Søk Meny Lukk
Lukk
Kjersti Halvorsen, Michael Rindhahl, Hanna Stoltenberg, Erlend Skjetne
Av: werabirgitte Intervjuer 10. mars 2020

Fire debutanter forteller

Hun fikk lyst til å gjøre et hopp av glede. Men Kjersti Halvorsen ville ikke virke mistenkelig. Hun måtte vente til neste dag med å avsløre at hun var nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Anna-Julia Granberg, Julie Pike, Leikny Havik Skjærseth / Omslag: Cappelen Damm, Gyldendal, Flamme

Tarjei Vesaas’ debutantpris er en av Norges gjeveste priser. Hvordan var skriveprosessen for de fire nominerte? Vi har fått de fire håpefulle til å fortelle om trangen til å bli forfatter og hvor de går for å få inspirasjon. Det er Kjersti Halvorsen, Michael Rindahl, Hanna Stoltenberg og Erlend Skjetne som i år kjemper om debutantprisen.

Måtte holde hemmelig

Kjersti Halvorsen var på lesesalen da hun fikk epost om at hun var nominert. Nominasjonene skulle offentliggjøres neste dag, så hun måtte holde det hemmelig fram til da. Det var ikke lett:

Ida tar ansvar, Kjersti Halvorsen

– Jeg kikket rundt meg, hadde egentlig lyst til å gjøre et lite hopp eller noe, men ville ikke virke mistenkelig. Jeg gikk og henta kaffe på pauserommet og hørte på glad musikk mens det liksom spraket litt i hjernen, det var fint. Så ringte redaktøren min og vi bare «yeah!», forteller Kjersti, som er nominert for romanen Ida tar ansvar.

Samtidig satt en av de andre nominerte debutantene, Michael Rindahl, hjemme ved kjøkkenbordet, og hadde gitt opp å skrive den morgenen. Han ble både satt ut og glad av å bli nominert:

– Jeg ble ganske oppjaget, og måtte gå meg en tur i småskogen. Det var en uventet beskjed, og, etter hvert som det sank inn, tilsvarende gledelig. Å få en så eksplisitt anerkjennelse er ikke noe man forventer, påpeker han.

Om trangen til å bli forfatter

Rindahl er nominert for romanen Gammelgresset. Allerede på barneskolen hadde han en dragning mot det å skrive, selv om han knapt leste og vokste opp i et hjem uten bøker:

– Det begynte kanskje i besøkene hos besteforeldrene mine, mens de voksne sov middagshvil, og jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev for å fylle de ørkesløse ettermiddagstimene, forteller Rindahl.

Utover ungdomsårene ble Michael mer bevisst på at å skrive var det eneste han ville.

– Antakelig skyldes det, men hvem vet, en viss sensitivitet, som ga seg utslag i språkfølelse, og et grunnleggende behov for å være alene, reflekterer han.

Kanskje det å skrive er å kunne være alene uten å være ensom, ettersom det er en måte å være en del av et fellesskap på. Michael Rindahl, debutant

Kjersti Halvorsen forklarer sin dragning mot skriving ganske enkelt slik:

– Jeg skriver fordi jeg føler at jeg må. Jeg kjenner en sterk trang til å skrive, og det er viktig for meg å lytte til den trangen, kanskje viktigere enn det jeg har skjønt før.

Det er ingenting som føles bedre enn å være i skrivingen, jeg glemmer alt. Sånn har jeg det ikke med noe annet. Kjersti Halvorsen, debutant

Forfatterskole

Hanna Stoltenberg, som er nominert for romanen Nada, gikk på Gyldendals skriveskole i 2016.

Nada

– For meg var forfatterskole en veldig fin erfaring, og det var der jeg begynte på prosjektet som ble til Nada, forteller Hanna.

Opplegget var sånn at alle leverte tekst én gang i måneden, som ble sendt ut på mail, og så møttes man over to kvelder, der man gikk gjennom hverandres tekster, sammen med forfatter Kyrre Andreassen, som ledet kurset.

Stoltenberg er ikke den eneste debutanten som har hatt godt utbytte av forfatterskole. Michael Rindahl tok ett år på Nansenskolen i Lillehammer, der han blant annet hadde Stig Sæterbakken som gjestelærer:

– Han gjorde uutslettelig inntrykk på en skårunge nordfra. Den veldige subjektiviteten og selvtilliten hans, og at det kunne gå an å være så mottakelig for setninger og romaner.

I tillegg gikk Rindahl to år ved Forfatterstudiet i Tromsø, noe som ble avgjørende for forfattergjerningen:

– Der fikk jeg noen nødvendige bekreftelser og bevisstgjøringer på egne litterære prosjekt, samt at jeg fikk et mer henvendt og fremoverrettet språk, forklarer Rindahl.

Men hvordan ble den konkrete romanen til?

Kjersti Halvorsen hadde en overordnet idé da hun skulle skrive romanen Ida tar ansvar. Hun ville skrive om en engstelig psykologistuderende jente som for å forhindre skoleskyting innleder et forhold til en sint ung mann med terroristpotensiale.

– Jeg hadde lenge vært interessert i å skrive noe om ekkorom på internett, spesifikt incelkulturen. I tillegg hadde jeg flere korte tekster om engstelse som jeg lot smelte sammen til å bli Idas stemme. Etter hvert som manuset vokste ble jeg vant til å legge merke til ting jeg så eller opplevde som kunne passe inn i romanen. Alle ideene skrev jeg ut, og så sletta jeg det som viste seg å ikke passe likevel.

Michael Rindahls roman er inspirert av dagbøkene til Olav H. Hauge. Hauge skriver at det en junikveld  kommer en bil inn på tunet. Det er et amerikansk ektepar, med forfedre som utvandret fra området.

– Dette korte avsnittet, jeg mener det bare er på noen linjer, vekket et eller annet. Jeg fant meg omgående et bord og begynte å skrive på det jeg trodde ville bli en novelle. Teksten fikk energi av å utsette ankomsten til den fremmede bilen, og da den dukket opp, skjønte jeg at det ikke kunne være noen som lette etter hjemtraktene sine. Romanen ble til i forlengelsen av et hvorfor: hvorfor kom de kjørende inn på tunet, og hvorfor til denne Edvin Strand, som hadde brukt en hel dag på å ta opp potet?

Om inspirasjon

I dette tilfellet var det altså en tekst som ga Michael inspirasjon. Michael forklarer at han trenger et slags overskudd i skrivingen, for at teksten skal kjennes meningsfylt, eller i det hele tatt at den bærer noe sted:

– Det overskuddet får jeg fra ulike hold, gjerne av å lese, men også fra prosaiske hverdagslige ting, som jeg er svak for. Vær, skråninger, fugler, trær, en tilfeldig bevegelse, menneskelig adferd. De romanforfatterne jeg ønsker å skrive i forlengelse av, er det som har befattet seg med disse tingene i et besluttsomt og tydelig formspråk. For tiden er de jeg setter høyest, og skriver i skyggen fra, blant andre William Faulkner, Kafka og Claude Simon.

Skare

Poet Erlend Skjetne har skrevet diktsamlingen Skare. Han lar seg inspirere av nær sagt alt:

– Det hender alltids et eller annet som gir grobunn for et lite dikt. Jeg møter interessante mennesker, ser hva som skjer i nyhetene, og vi har flott utsikt fra leiligheten vår mot både byen og naturen.

Av litterære forbilder nevner Skjetne særlig nynorske lyrikere:

– Jeg kan trekke frem Olav Nygard, Tor Jonsson og ikke minst gamle Tarjei, som debutantprisen har navn etter, sier han.

Hanna Stoltenberg blir først og fremst inspirert av tekst, det være seg romaner, sakprosa, e-poster fra venner eller avisartikler, men også av film, for eksempel av de franske regissørene Mia Hansen-Løve og Claire Denis.

– Det finnes veldig mange forfattere jeg setter veldig høyt, men noen av de som inspirerer meg nå for tiden, på ulike måter, er Deborah Eisenberg, Don DeLillo, Iris Murdoch, Emmanuel Carrère og Anne Boyer, fortsetter Stoltenberg.

Hvordan har skriveprosessen vært?

Kjersti Halvorsen erfarte fort at det ikke bare er å sende et fiks ferdig bokmanus til forlaget:

– Jeg skrev det første utkastet i Bø og jobba videre med det en stund på egenhånd. Senere jobba jeg og redaktøren med manuset en del runder, både for å utvide og stramme det inn. Skrivingen kunne være tungt og ensomt, men også overraskende sosialt, ved å diskutere tekster og scener og så videre med andre, forteller hun.

Også poet Erlend Skjetne beskriver en omstendelig prosess fra inspirasjon til ferdig tekst:

– For meg springer et dikt gjerne ut av et konkret bilde, noe jeg ser eller opplever i hverdagen som avføder ei lita lyrisk linje. Så handler det om å spinne videre på denne, men samtidig søke seg mot de mest betydningsfulle ordene, kutte det overflødige og si det jeg vil si så effektivt og presist som mulig.

Tok det lang tid å bli antatt?

Gammelgresset

Michael Rindahl fikk svar fra forlaget allerede to måneder etter at han sendte inn manuset:

– Jeg fikk inntrykk fra da av at dette ville bli bok, men at det gjenstod en hel del arbeid. Noe som stemte, og nesten to år etter forelå romanen.

For andre forfatterspirer kan det kanskje være en trøst at ikke alle forfattere har blitt antatt på første forsøk:

– For min del har det vært et slit, forteller Erlend Skjetne.

– Jeg sendte vel inn det første manuset mitt til et forlag da jeg var 18. Nå er jeg 31, så dét sier jo sitt. Men til slutt ble det ei bok jeg kunne være fornøyd med, så det var kanskje best slik.

En litt trå start fikk altså en lykkelig utgang for Erlend. Og nå er han godt i gang med den vanskelige andreboka:

– Ja, nå som det endelig har blitt litt sus i serken, må jeg holde det gående. Jeg kan si med 93 prosent sikkerhet at den neste boka mi kommer tidlig i 2021; forlaget er med på notene. Denne gangen blir det prosa, men jeg lover å vende tilbake til lyrikken etterhvert!

Vi håper vi får høre mer fra alle de fire debutantene i fremtiden. Hvem som stikker av med Tarjei Vesaas’ debutantpris får vi vite den 22. mars, så følg med.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.