Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Kommentarer 4. mars 2020

Heltinnene

Hvem er din Scheherazade?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Laurie Sparham / Omslag: Aschehoug / Illustrasjon: Wikipedia

How To Be a Heroine: Or, What I’ve Learned From Reading Too Much av Samantha Ellis er en lettlest, men ikke lettbeint, humoristisk og rørende diskusjon av litterære heltinner gjennom hennes formative år. Essaysamlingen er en reise gjennom en hel oppvekst, et familiedrama og en samtale om litteratur, feminisme og kvinnelige forbilder. Ellis er aldri pretensiøs i sine refleksjoner, og hun gjør det modige kunststykket jeg sjelden tør å gjøre selv. Nemlig å igjen åpne favorittbøkene fra fortiden.

Fra Ariel til Lizzy

Wikipedia

Scarlett O’Haras midjemål, hvorvidt det er best å være en Jane eller en Catherine, den lille havfruens dystre anti-feministiske skjebne og Elisabeth Bennets briljante vidd blir grundig diskutert og analysert. Visste du at i H. C. Andersens versjon av den lille havfruen så gifter ikke den vakre havfruen seg med prinsen? Neida, det gidder han ikke! Og trolldommen som har forvandlet den vakre finnen hennes til ben er ikke uten smerter, bena hennes kjennes som kvinner og hun må sitte i vannkanten for å lindre smertene. Og ute i havet sitter hun og ser havfrue-søstrene sine synge. Langt der borte. Det er nitrist, hele greia. Den lille havfruen blir med andre ord veiet og funnet for lett.

Forfatteren har lest gjennom alle de bøkene som var viktige for henne i barndommen, ungdommen og fram mot voksen alder. Ikke alle svarer helt til forventningene. Anne fra Bjørkely, Tornerose og Jo March er heltinner som ikke lenger holder helt mål. Ellis evaluerer med et nådeløst blikk sine elskede heltinner, og har et litt unikt ståsted med sin irakisk-jødiske herkomst. For forfatteren var faktisk Jane Austen relevant, med sine sarkastiske skildringer av familier som presser døtrene sine til å gifte seg. Og Lizzy Bennet holder mål som feministisk heltinne den dag i dag. I Stolthet og fordom søkte en 12 år gammel Samantha Ellis trøst, samtidig som Lizzy var en stor inspirasjon: «But if I could be like Lizzy, if I could stay strong, hold my nerve, say no to anyone I didn’t like, maybe I could find my own Mr. Darcy, square my parent’s expectations with my own and make my own kind of marriage.»

På jakt etter forbilder

Jeg begynte selv å tenke på mine egne litterære heltinner. Er det noen i litteraturen som virkelig har formet meg? Lenge leste og lette jeg etter karakterer jeg kunne identifisere meg med. Hvor fantes de i alle bøkene av Gunnar Staalesen, Agnar Mykle, Charles Dickens eller Lars Saabye Christensen? Bøker jeg hadde stor glede av i de tidlige tenårene, men hvor var hun jeg kunne finne trøst hos? Eller enda tidligere, Michael Ende, C.S. Lewis og Roald Dahl (ok, Matilda er faktisk ganske kul). Pippi fantes selvsagt, men det var liksom aldri helt meg.

Jeg fant dem heldigvis, men det var nok ikke alle som snakket direkte til meg på det tidspunktet bøkene først ble lest. Jeg kunne ønske jeg virkelig hadde elsket Jane Eyre og Middlemarch fra første stund, men her skal jeg ærlig innrømme at disse bøkene ikke ga meg all verden før jeg leste de på nytt i tjueårene. Da satt de. Men jeg misforsto Jane som tenåring, og jeg trodde Rosamond var en skikkelig romantisk heltinne. Spoiler: det er hun ikke. Og som Samantha Ellis fikk jeg skikkelig bakoversveis av Wide Sargasso Sea av Jean Rhys, hvor vi får historien om «the madwoman in the attic» fortalt fra den gale kvinnens ståsted. Den boka var en skikkelig oppvåkning, og jeg må dessverre si at Rochester aldri blir den samme igjen.

Mia Wasikowska som Jane Eyre i filmatiseringen ved samme navn. Foto: Laurie Sparham

Hvis det høres pretensiøst ut å lese Charlotte Brontë og George Eliot i de tidlige tenårene har du sikkert rett. Derfor kan jeg, kjære leser, berolige deg med at Kari Bøge, det var en fantastisk oppdagelse for meg. Og jeg syntes det var dypt fascinerende med Pia som bare gjorde det slutt med kjæresten Rune, klippet av seg håret og tok på seg en gammel herredress. Jeg gjorde det samme noen år senere (bortsett fra det med kjæresten), selv om Pia kanskje ikke lå så langt framme i bevisstheten akkurat da. Når jeg leser Ellis sin essaysamling blir jeg dypt imponert over hvor kraftig hun faktisk lot seg påvirke, blant annet ved å følge i Lucy Honeychurch fra Et rom med utsikt sine fotspor og dra til Firenze. Jeg har faktisk aldri dratt noe sted på grunn av en litterær karakter, men jeg klippet i det minste håret!

Søstrene

Andre heltinner som virkelig gjorde sterkt inntrykk på meg er alle skrevet av menn, og disse verkene handler faktisk alle om søstre. Det kan jo ha noe å gjøre med at jeg er enebarn … Men søstrene i Tre søstre av Anton Tsjekhov er alle karakterer som har fulgt meg fra videregående, og i særdeleshet Irina. Nå er det litt naivt rørende at jeg kjente meg igjen i livstrøtte Irina som 19-åring. Og litt flaut. Bernharda Albas hus av Lorca som handler også om en søskenflokk. Fem søstre river hverandre fullstendig i fillebiter. Her står de store svikene sentralt. De er kanskje ikke heltinner akkurat, de er helt grusomme mot hverandre, men det er dypt fascinerende karakterer. Det er fortsatt en gåte for meg at Lorca ikke settes opp mer. Språket er så nydelig og stykkene hans så pulserende.

I Dancing at Lughnasa av Brian Friel har vi nok en gang søstre i fokus. Dramaet er et godt stykke virkelighetslitteratur, basert på søstrene til forfatteren. Det ruver ikke like høyt som Tsjekhov og Lorca, men det var noe helt spesielt å oppdage dramatikk som handlet om kvinneliv.

Mine forfattere

Også oppdaget jeg dem heldigvis. Vigdis Hjorth, Virginia Woolf, Toni Morrison, Sylvia Plath, Emily Dickinson, Shirley Jackson, Joyce Carol Oates, Fransesca Lia Block, Octavia Butler, Zadie Smith, Dodie Smith. Noen av de forfatterne med komplekse kvinneskikkelser. Fryktelige kvinner, fascinerende kvinner, empatiske kvinner.

Bilderesultater for alias grace book cover

Margaret Atwoods kvinner kom også og reddet en fortapt sjel. Og her fantes alle mulige typer av kvinner. Men den som har skapt størst fascinasjon hos meg gjennom 20 år er selvsagt Grace Marks fra Alias Grace. Kanskje ikke verdens mest sympatiske, men vanvittig smart og reflektert, og det viktigste av alt: hun skaper sin egen historie. Hun skriver sitt narrativ, uavhengig av andres meninger om påståtte handlinger og hennes psyke. Hun tar makten tilbake. Det finner jeg uendelig inspirerende. Mange av Atwoods kvinner prøvde på dette, mer eller mindre vellykket, men Grace er den som får det til og som evner å skape sitt eget liv. Jeg valgte meg ikke universitet ut fra hvor Atwood selv hadde gått, slik Ellis velger universitet ut fra hvor Sylvia Plath studerte. Noe som utvilsomt viser en enorm dedikasjon til litteraturen. Men det skulle vise seg at jeg tilfeldigvis (?) havnet i samme by som hvor Grace Marks faktisk bodde under studietiden.

Samantha Ellis avslutter sin essaysamling med Scheherazade, hun som overlevde 1001 natt ved å spinne historier. Og Grace er min Scheherazade. Jeg er overbevist om at Grace alltid kommer til å være der hos meg. For så viktig er det å finne sin heltinne i litteraturen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.