Å åpne en bok er å åpne en verden av muligheter

Forfatter og tidligere etterforskningsleder i politiet Jørn Lier Horst har gått av med seieren på Deichman som den mest lånte forfatteren. Hva er det han treffer hos leserne sine?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Erik Thallaug / Illustrasjoner: Hans Jørgen Sandnes / Omslag: Forlagene

Barnebibliotekarene på Deichman forteller om barn som gråter hvis ikke bøkene hans er inne. Voksne lesere snakker ivrig og varmt om politihelten William Wisting, som ikke er den sedvanlige alkoholiserte og miserable anti-helten du ellers finner i mye krimlitteratur. Jørn Lier Horst favner et bredt spekter av lesere, og har både en høy produksjon og høy litterær kvalitet. Vi møter en forfatter som er brennende opptatt av leselyst og det å formidle gode historier til både barn og voksne.

Gratulerer med å være Deichmans mest utlånte forfatter! Det er kanskje mange voksne som ikke vet at du også har skrevet ganske mye barnelitteratur. Jeg hørte litt med barnebibliotekarene på Deichman og de forteller blant annet om en liten gutt som slo seg helt vrang og hylgråt fordi Detektivbyrå nr. 2 ikke var inne! Hva tror du at du treffer hos barna?

– Vi liker det som er spennende. Vi liker kriblingen i magen, nysgjerrigheten underveis – og endelig oppklaringen med den uventede og overraskende slutten. Og det er jo den spenningen som får oss til å lese videre, til å få lyst til å lese mer.

Hva slags tilbakemeldinger får du fra leserne dine?

– Når du har mange lesere, får du også mange tilbakemeldinger. De fleste er fra lesere som vil fortelle at de liker bøkene. Noen ganger får jeg personlige historier om hva enkelte bøker har betydd. For mange har en Detektivbyrå nr. 2-bok vært den første boken de har lest på egenhånd. Det er også mange som forteller at de har startet eget detektivbyrå, både nummer 3, 4 og 5, og det kommer forslag til hva nye bøker kan handle om.

– I noen bøker har illustratør Hans Jørgen lagt inn koder og skjulte beskjeder i illustrasjonene, og vi får høre fra dem som oppdager det. Men jeg får også henvendelser fra lesere som har funnet feil. Oliver går for eksempel i en genser med gule og røde striper, og i én bok var det en gutt som oppdaget at stripene hadde byttet plass. Det var rødt øverste ved halsen. Men han konkluderte selv med at Oliver nok hadde flere gensere. I en annen bok var en dør hengslet motsatt og feil vei på to tegninger, det ble også oppdaget.

Hva er det viktig å tenke på når du skriver for barn?

– At nettopp denne boken kan bli den første leseopplevelsen et barn får. Det følger et ansvar med det. Et førsteinntrykk har stor betydning, og opplevelsene du har som barn blir helt avgjørende for om du forblir en leser resten av livet.

Barn er uforutsigbare, og det er på mange måter befriende å ha dem som hovedkarakterer i en krimbok.

Hvordan er det å skrive barnelitteratur kontra voksenlitteratur? Hva er annerledes?

– Det som gjelder begge målgruppene er at jeg går løs på et nytt prosjekt på samme måte: Med det største alvor.

– Noen ganger føles det lettere å skrive for unge, andre ganger vanskeligere. Både språket og plotene er gjerne enklere i barnebøker. Historiene har ikke så mange lag, det er ikke så mange villspor og ledetråder å holde styr på, ikke så mange metaforer og så mye undertekst. Barn er uforutsigbare, og det er på mange måter befriende å ha dem som hovedkarakterer i en krimbok. De har ikke den voksnes erfaring og fornuft som kan stå i veien for handlingen. De tenker seg ikke om to ganger før de klatrer over et gjerde eller entrer en farlig situasjon, og fordi de tror de vet alt, spør de sjelden om hjelp. Det gjør det lettere å skape driv i handlingen. Likevel kan det faktisk være vanskeligere å skrive for de unge. Du skriver for en målgruppe som aldersmessig er på et annet nivå enn deg selv, og som har et ordforråd som fremdeles er under utvikling.

Å åpne en bok er å åpne en verden av muligheter.

Barn leser mindre i dag enn før. Hva tenker du om det? Bør vi være bekymret? Hva bør barnebokforfattere og forlag tenkte på når de gir ut og skriver barnelitteratur?

– Jeg har vært bekymret et stund. Å lese er viktig. Det handler om å forstå, og jo mer vi leser – jo mer forstår vi, og dess flere spørsmål kan vi stille. Å åpne en bok er å åpne en verden av muligheter. Muligheter for nye opplevelser, nye oppdagelser og ny innsikt. Å få barn til å lese er kanskje noe av det viktigste vi kan overføre til barna våre, for blir barna glade i å lese så har de store sjanser for å lykkes ellers i livet.

En krimhistorie genererer altså leselyst. Leselysten gir bedre ordforståelse, som igjen gir flyt i lesingen og bedre leseoppfattelse.

– Det handler om å finne leselysten. Til dét er en krimbok spesielt godt egnet. Historien drar leseren med inn i noe spennende og gjør ham eller henne i stand til å glemme alt omkring seg.  Gåten utfordrer barnet intellektuelt samtidig som spenningen driver leseren fremover. Alle mennesker har en iboende kraft som søker likevekt og klarhet i møte med mysterier. En nysgjerrighet som kanskje er sterkere hos barn enn hos voksne, og får dem til å bla videre. En krimhistorie genererer altså leselyst. Leselysten gir bedre ordforståelse, som igjen gir flyt i lesingen og bedre leseoppfattelse. Etter hvert som man blir flinkere til å lese og ordforrådet øker, stimuleres interessen for å lese ytterligere, og bøkene blir ikke bare en kilde til glede, men også til kunnskap og forståelse.

– Det viktigste for forlag og forfattere er å utgi bøker på barnas premisser.

Har du noen store litterære forbilder innen barnelitteraturen?

– Egentlig ikke, men den første spennende boken jeg leste var Astrid Lindgrens bok om Mesterdetektiven Blomkvist fra 1946. Jeg husker fremdeles den første linjen: «Blod! Ikke tvil om det!!» Det ble en stor leseopplevelse, som om jeg gjennom boken kunne skimte noe av mørket fra de voksnes verden. Senere leste jeg bøker om Hardy-guttene, Fem-gjengen, Frøken Detektiv og om tordivelen som fløy i skumringen. Spennende bøker som har inspirert meg til selv å skrive for unge lesere.

Har du et bibliotekminne fra barndommen du har lyst til å dele med våre lesere? En bibliotekar du husker spesielt godt? Eller rett og slett bare et fint minne fra din egen lokale barneavdeling?

– Jeg brukte biblioteket mye som barn. Det lå i den gamle Fogdegården på Stathelle, en halv mil hjemmefra, men jeg syklet dit minst en gang i uka. Det var Johs Anton Johansen som satt bak skranken, alltid blid og hjelpsom. Han hadde ofte en god anbefaling, og holdt av nye bøker til meg når han skjønte at det var noe jeg ville være interessert i. Han betydde mye for min oppvekst og leseglede, og dukker faktisk opp i Operasjon spøkelse, som den hjelpsomme bibliotekaren Gamle Johs.

Jeg var lei av å lese om etterforskere som egenhendig løste drapssaker i fylla.

Vi må snakke litt om William Wisting også. Jeg tenker på Wisting som en veldig sindig fyr, han har ikke de sedvanlige alkoholproblemene og det surrete privatlivet til mange av de klassiske krimheltene. Var dette noe du var veldig bevisst på? At du ville skape noe annet? Tror du det kan være noe av årsaken til at leserne dine har blitt så glad i han?

– Da jeg for femten år siden skulle skape en ny, norsk krimhelt var jeg veldig bevisst på hvordan han skulle være. Jeg var lei av å lese om etterforskere som egenhendig løste drapssaker i fylla. Som våknet om morgenen med tre dager gammelt skjegg og whiskyflaska stående klar på nattbordet. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen som jeg kjente fra min arbeidsdag. Det ble William Wisting. Han er en rettsindig og god politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske. En omsorgsfull og bekymret etterforsker, uten høye tanker om seg selv, men med et samfunnsengasjement utover det individuelle og et ektefødt engasjement for sine medmennesker.

Hvordan var det å se bøkene dine som tv-serie?

– Adapsjon av bok til film, eller tv-serie, er noe av det mest nervepirrende en forfatter kan være med på. Men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Ikke minst var jeg spent på Sven Nordin i rollen som Wisting. Han skulle jo ikke bare spille Wisting, men også tre inn i en etterforskerrolle jeg hadde i mange år. Jeg var på første opptaksdag, og ble svært beroliget. Sven snakket som en politimann, han gikk som en politimann, han hadde blikket til en politimann. Han fortjener en gullrute for innsatsen.

Det å ha stått ansikt til ansikt med andre menneskers sinne, frustrasjon, sorg, anger og sinne er erfaringer som har bidratt til å skape en autentisk nerve i bøkene mine som det nok ellers er vanskelig å imitere.

Hva tror du er årsaken til egen suksess? Du har jo blant annet en veldig unik bakgrunn siden du har jobbet i politiet selv!

– Jeg sluttet i politiet i september 2013. Det har vært et yrke som på mange måter har formet meg som menneske, og det bærer også bøkene mine preg av. Det å arbeide som etterforskningsleder gjorde at jeg slapp inn bak sperrebåndene og fikk bevege meg blant rester og spor etter alvorlige forbrytelser. Se restene etter en nådeløs kamp. Tre inn i rom som har vært lukket og byr på uutforskede hemmeligheter. Det er dit jeg liker å ta med leserne, skape en følelse av «true crime».

– I arbeidet med disse sakene møtte jeg selvsagt også de menneskene som hadde vært ofre for forbrytelsene, noen ganger bare de som satt  igjen og var pårørende og etterlatte. Samtidig var det også min jobb å snakke med de som hadde utført forbrytelsene, altså avhøre gjerningsmennene. Det å ha stått ansikt til ansikt med andre menneskers sinne, frustrasjon, sorg, anger og sinne er erfaringer som har bidratt til å skape en autentisk nerve i bøkene mine som det nok ellers er vanskelig å imitere.

[youtube]https://youtu.be/HrFZWhU-ZlI[/youtube]

*

Lån bøkene til Jørn Lier Horst her.