Gikk du glipp av disse? Redaktøren anbefaler.
Det går mot slutten for 2019. Et år fullt av god litteratur, nye spennende forfattere, priser av ymse slag og intense litteraturdebatter. Vi vil gjerne gi deg noen av høydepunktene fra året som har gått her på litteraturbloggen. Variasjonen er stor og leseopplevelsene mange, så jeg håper den vil inspirere deg også.
Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Nora Nordskar Hoel / Omslag: Forlagene
Jeg har kost meg skikkelig med å velge ut noen av høydepunktene fra 2019. Nora fikk intervjue Sara Stridsberg, Tomas anmeldte Hauk, Astrid skrev om lyrikk, Siri synset om sakprosa for ungdom. Dette er bare en ørliten smakebit av alt det du kan lese på litteraturbloggen, så har du fått nok av kortspill med familien og litt seige pepperkaker kan jeg anbefale å klikke seg rundt her inne. Du kan også reservere og bestille bøker av hjertens lyst på våre nettsider og hente dem hos ditt lokale Deichman på nyåret. 2020 blir intet mindre enn et historisk år med åpning av nye Deichman Bjørvika. Gamle Hammersborg stenger dørene mandag 30. desember. Vi gleder oss derfor ikke bare til nye bøker, men også til nytt bibliotek!
En helt spesiell tellebok skriver Siri Larsen:
– Oi, så kult!, er Roskiftes umiddelbare reaksjon da jeg forteller at ventelisten på Alle sammen teller var på over 50 stykker morgenen etter at hun vant prisen, og at den bare har blitt lenger siden da. – Vi burde forutsett at hvis jeg vant ville det gå med en del bøker, men det er så vanskelig å vite. Bildebøker selger jo ikke så bra. Og skal man ta sjansen på å trykke opp et ekstra opplag når sjansen for å vinne er så liten?
Men prisvinneren solgte bra også før den vant. Ikke så overraskende, for det er en vakker bok som rommer mange fine historier. For det som tilsynelatende er en telle- og myldrebok, er også en filosofisk bok som åpner opp for gode samtaler og etiske refleksjoner. Hvis man tar seg tid. – Jeg liker å tenke at jeg skriver for alle de nysgjerrige barna, jo mer nysgjerrig, jo mer får du med deg. Det skal være noe der du kan oppdage selv den hundrede gangen du leser den.
Oversett: Inger Gjelsvik skriver Marte Storbråten Ytterbøe:
Kingston, Ontario, Canada. Jeg ligger på senga mi i en bitteliten studenthybel og ser ut på et intenst snøvær. Universitetet er stengt denne dagen grunnet «extreme weather conditions». Les: vanlig norsk vinter. I hendene har jeg Alias Grace, en roman av Margaret Atwood. Romanen foregår på 1800-tallet og handler om Grace Marks som blir dømt for drapet på arbeidsgiveren sin. Jeg har sjelden lest en så altoppslukende roman som denne. Jeg leser og leser, hele dagen, hele natta. Jeg vil trenge inn i Graces sinn, forstå henne, løse mordgåten, komme til bunns i hennes sjelsliv. Leseropplevelsen er så intens, og Grace er en av de mest fascinerende karakterene jeg har støtt på i litteraturen. Og ikke bare i litteraturen, romanen bygger på virkelige hendelser. Grace Marks er ikke en oppdiktet person. Hun bodde her, i den lille byen Kingston i Canada. Kanskje gikk hun rundt i de gatene jeg selv gikk rundt i? Så opp på den samme himmelen, opplevde det samme snøværet?
Tenke sjæl skriver Siri Larsen:
Sakprosa for voksne blir mer og mer populært, og 12. oktober ble Norsk sakprosafestival arrangert på Litteraturhuset i Oslo. Men hva med sakprosa for ungdom? Den virker glemt av både biblioteker og forlag. Det formidles sjeldent, det gis ut lite, og målgruppa virker uinteressert. Spørsmålet er om det bør gjøres en innsats for å få de unge mer interessert så de låner mer? Og er det egentlig behov for sakprosa som retter seg direkte til dem, eller vil de uansett lese det som er skrevet for voksne?
Folkebibliotek bak fengselsmurene skriver Nora Nordskar Hoel:
Biblioteket på Bredtveit kvinnefengsel er ikke så stort, men det er fylt med bøker, film og musikk og er lunt og koselig. Varme rødoransje gardiner rammer inn utsikten til grønne hageområder utenfor. På veggene henger bilder malt av tidligere innsatte, fotografier og små vitsetegninger. Dette er et bibliotek med personlighet.
Mye av den personligheten kommer fra dama som har styrt skuta de siste 30 årene, Liv Stensby. Gjennom opp- og nedturer har hun gitt de innsatte på et av Norges seks kvinnefengsler et bibliotektilbud på linje med det vi på utsiden av murene har. Før hun nå overlater roret til en ny bibliotekar har jeg invitert meg selv dit for å høre om arbeidet og hennes tanker om hva biblioteket betyr for de innsatte på Bredtveit.
Om farene ved manglende styring skriver Goro Aarseth:
Oates skriver fortettet og suggerende. Enkelte setninger blir gjentatt, som “Kommer jeg til å dø? – sånn?” og “Mens det svarte vannet fylte lungene hennes, og hun døde.“ Vi håper at det ikke vil skje, men forstår tidlig at det vil det. Det er gripende, men samtidig er det så mange scener om å gispe etter luft i en bil som langsomt blir fylt av vann at jeg også går litt lei. Romanen bør kanskje leses i ett andpustent strekk og ikke stykkevis og delt, slik jeg har gjort. Den er visstnok mesterlig innlest som lydbok på engelsk av Amanda Plummer. Vi skal forsøke å få tak i denne utgaven gjennom strømmetjenesten Libby, men kan ikke love at vi vil lykkes med det.
Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til skriver Nora Nordskar Hoel:
Jeg var litt usikker da jeg sendte den første mailen til Ingvild H. Rishøi. Er dette noe man i det hele tatt kan spørre en forfatter om, eller er det en fornærmelse? For er en forfatter som ikke skriver i det hele tatt en forfatter, og hva betyr det egentlig – å ikke skrive? Jeg hopper i det og nevner at jeg var litt nervøs for å spørre henne.
– Det er noe forfattere sjeldent blir spurt om, men jeg tror at å ikke få til å skrive, er ganske vanlig, svarer hun kjapt. – Jeg tror at det som kalles skrivesperre arter seg ulikt for forskjellige folk, man har jo ulike metoder. For min del klarer jeg bare ikke å få noe ferdig. Jeg har skrevet masse, flere hundre sider, men det blir ikke bra.
Dette har Rishøi balet med i fem år, men hvordan klarer hun å gjenkjenne det virkelig gode blant en hel masse av ganske bra?
– Jeg tenker at det er noe jeg vet fordi jeg har skrevet lenge, sier hun. – Det er vanskelig å si akkurat hva som ligger i det, men jeg gjenkjenner det i både andres og egne tekster når jeg leser. Jeg vet hvor godt jeg kan få det, men så kommer jeg ikke dit.
En anklage mot verden skriver Nora Nordskar Hoel:
Stridsberg gjør det ikke enkelt, hverken for oss lesere eller for seg selv. I Kjærlighetens Antarktis var noe av det hun synes var aller vanskeligst å forstå hvordan hun kunne konstruere hele historien ut fra ett punkt – dødsøyeblikket. Det befant seg i et tidløst nullpunkt, men det er også her hele motivasjonen for boka ligger. Hun ønsker å være en motvekt til underholdningsvolden, alle drepte kvinner i litteraturen.
– Synes dere det er så flott med døde kvinner så vær så god, bryter hun ut. – Her skal dere virkelig få døden, men da må dere også bli værende og se. På samme måte som kvinnen ikke kan flykte slipper heller ikke leseren unna. Historien er fortalt som om en stor hånd stadig trekker deg tilbake.
Forsøk på utvide eigen lesekompetanse skriver Katrine Judit Urke:
Prioriteringane mine har berre blitt slik, utan at eg har reflektert noko særleg over det; eg les skjønnlitterær prosa, det er vel det eg har kjent meg best på. For ein får jo meistringskjensle av å lese, som av alt anna. Nokre er trente på å lese fag eller barnelitteratur mens andre er gode på skjønnlitteratur. Så då har eg vel fortsett med det som er tryggast, kanskje? Eller har eg kanskje hatt det føre meg at skjønnlitteraturen er den einaste ekte litteraturen, at det kun er i diktninga den ordentlege kunsten oppstår?
Det hende likevel ein dag at eg fann fram Agnes Ravatns første essay-samling, Stillstand, sjølv om eg ikkje vart noko begeistra over romanen hennar, Fugletribunalet, som eg hadde prøvd meg på eit år tidlegare. Eg hugsar ikkje kvifor eg bestemte meg for å lese ei sakprosabok av ein forfattar eg ikkje hadde likt boka til, kanskje var det nokon som anbefalte meg ho (takk, i så fall!), eller var det kanskje etter at eg høyrde ein podkast? Uansett: Stillstand var noko av det artigste eg har lese. Så då er det jo berre å kaste seg over meir Ravatn.
Lyrikk som vrir og vrenger skriver Astrid Werner:
Det som slår meg når jeg blar meg gjennom tekstene til den prisbelønte lyrikeren og oversetteren Tone Hødnebø er alle de spesielle bildene hun bruker. Det er neppe tilfeldig at denne samlingen har fått tittelen Å snu verden inn mot verden. Hødnebøs lyrikk har ofte bilder som vrir og vrenger på verden og virkeligheten. Jeg får en følelse av at hun vil både speilvende og få oss som lesere til å oppleve verden fra uvante vinkler. Også det absurde har plass i hennes lyrikk: «Et byggverk konstruert så lite/ at det rommer alle»
Å pusle sammen fravær og samvær skriver Tomas Kinck Wold:
Boken tar soleklart parti med Hauk, den fremstår tidvis som illustrasjonene er både Hauks indre bilder og verden rundt han i en syntese. Noen svar får han. Søstera hans kommer tidlig tilbake i handlingen. Hun var bare på noe så prosaisk som et overnattingsbesøk. Men pappa er over fjellet et sted. Og hvorfor eller hvor lenge dette vil vare får han ingen svar på. Forfatteren har selv uttalt om boken at grunnen til fraværet ikke er viktig, det er savnet til Hauk vi skal lese om. Men akkurat her tror jeg både barn og voksne lesere blir gnagd av usikkerheten og uvissheten til Hauk. Barn kan ikke lage bedre forklaringer på virkeligheten enn det vi gir dem redskaper til.
Lesestopp skriver Marte Storbråten Ytterbøe:
Det er fullstendig lesestopp. Sånn skikkelig. Hjemme ligger hauger med bøker jeg har lånt på biblioteket. På stuebordet og i sofaen ligger enda flere avbrutte bøker. Jeg kaster den ene boka etter den andre fra meg. Leser kanskje 20 sider, kanskje 50. Ingenting er interessant. Jeg beklaget meg over dette i lunsjen da jeg så en kollega lese den samme boka som jeg hadde prøvd meg på for et par dager siden. Prøvd og gitt opp. En roman som til og med er nominert til Brageprisen. Jeg begynte å føle meg stressa. Har jeg mistet lesegleden? Forsvant den på vei til barnehagen eller innimellom vasking av ullbodyer på 30 grader?
Godt nyttår!
RSS - innlegg