid i de nederste hyllene. Nye bøker står rundt omkring i huset, og noen kommer inn i denne hylla, men da må jeg ta ut noen andre, og det er vanskelig. Jeg liker ikke å ta vekk bøker, så vi har flere hyller, men dette er liksom sjefshylla. Flere av bøkene står ikke her fordi de nødvendigvis er spesielt gode eller bedre enn nye bøker som står i andre hyller, men fordi vi forbinder ett eller annet med den. Noe ved siden av boka, kanskje. Stedet den ble lest, for eksempel. Det er en slags emosjonell orden, og jeg vet sånn ca hvor jeg finner bøkene. Som om jeg har registrert det ubevisst mens jeg stablet, eller alle gangene jeg ser på hylla. Jeg skal sortere ordentlig en gang. Tror jeg.

– Jeg finner ikke andre bind av Lengselens blå blomst.

En passende ung mann kom jeg meg dessverre aldri gjennom … Gjorde du?

– Det er flere bøker i hylla jeg ikke har fullført, eller lest. Historie-seriene er ikke mine.

– En passende ung mann av Vikram Seth er mannen min sin bok. Han likte den veldig godt, og som regel leser jeg bøker han anbefaler, og visa versa, men denne har jeg dessverre ikke fått lest. Siste periode vi bodde i London leste begge mye indiske forfattere. Det startet kanskje med Balansekunst av Rohinton Mistry , eller kanskje det var Den uekte, av Hari Kunzru. Bøker som gjorde inntrykk. Og så var det Hvit tiger av Aravind Adigav, husker jeg, og Lessons in Forgetting av Anita Nair og noen andre jeg ikke kommer på nå, jo, forresten Siddharth Shanghvi. Jeg tror alle står i denne hylla ett eller annet sted. Og alle kan anbefales. Store leseropplevelser.

Jeg kan like å ta vare på dårlige eller problematiske bøker.

Er det en bok du er litt flau over å ha stående i hylla?

– Det er kun egne bøker jeg kan være flau over. Ikke hele boka nødvendigvis, men passasjer, ord, uttrykk eller gjentakelser. Klisjeer kan gjøre meg skikkelig  flau. Å skrive er som kjent en kamp mot klisjeene … Jeg kan like å ta vare på dårlige eller problematiske bøker. Det kan være passasjer jeg liker i bøker som har fått elendige kritikker. Jeg har ikke noe problem med å stå for det.

Er du glad i sakprosa? Jeg ser flere biografier i hylla di.

– Jeg leser altfor lite sakprosa. Mannen min leser mye. Jeg leser mer skjønnlitteratur enn ham. Den siste sakprosaboken jeg har lest er så vidt jeg husker Den sjette utryddelsen av Elizabeth Kolbert. Anbefales, men man sitter igjen som en dyp uro i kroppen for alltid. Og det er kanskje bra. Merete Morken Andersen Skriveboka blar jeg i titt og ofte. Og Kristin Ørjasæters siste bok; Barne- og ungdomslitteratur. Den får plass i sjefshylla. Jeg er veldig glad i barnebøker og spesielt billedbøker. De får ikke plass i denne hylla, som er for smal for dem. Barnebøkene har egen hylle på skrivestua mi.

Foto: Taran Bjørnstad

Det ser ut som om det er stor bredde i det du leser, fra Margaret Atwood til Jo Nesbø til Jhumpa Lahiri (en personlig favoritt). Har du en bok du gjerne vil trekke fram til Litteraturbloggens lesere?

– Jeg leser mye forskjellig, og fordi vi er to som leser og kjøper bøker, leser jeg nok bredere enn jeg ville gjort om det var kun jeg som valgte. Men noveller er nok mest min greie. Jhumpa Lahiri skulle jeg gjerne lest mer av. En strålende forfatter. Det står Nesbø i hylla, men de leser jeg ikke. Mannen min derimot, har lest alle, tror jeg. Typisk ferielitteratur for ham. Jeg er ikke noe glad i krim. Men jeg har lest Nesbøs barnebøker, som er veldig gode. Når det gjelder noveller i hylla, er en av mine absolutte favoritter Raymond Carver: What we talk about when we talk about love. Novellesamlingen eksemplifiserer hans skriveråd; «Right in, dont’t linger. Straight out.» I ettertid viser det seg at redaktøren hans har bidratt sterkt til den stramme formen, så honnør til alle gode redaktører! Og Alice Munro, selvfølgelig. Nesten motsatt av Carver, men likevel. Les, les les! Av norske har jeg lyst til å trekke frem Heretter følger jeg deg helt hjem, av Kjell Askildsen, og Ingvild H. Rishøis La stå.

Vi har slitt ut Hagerups bøker.

Hva betyr Inger Hagerup for deg? Er dette en bok du ofte vender tilbake til, og hvorfor?

– Vi har slitt ut Hagerups bøker. Vi har tre sønner, som kom med fire års mellomrom, og vi har lest bøkene i filler. Både Inger Hagerups, og Klaus Hagerup sine. Jeg elsker diktene til Inger Hagerup. Ikke bare barnediktene, særlig dem, men hele diktningen hennes griper meg veldig. Tekstene hennes har som kjent et stort spenn; Fra det store alvoret i livet – til leken og nonsensdikt; det euforisk lykkelige, og deilig tull og tøys. Men selv i barnediktene ligger det gjerne et dypt alvor og stor livsvisdom i bunnen. Barn liker å måtte tenke litt over ting. Forunderliggjøring går aldri av moten. Barn er naturlig undrende, og det anerkjennes i hennes tekster. Klaus Hagerup har nok preget oppveksten til barna mine like mye som Inger Hagerup har preget min. To store skrivekunstnere som fortsatt inspirerer, og heldigvis har vi de to søstrene som bærer med seg Hagerup-kvaliteten, undringen og skrivegleden videre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.