Mødre og døtre

Fortellingen om tre generasjoner kvinner er utgangspunktet i romanen Ladivine av Marie NDiaye. Leseren inviteres inn i et univers der det unaturlige fremstår som naturlig med varierende grad av hell.

Tekst: Anna Rustad Krokene / Foto og omslag: Solum Bokvennen

Franske Marie NDiaye debuterte som forfatter allerede i en alder av 17 år, og har et omfangsrikt forfatterskap bak seg som omfatter flere romaner, skuespill og noveller. For romanen Trois femmes puissantes, i norsk oversettelse Tre sterke kvinner, vant hun Prix Goncourt. Ladivine er oversatt fra fransk av Synneve Sundby. I romanen utforsker forfatteren temaer knyttet opp mot identitet, skam og det uhyggelige gjennom fortellingen om tre generasjoner kvinner.

Bak fasaden

Ladivine Sylla arbeider som tjenestepike og lever et enkelt liv alene med sin datter Malinka. Datteren nører opp under en altoverskyggende skamfølelse for moren og bakgrunnen deres. Hun sminker seg slik at hun skjuler trekkene hun har arvet. Malinka oppgir sitt navn, til fordel for Clarisse, finner en ektemann med et franskklingende etternavn og begynner et nytt liv. Hun tar et ugjenkallelig valg, omskriver historien sin til at foreldrene er døde, og stenger med det moren ute av sitt nye liv. På tross av dette besøker hun moren jevnlig i hemmelighet, de månedlige besøkene både demper og opprettholder den dårlige samvittigheten hennes. Etter 25 år sammen blir Clarisse Rivière forlatt av sin mann, og tapet skaker hennes selvforståelse. Hun beholder imidlertid etternavnet hans, og gir uttrykk for at det er som et bevis, hun setter sin lidelse på utstilling. Eksmannen får etterhvert en ny partner, som også heter Clarisse.

I romanen er det flere av kvinnene som deler navn, dette tydeliggjør hvordan livene deres står i sammenheng med hverandre. Ladivine Rivière er datter av Clarisse og barnebarnet som deler navn med en bestemor hun ikke kjenner. Perspektivet i romanen skifter mellom kvinnene, tiden løper mellom de ulike fortellingene, men flere elementer, handlinger og følelser speiles i hverandre. Kvinnene lever enkle liv, men bak den hverdagslige fasaden er det noe som skurrer, man får tidlig en følelse av at det hviler en forbannelse over dem.

Familieforviklinger ispedd magisk realisme

Romanen trekker mot den litterære sjangeren magisk realisme, kjennetegnet av overnaturlige hendelser som utspiller seg i realistiske handlinger. Ladivine Rivière reiser med ektemann og barn på ferie til et ikke navngitt land. Vanligvis ferierer de med ektemannens foreldre i trauste omgivelser, men denne ferien skal vise seg å bli noe annet. På ferien er tilværelsen preget av den trykkende varmen og underlige opplevelser. De mister bagasjen sin på flyturen, vel fremme opppdager de flere av eiendelene sine til salgs på et marked. De møter personer som bærer deres klær, selv klær de med visshet vet at de ikke pakket med seg, ser de nå på fremmede. Romanen er full av slike hendelser tilfeldigheter og sammentreff, noen mer uhyggelige enn andre. Kombinert med de hyppige perspektivskiftene, er det tidvis hesblesende lesning å følge med på hvem som har ordet, og dermed hvem sin virkelighet man tar del i. Fra perspektivet til noen av kvinnene er de unaturlige elementene sømløst inkorporert, som hos Ladivine Sylla når små figurer hun samler på beskrives med enkelte menneskelige egenskaper. Hos Ladivine Rivière er det imidlertid ofte mer betydelige hendelser av uhyggelig karakter som finner sted. Som for eksempel når en ung mann som familien blir kjent med dør, og senere dukker opp som tjener i et herskapshus de besøker.

En brun hund som løper gjennom romanens ulike deler beveger seg også i utkanten av det som anses som normalt. Hunden oppfattes vekselvis som truende og beskyttende. I enkelte tilfeller er det som om kvinnene identifiserer seg selv eller andre med hunden. Det er når de gjør dette at hunden går fra å bare være en hund i gatebildet, til å tillegges en grad av mystikk. Under ferien legger Ladivine Rivière merke til hunden, og finner likhetstrekk mellom sine egne følelser og hundens.

Hunden fulgte etter, alltid på den andre siden av gaten, hun så det når hun tittet bakover, på skrå, med overkroppen halvt vridd, hun så den overlegne og ivrige gangen blant de andre forbipasserende, selgere av t-skjorter og caps, eller kvinnene som hadde lagt frukt til salgs utover en presenning på fortauet. Den mistet henne ofte av syne når det kom en buss eller når trafikklyset stoppet en hel rekke biler. Da kunne hun ikke la være å senke farten, ikke fordi hun fryktet at hun hadde ristet den av seg, men fordi den uroen hun antok måtte fylle hundens hjerte, var smertefull også for henne.

 Det naturlige ved skildringene bidrar til å styrke kontrastene i fortellingene. Romanens rammer omfavner og aksepterer det unaturlige, uten at det kommenteres ytterligere.

Det kunstige livet

Kvinnene i Ladivine deler navn, og et ubehag over egen eksistens og livsførsel. En særlig selvbevissthet gjennomsyrer hele romanen. Stemningen i boka er anstrengt, noe som tidvis smitter over på leseopplevelsen. Det er slitsomt å kikke inn i sinn der alt som ligner autentiske følelser holdes tilbake. Som når Clarisse Rivière funderer på sin rolle i familien.

Denne fornemmelsen av suksess sto i kontrast til den mer og mer ubehagelige tanken på at hennes konstante forsettlige selvutslettelse hadde bygget opp en tynn vegg av is rundt henne, og at både datteren og ektemannen til tider undret seg, uten å si det, kanskje uten å vite det, over at de aldri nådde inn i kjernen av hennes følelser.

Valget Clarisse tar om å slette moren fra sin historie, får følger som strekker seg på tvers av generasjoner. Det er som om Clarisse Rivière er en varslet tragedie. Kvinnene i romanen er fanget i en gjentakende fortelling preget av tapserfaringer. Det virker ikke som om de er i stand til å leve livet i all dets inderlighet, men holdes tilbake og fremstår som kunstige i sin egen livsførsel. Det krever sitt å følge dem gjennom romanen. Med underlige og uhyggelige elementer skaper Ladivine et univers der tilsynelatende alt kan skje, gitt at leseren aksepterer dens premisser.