Vis meg bokhylla di, Simon Stranger

Simon Stranger liker å spille litt på sin fars gamle nylonstrenger mellom skriveøktene.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Simon Stranger / Forfatterportrett: André Løyning

Velkommen hjem til forfatteren av barne-, ungdoms- og voksenbøker, Simon Stranger, og til kontoret med det rare i! Her får vi vite blant annet at en av bøkene hans har blitt snikoversatt til kurdisk, og at enkelte hyllemonteringer krever tjue kilos tålmodighet.

Så pen vegghengt hylle! Kan du fortelle litt om den: Hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den?

– Takk! Bokhyllene kjøpte jeg på IKEA i fjor. De er av bambus, og henger på hjemmekontoret. Veldig fine, og veldig vanskelige å skru opp. Jeg måtte ha hjelp av broren min, hundre gipsplugger og tjue kilo tålmodighet.

Hvordan er bøkene sortert?

– Det finnes, så vidt jeg vet, ingen perfekte måter å sortere på. Min egen, er at bøkene løselig er samlet etter sjanger i forskjellige deler av bokhyllen. Sakprosa i én del, skjønnlitteratur i en annen del. Pocketbøker i én del, innbundet i en annen. I hver hylle sorterer jeg så etter høyde på bokryggene, så det ikke skal bli så taggete og uryddig, og deretter etter farge. Det betyr at enkelte titler av samme forfatter kan stå litt fra hverandre, men ofte samler jeg dem. Jeg vet stort sett hvor bøkene står, så da fungerer det.

Det finnes, så vidt jeg vet, ingen perfekte måter å sortere på.

«Bilder av rotete kontor …» var emnefeltet til e-posten med bildene. Det eneste rotet jeg egentlig ser, er det som er stappa under hyllene. Er dette bøker det ikke er plass til i hylla?

– Ja, det er vel et eget ord på japansk, tsundoku, som handler om trangen til å kjøpe flere bøker enn man rekker å lese. Det lider jeg absolutt av, og har alltid vært veldig glad i bøker, og de mulige portalene de utgjør til andre verdener. Hyllene er nå fulle, så det betyr at én bok må ut for hver gang en ny kommer inn, men det er OK. Det er flere bøker der jeg ikke trenger å lese flere ganger. I tillegg har jeg begynt å kjøpe bøker elektronisk. Mens andre bøker må jeg ha, for alltid, tror jeg.

Ja, det er vel et eget ord på japansk, tsundoku, som handler om trangen til å kjøpe flere bøker enn man rekker å lese.

Så fin gitar! Er det for deg et nært forhold mellom spilling og skriving?

– Det er en nydelig nylonstrenger som jeg arvet av faren min, som en gang lærte meg å spille gitar. Ganske ofte reiser jeg meg opp etter å ha skrevet noen timer, eller hvis det er et punkt i historien jeg jobber med. Så reiser jeg meg opp, går bort til bokhyllen og åpner en bok. Leser noen sider. Spiller litt gitar, eller bare går rundt i huset, med blikket mot gulvet. Sett utenfra ser det antagelig ganske sprøtt ut.

Øverst til høyre der er det en hvit tykk sak som er så tykk at jeg nesten håper at det ikke er en bok, hvis det er lov å si. Hva er det for noe?

– Den står med ryggen feil vei. Det er en samleutgave av Max, Mischa … av Johan Harstad. Inkludert i boksen er (fiktive) plakater for utstillinger, en katalog, osv. Veldig gjennomført og kult prosjekt.

Her ser vi bøkene dine på mange språk. Hvilket språk er det mest fremmede eller kuriøse du har blitt oversatt til?

– Ungdomsromanen Barsakh er blitt snikoversatt til kurdisk. Kurdistan er jo ikke et land med egne grenser og rettigheter, men like fullt en nasjon, og der er det noen som har oversatt og publisert denne lille romanen om båtflyktninger. Uten kontrakt eller noe, men boken finnes. Det synes jeg er litt stas.

Ungdomsromanen «Barsakh» er blitt snikoversatt til kurdisk.

På toppen av hylla ser jeg en del gjenstander, både kameraer, cd-plater og et skrin med Beatles-motiv. Men Lev Tolstojs Anna Karenina ligger også der. Har disse tingene noe til felles?

– Nei, de har egentlig ingenting til felles. Beatles-boksen er kjøpt på en reise, og skulle være til kvitteringer og slikt. Kameraene er gamle, og skal egentlig gis bort. Anna Karenina begynte jeg på så vidt i fjor, og skal ta opp igjen, men kanskje som e-bok på en ferie. Egentlig er hele den delen av bokhylla, som er nærmest skrivebordet, bøker som jeg holder på med, eller har nytte av i arbeidet med en ny roman. I praksis er det litt mer blandet.

Jeg ser du har en del barnelitteratur i hyllene. Jeg ser Amuletten, som er den serien jeg oftest får spørsmål etter på jobb i biblioteket. Og Gutta i trehuset! Og En pingles dagbok ser jeg også der. Leser du disse bøkene selv, eller er det andre i hjemmet som leser dem?

– Det er stort sett bøker jeg har jobbet med, på Fontini. Jeg jobbet der deltid noen år, noe som var både veldig hyggelig og inspirerende, men har nå permisjon et år for å skrive.

De fleste av de gamle bøkene i hylla har jeg lest og har et forhold til, som de to (!) identiske utgavene av «Egypteren Sinuhe»

Øverst til høyre er det noen burgunderrøde bøker som ser ordentlig gamle ut. Har du lyst til å fortelle hvilke det er?

– De fleste av de gamle bøkene i hylla har jeg lest og har et forhold til, som de to (!) identiske utgavene av Egypteren Sinuhe, men akkurat de tre bøkene er samlede verker av Alexander Kielland, og de har jeg bare bladd i.