Oversett: Nina Aspen

Nina Aspen har oversatt en av fjorårets morsomste og mest gjenkjennelige bøker. Nora, eller brenn Oslo brenn av svenske Johanna Frid handler om kjærlighet, endometriose og Instagram. Romanen er en intens lek med de skandinaviske språkene, og oversetteren forteller om en litt annerledes, men ganske så morsom prosess.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Nina Aspen, foto av Johanna Frid: Jennifer Sameland / Omslag: Forlagene

Det har blitt mange bøker for Nina Aspen. Med godt over sytti skjønnlitterære titler snakker vi om en meget erfaren oversetter. I 2018 mottok hun den prestisjetunge Bastianprisen for barneboken Ishavspirater. Med Nora, eller brenn Oslo brenn støtte hun på en litt uvanlig utfordring i arbeidet. Her blandes nemlig de skandinaviske språkene, norsk, svensk og dansk, og boken er en reise i den skandinaviske kulturen. Skulle alt oversettes til norsk? Eller mister en da mye av bokens tone og stemning?

I Nora, eller brenn Oslo brenn møter vi Johanna som har en dansk kjæreste. Han har igjen en norsk eks-kjæreste som Johanna blir nesten sykelig sjalu på. Hun begynner å stalke denne eks-kjæresten, Nora, og en kan vel trygt si at det tar litt overhånd. I tillegg har hun en utfordring med endometriose som gjør at hun blant annet får voldsomme smerter når hun får mensen. Hvordan har det vært å jobbe med denne boken?

– Det har vært en svært morsom og litt annerledes jobb å oversette akkurat denne romanen. Morsom fordi det er så mye humor i den og fordi hovedpersonen Johanna har et snodig og skrått blikk på virkeligheten. Annerledes fordi jeg var nødt til å beholde noe av originalspråket, uten at jeg i starten skjønte hvordan jeg skulle gjøre det.

Her blandes jo det skandinaviske, og du har valgt å beholde både det svenske og det danske, hvorfor var det viktig å ikke oversette alle replikker?

– Siden originalversjonen er skrevet på både svensk, dansk og norsk, anså jeg det som min oppgave å gjøre det samme, skrive en versjon på både svensk, dansk og norsk, men helst i omvendt rekkefølge: norsk, dansk og svensk. Ved første gjennomgang oversatte jeg så å si alt som sto på svensk til norsk, lot dansken stå og var forferdelig usikker på hva jeg skulle gjøre med norsken. Det var nemlig ikke bare «korrekt» norsk det var snakk om. Jeg var lite fornøyd med dette førsteutkastet, først og fremst fordi nesten all svensken var borte, men også fordi noe av norsken var norsk slik en svenske ville uttrykt seg, dvs. litt knotete. Jeg var overbevist om at dette ville oppfattes som rart for en norsk leser. Hva har oversetteren drevet med her, liksom … Dessuten var det ikke bra at all svensken var borte. Romanen handler jo delvis om det skandinaviske, språket, kulturen, den handler om kommunikasjon og mangel på sådan, om det skandinaver har felles og det som skiller oss.

«Du skal ikke snakke sådan om Nora,» sa Emil sammenbitt. «Jag säger vad jag vill om henne,» sa jeg trassig. «Jævla fitta.» «Lad være med at tale så grimt om Nora. Jeg gider ikke snakke mere om det.»

– Mye av dette ble borte i det første utkastet jeg oversatte, og jeg var svært lite fornøyd. Jeg grublet og grublet og fant ut at jeg måtte ta kontakt med forfatteren, først og fremst for å høre om hun ville at jeg skulle beholde den delen av norsken som ikke var «korrekt» eller om hun ville at jeg skulle «rette» på den. Jeg skrev en lang e-post til Johanna Frid. Og hun svarte fort at jeg måtte endre til «korrekt» norsk. Så stilte hun det betimelige spørsmålet om jeg hadde beholdt noe av det svenske i oversettelsen. Litt flau måtte jeg innrømme at svensken var beholdt kun noen få steder i teksten, og at jeg ikke var særlig fornøyd med dette og måtte finne en annen løsning. Hva om dialogene mellom Johanna og kjæresten Emil gjengis på svensk (og henholdsvis dansk) også i den norske versjonen? spurte forfatteren. Først syntes jeg det hørtes rimelig radikalt ut, men jeg laget en ny versjon med dette for øyet, for å sjekke om det kunne fungere. Det skadet jo ikke å prøve! Og det fungerte, i hvert fall til en viss grad … Det var fortsatt noe som skurret, syntes jeg. Det skurret at det bare var dialogene mellom svenske Johanna og danske Emil som ble gjengitt på henholdsvis svensk og dansk, mens de andre dialogene sto på norsk. Hva med å gjengi samtlige dialoger på svensk? grunnet jeg. Som sagt, så gjort. Og det var først med den versjonen at oversettelsen falt på plass! Det var først da den norske versjonen fungerte og originalen ble gjengitt på «riktig» måte, syntes jeg. Jeg var spent på tilbakemeldingene, men forfatteren var begeistret, og fra forlagshold fikk jeg også klarsignal, så da var det bare å kjøre på!

Det beste bildet, det verste bildet, var tatt på 17. mai. Norges viktigste dag. Gratulerer med dagen, sier de, men hva er det de gratulerer hverandre for? Instagram lærte meg at det tydeligvis er kutyme blant norske kvinner å la seg forevige i bunad denne dagen – en festlig folkedrakt, med varierende grad av absurditet, avhengig av geografisk opprinnelse.

Hva kjennetegner de skandinaviske språkene? Hvordan har det vært å leke seg med disse i denne boken?

– De skandinaviske språkene svensk, dansk og norsk stammer jo alle fra et felles urnordisk språk. Det samme gjør blant annet islandsk og færrøysk. Jeg kan ikke veldig mye om dette, men cirka 90 % av ordforrådet er likt i svensk, dansk og norsk, så svensker, dansker og nordmenn har svært gode forutsetninger for å forstå hverandre. Likevel sliter svært mange med nettopp det. Norsk og svensk har nokså likt talespråk, mens dansk skiller seg noe ut fra norsk og svensk når det gjelder uttale. I skriftspråkene er det jo dansk og norsk som ligner mest, mens svensk skiller seg mer ut. Dette, i tillegg til mer kulturelle nyanseforskjeller, blir kostelig skildret i Nora, eller brenn Oslo brenn, spesielt i dialogen mellom svenske Johanna og danske Emil. Hvordan det har vært å leke seg med disse språkforskjellene i denne boken? Fornøyelig! Jeg lo mye mens jeg jobbet med denne boken.

Jeg hadde bare en kropp og en Instagram-konto.

Det virker som om Nora, eller brenn Oslo brenn har truffet en eller annen nerve hos spesielt unge lesere. Hvorfor, tror du?

Johanna Frid

– Så flott hvis den har truffet en nerve hos unge lesere! Jeg har selv en datter som heter Nora, og som er 24 år. «Min» Nora slukte boken i ett jafs og syntes den var utrolig morsom. I tillegg til at boken handler om språk, kommunikasjon, forskjeller og likheter mellom skandinavisk kultur, handler den om det å være ung, om sosiale medier og hva disse gjør med oss, om endometriose, sjalusi, om å finne sin plass i livet og i verden. Disse temaene treffer nok mest de unge, selv om middelaldrende som meg helt klart også vil ha stor glede av å lese den, om ikke annet for å bli bedre kjent med yngre generasjoner og deres utfordringer og tenke- og væremåte.

Jeg hatet Nora. Hvorfor ringte hun i det hele tatt? Jeg hatet Oslo, jeg hatet Norge, jeg hatet oljefondet som gjorde at de kunne ringe utenlands både hist og pist. Horer.

Hvordan jobber du for å ivareta tonen til forfatteren?

– Dette med å ivareta tonen i en oversettelse er alltid en utfordring som jeg synes er vanskelig å si noe konkret om. Det slår meg gang på gang. Min metode er som oftest å lese bare et lite kapittel eller to, eventuelt ti–tjue-tretti sider, i originalen før jeg begynner på selve oversetterjobben. Da prøver jeg å få med meg denne abstrakte «tonen» eller drivet i språket, men det er i selve skriveprosessen at denne «tonen» blir skapt. Det er sjelden jeg leser hele boken før jeg starter. Jeg liker å tro at jeg bevarer min egen nysgjerrighet og skriveglede bedre hvis jeg gjør det på denne måten, og jeg liker å tro at jeg oversetter bedre hvis jeg samtidig er en leser, det vil si at jeg leser og oversetter på samme tid. En forfatter som sitter og skriver på en bok, vet nødvendigvis ikke alt som skal skje før han eller hun sitter og skriver. Mye skjer i selve skriveprosessen, under selve skrivingen.

– Jeg tror at skriveprosessen er viktig også for en oversetter. Det er her «tonen» blir til eller fester seg. Jeg innbiller meg – om ikke annet! – at jeg får bedre driv i språket hvis jeg ikke vet hva som skjer på neste side. Denne metoden fordrer naturligvis at jeg går gjennom oversettelsen flere ganger. Det er ikke sikkert jeg ville vært en spesielt god oversetter i «gamledager», før datamaskinens tidsalder, hvis jeg ikke kunne ha gått fram og tilbake i manus, og flikket og endret og most språket om igjen og om igjen, slik man kan med dagens teknologi. Det passer meg utmerket, for å si det sånn.

Har du noe kontakt med forfatterne når du jobber med oversettelser? Hva er det dere eventuelt diskuterer?

– Jeg har hatt kontakt med mange av forfatterne jeg har oversatt bøkene til, men langt fra alle. Et sånt samarbeid som jeg hadde med Johanna Frid, har jeg aldri opplevd før. Hvis jeg tar kontakt med en forfatter, er det som regel fordi det er noe helt konkret jeg stusser over, om det er en logisk brist som kan endres i den norske versjonen, eller om forfatteren har et tips til hva jeg kan gjøre hvis en passasje/setning/ord er «uoversettelig» eller vanskelig å overføre til norsk. Forfatterne er som regel svært behjelpelige med tips og synes det er stas å få henvendelser fra oversetterne sine.

Har du en bok du drømmer om å oversette?

– Flere! Etter et par lengre opphold i Irland da jeg var i tjueårene, har jeg fått en forkjærlighet for irsk litteratur. Jeg hadde ikke sagt nei til å oversette verken klassiske eller nyere litteratur fra Irland, for eksempel John McGaherns bøker og bøkene til Patrick McCabe.

Hva jobber du med nå?

– Nå jobber jeg med siste bok i trilogien Krøniker fra Det røde klosteret av finlandssvenske Maria Turtschaninoff. Jeg liker å sammenligne disse bøkene med Margaret Atwoods bok The Handmaid’s Tale og TV-serien med samme navn, for Krøniker fra Det røde klosteret kan også sies å skildre et dystopisk, feministisk univers. Den første boken bærer tittelen Maresi (kom ut på norsk i 2017), den andre Naondel (2019), og den siste Brevene fra Maresi, som altså kommer ut på Gursli Berg forlag i 2020. Jeg er ikke spesielt opptatt av fantasy-litteratur, men er svært begeistret for både The Handmaid’s Tale og Turtschaninoffs bøker. Det er utrolig sterke kvinneskildringer her som går rett i hjertet på meg. Dessuten er språket litterært og vakkert og en fryd å oversette til norsk. Jeg er usikker på hvor mange norske lesere denne serien har fått, men det har ikke vært mye snakk om den her til lands, og det forundrer meg egentlig. Den siste boken i serien, som jeg altså holder på med nå, var nominert til Nordisk råds barne- og ungdomsbokpris i 2019. Hele serien fortjener mange lesere, synes jeg.