Tilbake til fortiden

Om tidsreiser og blod i Octavia Butlers Kindred.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Patti Perret, The Huntington Library / Omslag: Forlagene / Illustrasjon: John Jennings

Octavia Butler er et ukjent navn for mange. I sin tid var hun en av USAs mest kjente science fiction-forfattere, men nyter dessverre ikke den samme oppmerksomheten i dag. Butler døde i 2006 og var på sitt mest aktive på 70- og 80-tallet. Science fiction-fans husker kanskje Patternist-serien eller Xenogenesis-triologien. En av hennes absolutt beste bøker er likevel en roman som ikke følger den typiske science fiction-oppskriften. Kindred fra 1979 er en frittstående roman som tar opp temaer som identitet, kjønn og historie, og den er satt til både slavetiden i USA og nåtiden. I Kindred leker Butler med ulike sjangere for å få fram sitt budskap om hvor essensielt det er å forstå og huske den vonde fortiden. Butler utforsket ofte kjønn og kjønnsroller i sine romaner, og i Kindred gir hun den afro-amerikanske kvinnen en etterlengtet stemme. Det er en både underholdende og viktig fortelling hun har skrevet.

Den store tidsreisen

Dana er vår heltinne. Hun lever et helt vanlig liv i California helt fram til den dagen hun blir dratt tilbake til Sørstatene på 1800-tallet. Her blir hennes oppgave å redde sine egne forfedre: Rufus og Alice. Dette må hun gjøre igjen og igjen, og hennes tidsreiser blir både strabasiøse og farlige. Rufus vokser opp til å bli en brutal plantasjeeier med mange slaver, og Alice er en av disse slavene. Dana blir forflyttet mot sin vilje tilbake til fortiden slik at hun selv kan forstå hvor hun kommer fra. Hun gjennomgår mange av de samme prøvelsene som sine forfedre, og får førstehåndserfaring med slaveriets grusomheter. Bare gjennom å oppleve det som hennes forfedre opplevde kan hun få en dypere innsikt og forståelse for egen identitet. Leseren gis også et unikt innblikk i en brutal og blodstenkt periode i USAs historie.

Feministisk sci-fi

Science fiction er en yndet sjanger for å utforske andre steder og andre tidsperioder slik at vi bedre kan forstå vår egen tid. Sjangeren var tidligere dominert av menn, men kvinnelige science fiction-forfattere kom for fullt på 1970-tallet, og blant dem var Octavia Butler. Filosof og kritiker Rosi Braidotti skriver i sin bok Metamorphosis at de gotiske romanene fra 1800-tallet inspirerte flere kvinnelige forfattere som skrev science fiction fordi de omhandlet aktive kvinnelige karakterer som var eventyrere, tyver og mordere. I Kindred er Dana på mange måter en eventyrer. Hun legger ut på en ufrivillig og omfattende ekspedisjon, men hun er aktivt med på å forme den. Braidotti skriver videre at science fiction reflekterer også tilbake til oss hvor fremmedgjorte vi føler oss i vår egen tid. Ved å illustrere en alternativ framtid kan du kan endre perspektivet på nåtiden. Selv om Braidotti først og fremst skriver om romaner satt til framtiden, er dette likevel relevant for Kindred. Dana føler seg fremmedgjort i sin egen tid etter sine tidsreiser. Hun oppdager at selv om effektene av slaveriet fremdeles er til stede i samfunnet, er historiene og erfaringene deres glemt.

Science fiction er nemlig mer enn romskip og romvesener, og det kan som i dette tilfellet gi oss nye synspunkter på eksempelvis kjønn og identitet. Butler bruker elementer fra science fiction-sjangeren, som tidsreisen. Dana ferdes dog ikke framover i tid, men bakover. Det er heller ikke noe teknikk involvert i Danas tidsreiser, det som trigger reisene hennes er at forfedrene hennes befinner seg i livstruende fare. Når dette skjer blir hun svimmel og uvel, og det er hennes egen kropp som transporterer henne tilbake til fortiden. Forfatteren gjenbruker gamle ideer og lager sin egen versjon av tidsreisen. Selv om Butler selv sa at Kindred var en uhyggelig fantasi, ikke en science fiction-roman, er det likevel svært gjenkjennelige elementer til stede.

Den andre

I flere science fiction-romaner står møtet med de utenomjordiske, de fremmede, sentralt. I Kindred er det ingen slike. Her er det derimot Dana som blir den fremmede idet hun besøker en tid som ikke er hennes egen. Som afro-amerikansk kvinne er det fullstendig utenkelig at hun er noe annet enn en slave, selv om det er noe som skurrer. Når hun møter de andre slavene på farmen til sin ascendent Rufus, tar det tid før hun faktisk passer inn i dette miljøet. De andre slavene tror først at hun er en mann siden hun går kledd som en, og de synes hun snakker som en «hvit person»:

’Why you try to talk like white folks?’ (…) ‘More like white folks than some white folks’.

I tillegg kan hun ikke bare lese og skrive, hun har også en utdannelse. I så måte blir Dana en fremmed. Hun er i begynnelsen mer observatør enn deltager. Etterhvert som tidsreisene til Dana blir flere og oppholdene lenger, tilpasser hun seg sitt nye liv som ufri. Butler leker på fiffig vis med sjangerelementer for å skape en ny type fortelling.

Flere kritikere har nevnt likheten mellom afrikanernes ufrivillige reiser til Amerika med Danas tidsreiser. Hun opplever et sterkt fysisk ubehag når hun blir dratt tilbake til en tid og en verden som er henne helt fremmed. Det tar tid for henne å omstille seg til en ny måte å leve på, og hun kjemper hele tiden en kamp med seg selv. Selvfølgelig er det også store ulikheter. For Dana tar selve forflytningen bare et par sekunder, og det er hennes egen kropp som svikter henne når hun gang etter gang blir dratt tilbake til fortidens prøvelser. Men, som hennes forfedre blir hun frarøvet sin frihet og humanitet.

Ny vri på slavenarrativet

Det er ikke bare science fiction-sjangeren som Butler har lekt med. Slavenarrativene, en viktig del av den afro-amerikanske litteraturhistorien, har vært til stor inspirasjon for Octavia Butler. Forfatteren låner fra disse narrativene, men skriver igjen sin egen versjon. Typisk for disse fortellingene var en slaves dramatiske ferd fra fangenskap til frihet, men i Kindred er det omvendt. Dana drar som fri kvinne tilbake til fortiden og blir deretter tatt til fange. Den eneste måten hun kan overleve på blir å spille rollen som slave, og til slutt har hun selv opplevelsen av å ha blitt omvandlet til en. Denne reisen er også speilet i Alice, den unge slavekvinnen som senere får barn med Rufus. Alice er født fri, men blir tatt til fange og kjøpt av Rufus som også forelsker seg i henne. Han voldtar henne og gjør henne til sin, og hun har hverken rett eller anledning til å bestemme over sitt eget liv. Alices selvmord er på mange måter hennes flukt fra fangenskapet. Det blir hennes eneste utvei. Alice og Dana klarer til slutt å flykte fra slaveriet begge to, men på svært ulike vis.

Det var i tillegg ganske vanlig i slavenarrativene at det var mennene som fortalte om sine opplevelser. Vi har få kvinnestemmer fra denne perioden, men Harriet Jacobs’ Incidents in the Life of a Slave Girl er en av disse, og blir ofte lest på universiteter. I Butlers roman får vi høre det fra et kvinnelig perspektiv, og denne erfaringen blir viktig siden den så ofte har blitt utelatt i både litteraturen og historien. Gjennom nettopp å la Dana dra tilbake i tiden og få oppleve slaveriet på kroppen, gir Butler den afro-amerikanske kvinnen en stemme. Derfor blir også selve romanen et viktig bidrag til den flerkulturelle litteraturen. Afro-amerikanske kvinner har tidligere gjerne blitt framstilt som stereotyper, som for eksempel Mammy i Gone With the Wind. Dette har heldigvis bedret seg siden Kindred kom ut, men poenget til Butler er likevel viktig. Hun lar sin heltinne få oppleve de andre slavekvinnene først og fremst som individer. Dette blir betydningsfullt for Danas egen identitet og opplevelse av seg selv.

Levende historie

Kindred gir leseren en usminket og brutal skildring av den grusomme slavetiden. Gjennom Dana blir tidligere framstillinger av denne tiden kritisert. Dana må selv føle på kroppen hvordan det er å være slave for å forstå. Butler understreker betydningen av selve erfaringen. Den fysiske avstraffelsen bidrar til å knekke Dana litt etter litt, selv om den er helt nødvendig. Dette blir viktig både for leserens forståelse og Danas egen forståelse:

I had seen people beaten on television and in the movies. I had seen the too-red blood substitute streaked across their backs and heard their well-rehearsed screams. But I hadn’t lain nearby and smelled their sweat or heard them pleading and praying, shamed before their families and themselves. I was probably less prepared for the reality than the child crying not far from me.

Historien blir så altfor levende for Dana, og det blir ikke bare virkeligheten for henne, det blir hverdagslivet. Det er mange av disse detaljerte beskrivelsene i boken, og Butler beskriver grundig ved flere anledning grundig slaveeiernes lite humane metoder. Det er nærmest slitsomt å lese disse passasjene, noe som nok er romanens hensikt.

Til å begynne med er ikke Danas kropp vant til den tøffe behandlingen den får. Avstraffelsene er voldsomme, og første gang hun blir pisket tror hun at hun skal dø. Effekten av dette er at hun blir sendt tilbake til sin egen tid siden kroppen mener den er i fare. Når Dana igjen blir kalt tilbake til fortiden, venter flere røffe behandlinger, men kroppen hennes er ikke lenger i stand til å trigges på samme måte:

He beat me until I tried to make myself believe he was going to kill me. (…) He would kill me. Surely, he would kill me if I didn’t get away, save myself, go home! It didn’t work. This was only punishment, and I knew it.

Kroppen til Dana vet nå at den ikke kommer til dø av behandlingen. Voldsomme straffer var hverdagslivet til mange slaver, og i følge Sherryl Vint, professor ved universitetet i California, er det disse kroppslige opplevelsene som får Dana til å oppdage at hun etterhvert har blitt til en slave, fremfor en som bare spiller rollen. Det er altså disse erfaringene som gir Dana virkelig innsikt i fortiden sin.

Kvinnekroppen

Slavekroppene var på denne tiden bare eiendeler, de var kjøtt som ble kjøpt og solgt, og hadde ikke verdi som mennesker. Afro-amerikanske kvinner var i tillegg lavest på rangstigen, og Dana blir redusert til et slikt stykke kjøtt. For Dana er det selvsagt en voldsom overgang til hvordan hun er vant til å bli behandlet. Plutselig eier hun ikke lenger sin egen kropp, og hun bivåner også hvordan de andre kvinnekropper blir omgjort til objekter. Uten å være i stand til å gjøre noe, ser hun hvordan Alice må tilby kroppen sin til Rufus uten å kunne nekte siden hun ikke lenger eier seg selv. Alice er fullstendig klar over at kroppen hennes ikke tilhører selv, og svarer dette når Dana føler at hun ikke kan gi råd:

‘Not mine, his. He paid for it, didn’t he? (…) ‘the law says he owns me now’.

Mot slutten av romanen, når det går opp for Dana at Rufus også ønsker å ligge med henne, skjønner hun hvor maktesløs hun er, og hun har også nå en helt annen forståelse for Alices problemstilling.

Voldtekt blir framstilt i Kindred som den ultimate trusselen mot kvinnekroppen. Butler understreker hvor viktig det er å få fram historiene til disse kvinnene med denne romanen. Dette var et sjeldent tema i slavenarrativene, selv om seksuell trakassering faktisk er beskrevet i tidligere nevnte Incidents in the Life of a Slave Girl. Når Rufus prøver å voldta Dana dreper hun ham. Hun gjør det Alice ikke var i stand til å gjøre. Dette blir også det siste hun gjør hun før hun returnerer hjem igjen til sin egen tid for alltid. Paradoksalt nok dreper hun altså en av sine forfedre, men fremtiden er reddet siden Alices og Rufus’ barn lever i beste velgående.

Fra tegneserieversjonen av «Kindred»

Arret

På vei hjem til sitt eget liv mister Dana en arm. Rufus holder henne igjen når kroppen hennes påbegynner tidsreisen, og hun blir på mystisk vis sittende fast i veggen, eller mellom to tidsperioder. Armen blir revet tvert av. Forfatteren utbroderer ikke hendelsen videre, og leseren får aldri vite hvordan dette egentlig kunne skje. Likevel er budskapet ganske klart. Dana får et synlig arr etter de strabasiøse ekskursjonene sine, hun kan ikke gå umerket inn i sin egen tid og leve som om ingenting skulle ha skjedd. Slaveriet har for alltid merket henne. Fortidens grusomheter hverken bør eller kan ignoreres. Dana har etter sine tidsreiser fått se nye sider av historien, og den har gitt en helt annen innsikt. Vår heltinne skjønner nå hvor hun kommer fra, noe som er essensielt for identiteten hennes, og hun har faktisk delt de samme opplevelsene som sin egen slekt.

Med Kindred har Octavia Butler skapt både en fengslende spenningsroman og en roman til ettertanke og refleksjon. En blanding mellom science fiction og slavenarrativet gir en unik kvalitet, og forfatteren fornyer gamle sjangere med stor suksess. Fokuset på kvinneliv under slavetiden er i tillegg viktig. Ved å gi stemme til de som tidligere ikke ble hørt, og beskrive deres kroppslige opplevelser, understreker romanen hvor viktig det er å ikke glemme.

Denne artikkelen ble først publisert i Deichmanbladet #2, 2014.