Katrine les klassikarar. Del 2: «Den fremmede» av Albert Camus
Som bibliotekar er eg opptatt av å lese og fremje ny litteratur, og gjerne av norske, ukjende forfattarar. Det er kjekt, men eg har nok gått glipp av mykje av den ordentleg store litteraturen. Eller har eg kanskje ikkje gått glipp av så mykje? I år skal eg iallfall lese klassikarar. Du er hermed invitert til å bli med på mi danningsreise!
Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Frank Michaelsen
Første bok ut, var Knut Hamsuns Sult (1890). Konklusjonen min blei noko slikt som at boka var snål og fasinerande, men tungleseleg på riksmål — les henne heller på bokmål!
No har eg lese franske Albert Camus for første gong. No for tida er det visst mange som les Pesten (1947). «Bøker har sin tid, og om noen bok har sin tid nå, er det ‘Pesten'», skriv Jan Kjærstad i VG. Pesten er visst ein nazisme-allegori, men handlinga matchar likevel dagens situasjon der vi, heilt uventa, har fått ein merkeleg vår, sterkt prega av ein pandemi.
Boka eg har lese, er derimot Camus’ debutbok, Den fremmede (1942). Eg har ein kompis med ganske kul litteratursmak som har masa ein del om denne boka, og heretter skal eg alltid høyre på han og lese det han les. For boka var ein fest å lese.
Drivande kaldt og dølt
Fest er kanskje eit litt upresist begrep. Det må isåfall vere snakk om ein litt døll og rar og ekkel fest. Slik startar romanen: «I dag døde mamma. Eller kanskje i går, jeg vet ikke.» Og slik er tonen i heile boka.
Hovudpersonen, kontorarbeidaren Mersault, er liksom likegyldig til det meste. Det er som om han har ein slags av-knapp som andre menneske ikkje har. For meg får boka faktisk eit sterkt driv på grunn av denne kalde tonen. Eg vil liksom finne ut av korleis det går an å vere slik.
Først og fremst så er det altså slik at mora til Mersault er død. Og det går ikkje særleg inn på han. No var mora hans for så vidt gammal og budde langt vekke på aldersheim, men likevel. Mersault kosar seg med bading og utfluktar med ein ny flamme, ikkje for å fortrenge det triste, men berre fordi han ikkje føler noko sorg.
For meg får boka faktisk eit sterkt driv på grunn av denne kalde tonen. Eg vil liksom finne ut av korleis det går an å vere slik.
Han føler heller ikkje så mykje når han plutseleg har blitt drapsmann og hamnar i fengsel og det er rettssakar og han blir dømt til døden.
Filosofi
Det skjer altså eigentleg ein del dramatiske ting i denne romanen, men når hovudpersonen har den innstillinga til verda som han har, blir det som om ingenting har skjedd. Og slik blir boka flat på ein nesten komisk måte. Og på ein skummel måte. Og på ein, ja, faktisk, litt gjenkjenneleg måte. Av og til føler jo eg, og sikkert du, òg at eg sit stille i båten mens andre hisser seg opp over alt mogeleg. Som om vi er kobla frå alt det rare som skjer rundt oss.
«Det absurde er det essensielle konseptet og den første sannheten», skal Camus ha sagt. I tillegg til å vere forfattar var han filosof, og han var inspirert av mellom anna Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche (eg elskar meg sjølv når eg klarer å skrive det namnet riktig!). No har eg fått skikkeleg lyst til å lese nokre av desse filosofane. For kanskje er ikkje Mersault halv-gal, kanskje er livsoppfatninga hans henta frå nokon av desse filosofane. Då blir det kanskje nokre filosofar blant klassikarane eg les framover.
Eg har forresten lese Den fremmede i Karin Holters fine omsetjing frå 2015. Boka er òg omsett til norsk tidlegare, av Leif Tufte.
*
Sjølv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finn du ein oversikt over våre digitale tenester her. Du kan mellom anna låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib.