Et tilbakeblikk på det litterære tiåret

Et tiår er ugjenkallelig forbi. Hva skjedde i litteraturen? Hvilke litteraturdebatter har vært de viktigste? Hvilke forfattere gjorde mest inntrykk? Vi ser bakover, og litt framover.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: André Løyning, Julie Pike, Kristine Helliesen, Donata Wenders, Hans Fredrik Asbjørnsen, Maja Hattvang, Anna-Julia Granberg / Omslag: Forlagene

Jeg vil prøve meg på en slags oppsummering av det seneste litterære tiåret og til det trenger jeg erfaren hjelp. Med Eivind Hofstad Evjemo, Bernhard Ellefsen og Jenny Moi Vindegg går vi i gang med den nærmest umulige oppgaven. Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, Peter Handke og Zeshan Shakar er noen av navnene vi verken kan eller bør komme utenom. Er mennene i hevnmodus? Har debatten om virkelighetslitteratur ødelagt for litteraturen selv? Og hva med klimakrisen, tror vårt ekspertpanel det kommer flere bøker om den?

Eivind Hofstad Evjemo

Eivind Hofstad Evjemo debuterte i 2009 med Vekk meg hvis jeg sovner som han også fikk Vesaas debutantpris for. Siden har forfatterskapet utviklet seg til å bli knallsterkt og helt unikt, og han ble også kåret til en av ti beste forfattere under 35 år av Morgenbladet. I tillegg har Evjemo i en årrekke vært redaktør for Signaler, Cappelen Damms årlige debutantantologi.

Du debuterte på tampen av det første tiåret på 2000-tallet. Hvordan har du opplevd det siste decenniet som forfatter? Hvordan har tiåret behandlet deg?

– Tiåret har definitivt vært formende. Fra jeg kom inn på Litterär Gestalting, fikk ut min første bok ut, til jeg fikk litt heder for den, heiv meg blindt inn i et nytt romanprosjekt og bare gønna på. Jeg er sånn i etterkant imponert av hva jeg fikk til, skrevet og sjekka ut i denne perioden. Det har også vært utrolig fint å møte forfattere, snakke om mine egne ting foran andre folk, stå for noe som bare er mitt. Men jeg ser også fram til å komme videre, føler at så mange ting så raskt stivner og blir utdatert. Uskylden er nå definitivt over.

Jeg tror ikke på forbedring, men på avvikling.

Hvilke hendelser i verden og i Norge har preget deg som forfatter? I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet har du jo for eksempel tatt opp 22. juli, terrorhandlingen som på mange måter endret Norge.

– Jeg er egentlig ganske treig i oppfattelsen og de aller fleste debatter glir forbi mens jeg sitter og skisser på det «endelige» innlegget. Greit nok, tenker jeg nå, sånn er jeg. Men «verden» er for meg fremdeles abstrakt, truende og uforståelig. Og jeg skriver vel for å møte denne uorden på en måte. Men det nifseste som har skjedd og fortsatt skjer er hvordan teknologi har sneket seg inn i alle våre livsrom. At vi ikke har kontroll, gir fra oss initiativet. Nifs er også innsikten om at markedskapitalisme er så innvevd i alle våre styresystemer, at det virker verre og verre å velte dem, få til en avgjørende endring. Mitt apokalyptiske maksime fra tiåret som har gått lyder fremdeles: Jeg tror ikke på forbedring, men på avvikling.

Hvordan tror du det litterære landskapet har endret seg de siste ti årene?

– Tynnere og flere bøker. Høy wow-faktor og få litterære «høydepunkter». En stadig større avstand mellom litteratur og folk. Leseevner på bånn. Samt en litteraturkritikk som har gått helt markedsbananas og slenger ut 5ere og 6ere som om ingenting lenger virkelig betyr noe.

I 2015 ble du kåret til en av de ti beste forfatterne under 35 av Morgenbladet. I den forbindelse leser jeg et intervju hvor Agnes Ravatn uttaler at de yngre forfatterne har vendt ryggen til det «eksplisitt selvbiografiske». Er ryggen fortsatt vendt eller har dette kommet tilbake?

– Nei, altså … Dette tendensiøse tåkepratet er jo mest et utslag av hvem jeg var og hva jeg syntes var riktig der og da og har egentlig ingen verdi foruten det. Jeg blir rørt når Håkon Bleken og Dag Solstad savner -ismenes trygghet fordi det nettopp bekrefter hvem de er som kunstnere. Det sier at vi alle er ensomme i våre uttrykk og i det vi holder på med. Men på det tidspunktet for 5 år siden var jeg vel bare litt trøtt på at alt skulle være så dark, at jeg savna en litteratur som blanda seg litt mer inn i andre samfunnsfelt, og for meg fant jeg mye i det å jobbe med såkalte «omsorgsdiskurser». Men mange forfattere har jo blitt veldig samfunnsengasjerte med tida, men slagsiden ved dette er at det går en stadig mer nedslitt linje mellom litteratur og journalistikk. Og jeg syns helt ærlig at mye av det som kommer ut i dag hadde passet bedre i et helgemagasin. Ja, hvilke forfattere interesserer seg egentlig for setningen, for avsnittet??

Jeg syns litteratur – som all kunst – har noen spesielle egenskaper i seg selv og ikke bør strekke seg etter en stadig mer serieslukende lesergruppe, som, ja, nesten ikke kan lese lenger.

I samme intervju sier du at «Litteratur kommer ikke spisset med et budskap, og det gjør det vanskelig å bruke den til noe.» Hva tenker du i dag? Er det fortsatt sånn?

– Litt som det over. Jeg syns litteratur – som all kunst – har noen spesielle egenskaper i seg selv og ikke bør strekke seg etter en stadig mer serieslukende lesergruppe, som, ja, nesten ikke kan lese lenger. Det komplekse må jo faen meg formidles! Denne forflatningen av kunnskap og den taktile glattheten er til å bli gal av, men denne «kulturkritikk»-døren står vel åpen nok allerede. Jeg tenker at tildelingen av Nobelprisen til Peter Handke og Olga Tokarczuk speiler to diskurser eller retninger gjennom litteraturhistorien og inn i vår tid; den selvsentrerte, nedbrytende og ynkelige Mannen på den ene sida, og den gode, samfunnsengasjerte Kvinnen på den andre. De destruktive, navlebeskuende på den ene siden og det episke og magiske på den andre. Disse to strømningene, om det kan sies sånn, går derimot parallelt. De er her begge to. Og mange andre ting også som jeg er spent på å se stige opp til overflata.

Du begynte som medredaktør for Signaler i 2013, og har siden overtatt redaktørstolen. Hva slags tendenser har du sett blant de nye stemmene de siste årene? Hvem har kommet med noen nye perspektiver?

– Som så mange andre steder i kunstfeltet: Sterke kvinnestemmer. Novellister. Mye stoff fra hjemmebane. Mye lik sosiologi og klasseforståelse. Et ganske stort fravær av større, eksperimenterende romaner. Jeg har en følelse av at mennene er i hevnmodus og kommer til å gi ut noen sinnssyke fysakker av noen bøker som er umulig for oss å forestille oss i dag. Men disse forfatterne har enda ikke debutert.

Hvilke forfattere tror du kommer til å bli toneangivende for de neste årene?

– Amalie Kasin Lerstang, Vigdis Hjorth, Ingvild Rishøi, Cathrine Knudsen, Roskva Koritzinsky, Nils Henrik Smith, Kristin Berget, Peter Strassegger og Kjersti Skomsvoll.

Bernhard Ellefsen

Litteraturen er best uten trender, mener kritiker og forfatter Bernhard Ellefsen. Den erfarne anmelderen jobber i dag i Morgenbladet og har gitt ut essaysamlingen Imot døden. I 2014 ble han kåret til «Årets kritiker» og i 2016 vant han ytterligere en pris, Arne Hestenes’ litteraturpris. Det er få kritikere jeg tenker har en bedre oversikt enn Ellefsen, og han er ikke redd for å kaste seg inn i verken bibliotek- eller litteraturdebatten.

For meg blir det nærliggende å tenke på Knausgård som viktig for norsk skjønnlitteratur. I 2009 kom de tre første bindene av Knausgårds Min kamp. Hvordan synes du Min kamp har preget norsk skjønnlitteratur de siste ti årene?

– Jeg vet det høres dumt ut, men jeg mener at Knausgårds betydning (og til dels kvalitet) er undervurdert. Man har lett for å bli litt nærsynt når man forholder seg til sin egen samtidslitteratur, og kanskje litt blasert, men Knausgårds mange bøker siden 2009 har inneholdt så mange litterære høydepunkter, og vunnet så mye nytt terreng for romanen, at det kan ha vært litt vanskelig å overskue underveis. Knausgård har påvirket forfattere som Édouard Louis og Yahya Hassan, han har satt romanen i forbindelse med alle tenkelige kunnskapsområder og samfunnsmessige spørsmål, og han har engasjert enormt mange lesere med romaner som er helt usedvanlig gode.

Jeg får bakoversveis mange ganger i året.

Hva synes du har vært den største overraskelsen det siste tiåret? Hvilken utgivelse fikk du bakoversveis av?

– Én overraskelse? Herregud! Jeg får bakoversveis mange ganger i året. Heldigvis. Så lite overraskende norske navn som Knausgård, Dag Solstad, Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth, og like lite overraskende utenlandske som Jenny Erpenbeck, John Williams, Hermann Ungar, Svetlana Aleksijevitsj og mange mange flere har blåst luggen bakover. Med en pistol mot hodet og bakoversveisen ville jeg nok likevel trukket frem Yahya Hassan som den ene virkelig store overraskelsen. Diktene hans kom virkelig bardus på meg og på den danske litteraturoffentligheten. Enda mer interessant er han nå, som han har fulgt opp den første boken med en som er nesten like energisk.

Det har vært mange debatter rundt litteratur det siste decenniet. Hva synes du har vært den viktigste litteraturdiskusjonen og hvorfor?

– De to største debattene har også vært de to viktigste: Den som handlet om romanens forhold til virkelige forelegg og levende modeller (som dessverre har blitt beskrevet med det lite opplysende begrepet «virkelighetslitteratur») og den som handlet om tildelingen av Ibsen-prisen til den østerrikske forfatteren, dramatikeren (og nå Nobelprisvinneren) Peter Handke. Den første handlet om litterær sannhet og den andre om historisk sannhet. Når disse to spørsmålene slutter å vekke litterære debatter, da er litteraturen død.

Vi må lese og lete selv.

Hvem har kommet med noen nye perspektiver?

– Jeg synes vi er altfor late når det kommer til spørsmålet om nye perspektiver, tanker og fortellinger og hvor disse kommer fra. Hangen til å erklære at ingenting er nytt og alt er kjedelig ligner en intellektuell sykdom. Alle som har skrevet gode bøker – bøker som skyver på tanken, blikket, verdensforståelsen og selvforståelsen – kommer med nye, verdifulle perspektiver. Et «nytt perspektiv» kommer stort sett ikke til oss i en papirkonvolutt tydelig merket «nytt perspektiv». Vi må lese og lete selv. Og for den som leser og leter, finnes det uendelig mange anledninger til å tenke noe nytt eller annerledes.

Noen debutanter du tror kommer til å bli toneangivende framover?

– Noen av de yngste eller minst etablerte forfatterne vil helt sikkert utvikle seg til toneangivende. Men hvilke er det heldigvis vanskelig å gjette på. De to mest engasjerende debutantene jeg har skrevet om de siste årene, Zeshan Shakar og Lars Svisdal, vil forhåpentligvis følge opp sine sterke bøker.

Er det noen viktige forfattere som endelig ble gjenoppdaget?

– Tja. For meg sender dette spørsmålet tankene rett til den nå glemte forfatteren Magnhild Haalke, som endelig har fått sin biografi, og hvis spektakulært gode debutroman Allis sønn (1935) endelig blir tilgjengelig igjen denne våren. Vi hadde nok overlevd uten Haalke også, og jeg tror ikke forfatterskapet utover denne første romanen er så viktig, men skulle denne boken få en ny generasjon lesere, da blir jeg glad.

Ser du noen nye trender?

– Litteraturen er best uten trender. Men i perioder er det noen temaer og skrivemåter som tiltrekker seg flere forfatteres oppmerksomhet enn andre, og nå er det ingenting som brenner så mye som spørsmålet om menneske og natur. Dette problemkomplekset leser vi allerede mange litterære tekster om, og det vil bli enda mange flere.

Jenny Moi Vindegg

Med sin grundige og engasjerende lesning har Jenny Moi Vindegg markert seg i litteraturverden. Hun er redaksjonssekretær og anmelder i litteraturtidsskriftet Vinduet, samt skrev masteroppgave i nordisk litteratur om Øyvind Rimbereid.

Det har jo skjedd nok av ting, både dramatiske og mindre dramatiske, de siste ti årene. Hvilke hendelser har senere blitt speilet på en god måte i skjønnlitteraturen? Eller, sagt med andre ord kanskje, hvilke bøker har vært best til å ta opp samfunnsaktuelle temaer?

– Her var det overraskende vrient å komme på noe jeg har lest. Skjønnlitteraturen er jo gjerne forsiktig med å ta tak i nyere konkrete hendelser, selv de hendelsene som skaker oss mest, og som preger sakprosaen – 22. juli, for eksempel – synes å bruke tid på å nå skjønnlitteraturen (det har 22. juli gjort, men jeg har ikke lest de titlene). Det er ikke vanskelig å forstå at en-til-en-forholdet til verden ofte uteblir, boka er et treigt medium, og kan ikke lene seg på dagsaktualitet alene. Kun unntaksvis kommer ei skjønnlitterær bok som omhandler en hendelse vi står midt oppe i – som Ali Smiths Autumn, markedsført som en post-Brexit-roman bare måneder etter folkeavstemmingen som fikk Brexit-ballen til å rulle. Mye skjønnlitteratur kretser heller om universelle, eksistensielle temaer enn konkrete hendelser, men akkurat nå står vi jo midt i en enorm overlapp mellom nettopp det eksistensielle og det dagsaktuelle, som jeg definitivt tror vi vil se mer av i skjønnlitteraturen: klimakrisen.

– Om vi ser etter samfunnsaktuelle temaer (politiske, sosiale, økonomiske, teknologiske, økologiske) heller enn konkrete hendelser, blir det langt enklere å finne eksempler. Noen ganger blir det jo en loop: litteraturen tar opp samfunnsaktuelle temaer og setter så dagsordenen for debatt, blir selv samfunnsaktuell (som for eksempel Yahya Hassan, Sumaya Jirde Ali og Athena Farrokhzad her i Skandinavia). Ellers er sjangerlitteraturen hands on, mye av den forutsetter en viss samfunnsaktualitet – man ser mye av det i krim og thrillere, og dystopier har jo hatt et kraftig oppsving de siste åra, de ønsker jo gjerne å utforske trekk ved samtida. Mange bruker elementer fra sjangerlitteraturen som utgangspunkt for å behandle dagsaktuelle temaer i samtidslitteraturen (Kjærstad, Houellebecq). En (primært amerikansk) tendens de siste årene er unge forfattere som nettopp bruker en sjangerbevisst lek med troper fra horror og sci-fi for å belyse temaer som rase, klasse, kjønn og seksualitet: Carmen Maria Machado, Nana Kwame Adjei-Brenyah, Ling Ma, Samantha Schweblin. Ling Mas Severance, en variasjon over millennial-romanen som handler om arbeidsliv og dating, men også om kapitalisme, sykdomsepidemi og apokalypse, er noe av det kuleste jeg leste i fjor.

I norsk målestokk har skjønnlitteraturen befattet seg med de nære relasjonene gjennom hele tiåret.

Har det skjedd noe med skjønnlitteraturen de siste ti årene, synes du?

– Både ja og nei. I norsk målestokk har skjønnlitteraturen befattet seg med de nære relasjonene gjennom hele tiåret, og har både før og etter tiårsskiftet til dels ligget tett opp mot forfatternes egne erfaringer, men det er klart at Knausgårds Min kamp kraftig har preget måten vi har snakket om disse bøkene på på 2010-tallet, og måten vi har lest dem på. Så er det jo en forskjell på bøker som har som en aktiv del av sitt prosjekt å agere i rommet mellom fiksjon og fakta, som benytter seg av leserens usikkerhet på hva som er sant og hva som er diktning (og ikke bare innad i narrativet, men også i parateksten: klafftekst, sjangerbetegnelse, lanseringsstrategi), og de bøkene som får denne formen for lesning mer eller mindre tredd ned over hodet (stikkord: Hjorth). Førstnevnte, altså det ‘virkelighetslitteratur’ betydde før det begrepet ble utvanna og meningsløst, er det Knausgård som har gjort med størst bravur og omfang, men han var ikke først ute – noen tidligere eksempler er Nikolai Frobenius’ Teori og praksis, Erlend Loes L og Claus Bech-Nielsen (1963 – 2001): En biografi. Det er jo interessant at Knausgård på begynnelsen av 2010-tallet på samme tid førte til at virkelighetslitteraturdebatten tok av og sporet av; brakte den både på og av banen, så å si. Å gå på leting etter virkeligheten i et skjønnlitterært verk er ofte en takknemlig oppgave, folk har alltid skrevet om seg selv. Det er ikke av den grunn virkelighetslitteratur.

Hvilke utgivelser har gjort sterkest inntrykk på deg og hvorfor?

– Hvis jeg skal trekke fram tre og prøve å spre meg utover tiåret, vil jeg nevne Øyvind Rimbereids Jimmen fra 2011, Johan Harstads Max, Mischa og tetoffensiven fra 2015 og Maggie Nelsons The Argonauts fra 2016 (som jeg leste først i 2018). Jimmen fordi det er en historie om tida som endret Norge for alltid, en språklig og formmessig fest. Det er et langdikt om en kjørekar og hesten hans i Stavanger på tidlig syttitall, to arbeidere som hører fortida til i en tid spekket med framtid. De har alternerende stemmer, karen og hesten, og reflekterer rundt livet i hvert sitt poetiske språk mens oljealderen sparker fra rundt dem, det er helt uforlignelig.

– Max, Mischa og tetoffensiven er min absolutte favorittroman, det ellevehundresiders beistet. Jeg er fra den generasjonen som leste og elsket Buzz Aldrin i tenårene, trodde aldri jeg skulle falle så hardt for en roman igjen (man gjør jo sjelden det på den 16-år-måten), men med Max, Mischa og tetoffensiven overgår Harstad seg selv. Om å reise hjemmefra, miste fotfestet, forsøke å finne det igjen. Om kunst og liv, for noen tomme gloser, men det er det det handler om. Man vil at det aldri skal ta slutt, og så gjør det nesten ikke det, heller. The Argonauts er en slags memoar, et sjangerblandende verk som er blendende intelligent og velkomponert – om sex, skeivt samliv, barsel, kroppslig transformasjon, hele tiden i dialog med andre kunstnere og tenkere. En opplevelse.

Jeg er definitivt stemt for flere varmhjerta refleksjoner rundt oppvekst og identitet rundt 2000-tallet, med tydelig lokal forankring og smarte formgrep. Og gjerne en for- eller framtidsbevissthet.

Hvilke forfattere opplever du som toneangivende for det seneste tiåret?

– Knausgård, åpenbart, det kommer vi ikke utenom. Det er for tidlig å si, men heng med – to fine fra senere år som jeg håper kan vise seg å være toneangivende, er Zeshan Shakar og Amalie Kasin Lerstang. Tante Ulrikkes vei og Vårs har noe til felles i det at de begge er sentrert om oppvekst, sted og identitet, og er lune, lekne og lokale i språket og smarte i formen. Tante Ulrikkes Vei var ikke drastisk nyskapende, men den gjorde det den gjorde så himla bra, og ble jo veldig bredt lest, det hadde ikke vært rart om den inspirerte. At Vårs blir toneangivende er nok mer ønsketenkning, men den kjentes så frisk, jeg krysser fingre. Langdiktet som form fikk et kraftig oppsving i og med Rimbereid på tidlig 2000-tall (der snakker man toneangivende!), men jeg har ikke sett det brukt på akkurat denne måten før, hvor en undersøkelse av hundre års industri- og familiehistorie, klassespørsmål og politikk flettes sammen med en spesifikk ungdomstidserfaring. Litt Rimbereid, litt Lillegraven, mest noe eget. Jeg er definitivt stemt for flere varmhjerta refleksjoner rundt oppvekst og identitet rundt 2000-tallet, med tydelig lokal forankring og smarte formgrep. Og gjerne en for- eller framtidsbevissthet.

Har du lest noen bøker som for deg virkelig har fornyet romansjangeren, eller poesisjangeren?

– Det første jeg kommer på her er George Saunders’ vanvittig kule roman (det er det de påstår at den er) Lincoln in the Bardo. Den er så snål! Og definitivt en type tekst jeg aldri hadde sett før. Den er en slags historisk roman, og samtidig et mangestemt spøkelseskor, jeg mener å huske det er godt over hundre forskjellige fortellerstemmer flettet sammen. Effekten på siden ligner mer på drama enn på en roman: korte sitater og replikker avløser hverandre, som regel bare et par setninger av gangen. Noen er historiske kilder, mye er rent oppspinn. Det handler om Abraham Lincolns tap av sønnen Willie midt under den amerikanske borgerkrigen: Lincoln tilbrakte tre dager i krypten med sin avdøde sønn, og Saunders’ utgangspunkt i denne romanen er å undersøke hvordan den tida kan ha sett ut, den sorgen kan ha sett ut. Men i stedet for Lincoln sjæl, velger han seg altså en rekke avdøde i samme krypt som fortellerstemmer.

Virkelighetslitteraturen støyer mest.

Hvilke trender har vært de viktigste?

– Virkelighetslitteraturen støyer mest, helt klart, om man skal trekke fram én trend, så er det den. Jeg vet ikke om det kan kalles en trend, men vi har jo sett mye kroppslighet og sanselighet i skjønnlitteraturen, mye skjørhet; mer eller mindre omflakkende og/eller vrange karakterer som ikke har orden på livet (ofte kvinner, som Marta Norheim påpekte i forrige Vinduet). Og disse evige nære relasjonene, da, men det er knapt en trend, det finnes alltid. Mer trendete nå de siste årene: barselbøkene.

Hva tenker du om skjønnlitteraturen framover, er det noe du tror vi vil se mer av?

– Jeg tror ikke vi er ferdige med bøker om babyliv, jeg håper på bøker om arbeid og sykdom, og som jeg nevnte innledningsvis blir jeg overraska om ikke vi ser en hel del bøker framover som tar opp i seg klimakrisen.