100 år med Poirot

Den belgiske detektiven er elsket verden over. Hva er det ved ham som fascinerer oss så sterkt?

Tekst: Ingela Nøding / Omslag: Forlagene / Toppfoto: Getty Images

Verdens mestselgende romanforfatter Agatha Christie har introdusert verden for mange gode krimhelter, men Hercule Poirot er fremdeles den mest berømte. I år er det hundre år siden leserne møtte ham for første gang i Stylesmysteriet (The Mysterious Affair at Styles). Perfeksjonisten med eggformet hode og et enormt ego står fremdeles i sterk kontrast til antihelten krimlesere i dag trykker til sitt bryst. Han drikker lite, har ikke dameproblemer og ingen sjef som motarbeider ham. Tvert imot nyter han nok respekt til at han alltid klarer å samle alle involverte i ethvert kriminaldrama i samme rom, hvorpå han outer hver enkelts hemmeligheter, shamer dem og til slutt retter en dirrende pekefinger mot den største synderen av dem alle. Han er med andre ord en ekte, nært plettfri helt av den arkaiske sorten.

Utlendingen

Ikke desto mindre er Poirot en utlending. Christie er god på å skildre den åpenlyse mistenksomheten og fordomsfullheten som rir den jevne engelskmann under midten av forrige århundre. Folk rynker på nesen når de møter en «svartmusket» fremmed med annerledesklingende navn. «Utlending» er som regel synonymt med «kriminell» i datidens England, og Poirot må ofte tåle skepsis i møte med vitner og involverte som (til hans bestyrtelse) ikke vet hvem han er. Hans formue og dannelse sørger imidlertid for at utenforskapet aldri utgjør større problemer for ham. Derimot er det kanskje nettopp hans skarpe outsider-blikk som nå i hundre år har appellert til lesere i hele verden. Vi kan lettere identifisere oss med en detektiv som ser det britiske samfunnet utenfra – slik vi selv gjør.

Moral og religion

Det mest interessante ved Poirots karakter er imidlertid hans moralske overbevisninger. Han er født katolikk, noe jeg ofte har tenkt gjenspeiles i hans moralske vurderinger og fordømmelse av forbrytelsene han møter. Det er sjeldent rom for moderne relativisering, tvil eller nyanser hos ham, den som er skyldig fortjener sin straff – som på Christies tid ofte betød henrettelse. Men i motsetning til det som hevdes i TV-serieadapsjonen av The ABC Murders fra 2018, var Poirot aldri en katolsk prest før han ble privatdetektiv. Han var etterforsker i belgisk politi. Så hva som er utslag av Poirots profesjon, religion eller personlighet er egentlig ikke åpenbart. For har ikke religionshistorien ofte vært preget av uenighet om rett og galt? Må man ikke rydde tvil om lov og rettferdighet av veien for å orke å jobbe som etterforsker? Og bunner ikke egentlig vår etiske overbevisning først og fremst i våre genetiske disposisjoner og i vår personlighet? Poirots moralske oppfatninger nyanseres i hvert fall over tid.

Begynn med slutten

Hans dybde som fiktiv karakter øker spesielt i den siste romanen om ham: Curtain: Poirot’s Last Case (1975) eller Teppet faller på norsk. Her opplever Poirot et moralsk dilemma av samme proporsjoner som i Mord på Orientekspressen, men med et langt alvorligere utfall. Det er her Christie er sterkest. Ikke bare dykker hun ned i hverdagsmenneskets psykologi, i stedet for de sjeldne psykopatenes. Hun utfordrer også den uforliknelige helten og skrur på hans moralske kompass. En må riktignok følge ham over tid og se hans liv og virke i sammenheng, gjennom utallige mysterier og oppklaringer, for å bli kjent med hans indre motsetninger. Men gjør man det, blir man rikelig belønnet. Vil du feire hans jubileum med et gjensyn, anbefaler jeg nettopp å starte med slutten. Curtain kan du låne her. 

For mange er David Suchet synonymt med Hercule Poirot, men han er langt fra den eneste som har spilt den belgiske detektiven. Fra venstre: Tony Randall, Peter Utinov, Charles Laughton og Alfred Molina.