Kvinner som mister

Tapet rammer, hva gjør man så?

Tekst: Anna Krokene / Foto: Lærke Posselt / Omslag: Cappelen Damm

Novellene i Velsignelser tematiserer opplevelser av tap fra perspektivene til forskjellige kvinner. En mor mister sin datter til selvmord, en datters skrøpelige relasjon til faren avdekkes ved farens sykdomsleie og en nybakt mor blir forlatt. På ulike måter slår tilværelsen deres sprekker. Caroline Albertine Minor debuterte i 2013 med romanen Pura vida. Med Velsignelser blir hun for første gang å lese i norsk språkdrakt oversatt av Hilde Rød-Larsen.

Vi møter kvinnene etter at ulykken har inntruffet. Deres livs verste opplevelser legges frem for oss, men det er fokuset på livet etter hendelsen som preger novellene. Tematisk har novellene flere berøringspunkter. De tematiserer følelser av tomhet, skam og skyld. Noen av novellene kretser rundt den samme tapserfaringen. Personene holder hverandre i hendene, slipper taket, og forsøker senere å famle seg tilbake til hverandre i mørket. I andre noveller står personene alene, som i «Sorgens hage» hvor vi møter et ungt par der mannen har vært utsatt for en ulykke. Skadene han får påvirker hukommelsen og minnet. Hun lider under tapet av den han en gang var, men også av det de var sammen. Deler av livet deres viskes ut. Det blir hennes oppgave å huske for dem begge.

Anso

Novellene som omhandler Anso eksemplifiserer hvordan en novellesamling kan romme sammenhengende historier. De tre novellene nyanserer historien, og brukes til å skape skifte i blikk og fortellerperspektiv. At de ikke følger hverandre kronologisk stiller krav til leseren, og ber om at man skal huske. Anso eller Anne-Sophie er nannyen som dør for egen hånd ved henging i vertsfamiliens fikentre et sted i Australia. Vi introduseres for historien gjennom moren Gedske sitt blikk i «Glem Archie Pey» der hennes følelser av smerte og skam pensles ut over sidene.

At de ikke følger hverandre kronologisk stiller krav til leseren, og ber om at man skal huske.

Det minnet om en operasjon under lokalbedøvelse. Gedske hørte de avskyelige lydene hun visste betydde smerte, men hun kjente ikke noe. Hvis hun lente pannen mot ruta, så hun dem der nede. De omfavnet hverandre, og da de sto der, tett sammen, skammet Gedske seg over Anso sånn som hun gjorde når hun lagde en scene under en familiefest eller oppførte seg åpenlyst urimelig overfor venninne sine. En skam som til syvende og sist pekte tilbake på henne selv.

I «Flügel des Lebens» møter vi Franciska, Ansos barndomsvenninne. Til tross for at mødrene deres er bestevenner danner de selv aldri et genuint vennskapsforhold. Det kommer etter hvert frem at Anso har hatt et seksuelt forhold til en kamerat av vertsfaren sin, og Gedske mottar all korrespondansen som har funnet sted mellom dem i posten. Det er Franciska som til slutt ender opp med å lese korrespondansen, etter en kaste-lek mellom mødrene deres.

Anso får det siste ordet i samlingens avsluttende novelle. Hun blir gitt en mulighet til å bruke sin stemme, og får et rom til å snakke ut fra sine erfaringer i tiden før døden inntreffer. Tidligere har hun blitt snakket om, og leseren har blitt fortalt hennes historie gjennom andre, nå er det hun som fører ordet. Novellen viser ikke til en forklaring, det er ingen unnskyldning eller et siste farvel. Det er simpelthen et vitnesbyrd, et innstendig og likefremt jeg opplevde dette, jeg har levd.

Velsignelser

Samlingens tittelnovelle «Velsignelser» tar for seg sorgen og forvirringen til en nybakt mor som sørger over tapet av elskeren Aron. Hun kaller opp sønnen etter han. Barnets navn alluderer til den aronittiske velsignelse, en velsignelsesform som Aron og prestene skulle bruke i Det gamle Israel: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» — en velsignelse gjenkjennbar for de som har deltatt i en kristen gudstjeneste. Personene i novellesamlingen støter ofte på relativt ukjente mennesker som skal komme til å spille en mer eller mindre sentral rolle i livet etterpå. Det kan være en nabo som tilkjennegir seg, en tidligere ukjent stemor, en prest eller en bekjent. Menneskene de møter er, i fare for å høres ut som en klisjé, som små velsignelser, de fleste vil dem godt. De fungerer ofte som katalysatorer, enten ved at de har direkte påvirkning på livene til personene eller ved at de rører ved noe i dem som får de til å tenke og handle annerledes.

Menneskene de møter er, i fare for å høres ut som en klisjé, som små velsignelser, de fleste vil dem godt.

Sømløse bilder

Caroline Albertine Minor har et godt og stilsikkert språk. De språklige bildene etterlater vakre, sorgtunge og tidvis overraskende avtrykk i teksten. Som når Anso forteller om et stevnemøte hun hadde med elskeren sin:

Hva er det du gjør? Oppfør deg ordentlig. Han peker på meg med pinnene, og som alltid er ondskapsfullheten hans uventet og forfriskende, en delfinrygg som dukker opp og bryter personlighetens glatte flate.

Større hendelser i novellene forblir uavklarte. En av Minors styrker ligger i at hun ikke forklarer seg, hun skylder ikke leseren noe og skaper dermed et energisk driv gjennom samtlige noveller. Gjennom novellene i Velsignelser beveger hun seg fra ytterst til innerst i den menneskelige erfaringen.

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib. Sjekk også ut bokhylla.no.