Ormstukken fra fødselen av?
Går håpløshet og destruktivitet i arv? Er det umulig å bryte ut av fattigdommen? Caroline Ringskog Ferrada-Noli stiller ubehagelige spørsmål i sin roman Rich boy, en fortelling som dykker ned i mørket og elendigheten.
Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Josefine Bäckström / Omslag: Natur & kultur
Det er en iskald høstdag i Oslo, men Caroline og jeg har søkt dekning nede på Salt i et oppvarmet telt. Det er snart klart for litteraturfestivalen God natt, Oslo, og jeg har kapret meg noen minutter med den svenske forfatteren. Caroline Ringskog Ferrada-Noli debuterte med Naturen, men det skulle ta hele ni år før hennes lesere kunne nyte nok en roman. I mellomtiden har hun vært langt fra arbeidsledig. Mange har kanskje hørt henne i podcasten En varg söker sin pod som hun har sammen med tegneserieskaper Liv Strömquist. I tillegg har hun skrevet og regissert tv-serien Juicebaren.
Rich boy fra 2018 har vært en av høstens store (og vonde) leseopplevelser for meg. En bok jeg nesten ikke orket å komme meg gjennom fordi den ble så sterk og voldsom. Den handler om tre generasjoner kvinner, Gulli, Marianne og Annika. Det handler om mødreskap, om feminisme, fattigdom og klasse. Og om destruktive relasjoner med menn som sitter med all makt. Samtidig har den faktisk også noe håpefullt ved seg. Så la oss ta sats og hoppe ned på dypet sammen!
Kvinnens mørke
Nå har jeg lest Rich Boy og grått på t-banen, sittet apatisk hjemme i godstolen, og nesten kastet boken i veggen. For et enormt prosjekt. Jeg har lest at du har holdt på med denne i sju år?
– Ja, jeg begynte for sju år siden, men har både tatt utdannelse og jobbet ved siden av skrivingen.
Caroline forteller meg noe som jeg tenker er veldig gjenkjennbart for mange, nemlig at da hun fylte 30 begynte folk å bete seg annerledes. Plutselig kom alle sammen i par. Hun begynte å tenke på ulikhetene mellom generasjonene. Hvordan var det for mamma’n hennes? Mormoren? Slik ble ideen om en roman om tre generasjoner sådd.
Jeg leste i et intervju at du ville vise fram kvinnens mørke i denne boken. Hvorfor var det viktig?
– Fordi jeg etterstreber en mer menneskelig måte å se på kvinner. Jeg er egentlig imot at man deler opp kvinner og menn, forklarer Caroline. – Det finnes flere likheter enn ulikheter mellom kvinner og menn. Jeg synes at ulikhetene ofte er skildret i litteraturen, men ikke likhetene. Jeg ville skrive om kvinner på den måten forfattere skriver om menn. Mørket og svakheter, mye mer hele mennesket. Ikke ondskap akkurat, det blir så dramatisk når en sier om det kvinner, men jeg ville undersøke dette mørket.
Døden som meteor
Jeg opplever at Caroline virkelig har klart å ta fatt i mørket. Vi får bare få unna det mest ubehagelige med en gang. Den hendelsen jeg syntes var aller vanskeligst å lese om. Mariannes to år gamle sønn dør og det er omtrent umulig for henne å gå videre. Jeg orket knapt lese videre etter dette.
Hva tenker du at denne hendelsen har å si for Mariannes liv? Hvis sønnen ikke hadde dødd, ville det gått bedre da?
– Ja, det tror jeg. Min bror, som sto meg svært nær, døde, og jeg opplevde at livet da tok en annen retning. Man tror at livet skal fortsette på en bestemt måte, men så kommer døden som en meteor eller en atombombe. Da gjelder det bare å kjempe. For Marianne kommer det til et punkt hvor hun gir opp. Min erfaring med døden er også at den ikke er positiv, mange skriver om at da kom jeg til en ny innsikt eller da kom jeg nærmere familien min, men for meg var det helt motsatt. Det er destruktivt og det er feil og det ødelegger.
Det värsta med när någon man älskar dör är att man blir strippad på ett vittne. Allt det man vet, vet ingen längre. Det är då kampen börjar. Man måste berätta. Andfådd försöker man återskapa kunskapen som fanns mellan två personer.
I begynnelsen av boka har du også en fin passasje hvor du beskriver hvordan du mister et vitne til livet ditt med et dødsfall.
– Det blir en ensomhet. Min mormor mistet sin mann på samme måte som Gulli mister sin i boken. En mister den valideringen på at livet ditt betyr noe. Jeg tror det er noe med det at du ikke lenger har en som ser deg. Selv om det er forskjell på å miste sitt barn og å miste sin mann.
Dette er tung materie, men tror du at det hadde vært håp for Marianne?
– Kanskje. Tror du? Hun er ganske svak, men jeg tror det hadde vært lettere.
Jeg tenker jo at det er kjørt for Marianne og Annika, de kommer ikke ut av fattigdommen, de psykiske lidelsene eller spiseforstyrrelsene. Det er så destruktivt, og alt går i arv. Jeg tenkte på Gengangere av Henrik Ibsen hvor hovedpersonen Osvald sier at han er ormstukken fra fødselen av.
– Det finnes en kraft som hvert eneste menneske har som ikke bare er denne arven, og det er det denne boken handler om. Annika kjemper med denne, og hun bryter med sin mamma, noe man kan synes er helt forferdelig. Men det er kanskje også det beste av alt. Det er kanskje da det begynner.
Jeg tenkte også litt på det med at Annika ikke får barn. Jeg var så redd for at hun skulle bli gravid, forteller jeg Caroline. Intervjuobjektet mitt ler litt av dette. Ved at hun ikke får barn, så kan hun kanskje bryte den onde sirkelen, spør jeg. Forfatteren trekker på det. – Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Hun er så liten på en måte. Selv om hun er rundt 30.
Spiseforstyrrelser i arv
Tidlig i boken så skriver du at Marianne får anoreksi, og dette er noe Gulli og Marianne kan “förenas kring”, og dette er også noe som nærmest går i arv til Annika. Det var sterkt å lese om. Hva betyr spiseforstyrrelsen for Annika og Marianne?
– Det betyr at en kan kontrollere i hvert fall én ting, få bestemme over én ting. Så selv om noe skjer en, så kan en i det minste holde fast ved dette. Så finnes det en annen dimensjon som jeg synes er vanskelig, og det er at det er en slags billett til femininiteten. Det er høystatus innen femininitet å være tynn. Jeg har selv vanskelig for å forstå hva dette er.
Sjukdomen var underbar. Den var något Gully och Marianne kunde förenas kring. Den innehöll en kvinnlighet som Gullt kunde acceptera, respektera och nästan beundra. Gully var stolt över Marianne. (…) Nu var hon någon, fastän hon var mindre av sig själv.
Og Gulli som da syr for små klær til Marianne som hun aldri klarer å passe inn i.
– Ja, det finnes en smerte i det, sier Caroline. – Det å prøve å være sånn som mamma vil at du skal være.
Menn med makt
Noe som kjennetegner Gulli, Annika og Marianne er at de alle tre er sammen med menn som er høyere oppe i hierarkiet enn de selv. Og de er langt fra snille.
Både Annika og Marianne er sammen med ganske usympatiske menn. Jeg ble så sint på mennene deres! Hva er det med disse mennene? Hvorfor må de være så jævlige?
– Jeg prøver å skrive om makt, og hva som skjer når man utøver denne makten. Annikas mann har mer passiv aggressivitet i seg. I dag ser macho-rollen annerledes ut, men mannen skal fortsatt kontrollere. Jeg synes dette er veldig spennende og ville skrive om dette.
Macho-stemningen är konstig. Som om en osynlig Jan Guillou skulle examinera deras grävpersonligheter.
Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av et voldelig og/ eller destruktivt forhold?
– Jeg vet ikke, men jeg tror det handler om prestasjon. Man vil ikke ha det narrativet om livet sitt. Man vil bare at det skal ende bra.
Du har kalt boken Rich boy. Jeg lurte veldig på denne tittelen, men samtidig så er alle disse tre kvinnene sammen med menn som har høyere status enn dem selv.
– Ja, det handler ikke bare om penger, men hvem bestemmer over meg. Hvem har makten og hvem er president i ens liv. Rich boy-tittelen kommer fra en novelle av F. Scott Fitzgerald som handler om en gutt i USA som er suveren, «untouchable». Jeg tenkte på sånne menn som bare er perfekte og best. Det er spennende hvordan andre mennesker blir redusert til en birolle rundt disse.
Selv om de er så perfekte så er de veldig lite hyggelige mennesker.
– Jeg tror også at disse er offer for noe, de er i en rolle. Det er nok ikke så gøy å være «rich boy» heller. Jeg vet ikke om det er et system, jeg vet ikke helt hva det er, men Tord som er mannen til Gulli, han var også god på en måte. Men tidens ånd var slik at han var hovedpersonen. Dog har han ikke like mye aggressivitet som de to andre.
Klasse
Rich boy er en fortelling som er tydelig godt gjennomtenkt, og forfatteren forteller meg at det også ligger en tanke på bokomslaget. Det er så vakkert, gjort i tekstil, i sarte pastellfarger. Tradisjonelt har jo kvinner uttrykt seg gjennom håndarbeid, de har fortalt sine historier gjennom håndarbeid. Dette har blitt sett på som lavstatus, og nettopp derfor ønsket Caroline å ha dette på boken sin.
Du er opptatt av status og klasse, opplever du Sverige som veldig klassedelt?
– Ja, virkelig, svarer Caroline. – Jeg leste et sted at det er samme klasseinndeling som for 400 år siden. Men det prates ikke så mye om det. Det er ikke så moderne å snakke om det. Det finnes ingen diskusjon, det er en trøtthet rundt dette. Men jeg synes dette er et akutt problem. I Sverige handler det også mye om hudfarge. Jeg synes det er pinlig at det er sånn. Og disse «rich boys» er på toppen.
Är familj en klassfråga?
Er det mulig å komme seg ut av dritten?
– Det tror jeg. Det er skummelt å tenke på. Det er en mørk tanke hvis det ikke går å forandre seg som menneske. Det hadde vært fantastisk hvis det gikk å bryte et mønster. Jeg håper det.
Mensen hos Ingmar Bergman
Det er hos Annika jeg setter mitt håp. Jeg tenker at det hun som kan klare å bryte ut, komme seg opp og fram. Hun er en skrivende kvinne, en som kanskje kan klare å forme sin egen historie, skrive et nytt narrativ om seg selv.
I rummet fanns också ett skrivbord av ek. Vid den en dansk snurrstol med stoppad dyna. Det var i den han satt när han spelade in sitt sommarprat for P1. Nu satt Annika och blödde i den. Det blev en fläck på dynan. Mensen drog til sig myggor.
Det er en fantastisk scene hvor Annika får mensen i Ingmar Bergmans stol, i hjemmet hans på Fårö. Hvor kommer denne scenen fra?
– Det har faktisk skjedd på ordentlig. Jeg vet ikke om jeg skal si det, men jeg fikk mensen i Bergmans stol. Ingenting ble ødelagt, men dette skjedde, ler Caroline.
Gøy! Hvorfor ville du ta denne opplevelsen med deg inn i boken?
– Jeg synes det ligger mye symbolikk her. Det er sånt som bare ikke skal skje. Det er Ingmar Bergman som bestemmer over kvinnene, det er han som bestemmer når de skal få mensen. Jeg synes han er veldig bra altså, men det er alltid han som forteller historiene. Å få mensen hos han er et opprør, det er håpefullt. Det bryter narrativet hans. Og jeg syntes det var morsomt.