Portrett av en kvinne i flammer
I sin debutroman Hilsen Ruth skildrer Ingrid Tørresvold et samfunn der ulykken har inntruffet. Gjennom portretteringen av en 39 år gammel barista blir det sært, sårt og ganske morsomt.
Tekst: Anna Rustad Krokene / Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss / Omslag: Cappelen Damm
Ikke tenk på en rosa elefant! Et språklig bilde flittig brukt av ymse terapeuter og coacher. Du skal ikke tenke på det som uroer deg. Men i det du får beskjed om å ikke tenke på det, hva gjør du da? Du tenker på det. I dette tilfellet er mantraet ikke tenk på pandemi. For i debutromanen til Ingrid Tørresvold møter vi et samfunn i krise ikke ulikt vårt eget. Som følge av en ekstrem hetebølge og voldsomme skogbranner innføres restriksjoner på innkjøp av vann, de som har mulighet reiser nordover til kaldere strøk og folk oppfordres til å stille som frivillig arbeidskraft. Midt i alt dette står Ruth svett bak en disk og pusher varm kaffe til overopphetede kunder. Unntakstilstanden er et faktum.
Ruth og de andre
Ruth utfører ikke sin rolle i det sosiale spillet med letthet. I møte med ulike sosiale konvensjoner og forventninger er hun rett og slett litt blank. Hun juger for å komme seg ut av ubehagelige situasjoner og for å få venner. Hun juger på seg lignende erfaringer som menneskene hun møter, en abort, en ekstrajobb, et tap av en søster. Under de grenseoverskridende løgnene ligger et allmennmenneskelig ønske om å være viktig, om å høre til. Romanen tester henne i de ulike løgnene. Når en eldre kvinne faller om av varmen, er ikke Ruth i stand til å utføre førstehjelp. Dette til tross for at hun visstnok skal ha en ekstrajobb som svømmeinstruktør for eldre. Ruth blir gjennomgående gjennomskuet. Det er tidvis smertefull lesning, ettersom de fleste løgnene tross alt bunner i en streben etter å bli likt.
Gjennom romanen følger vi Ruths famlende forsøk på å danne et vennskap med kollegaen Sofie. Det viser seg at Sofie planlegger en abort, og i stedet for å vise empati og holde seg til sannheten, kan Ruth fortelle at hun gjennomførte en abort som tenåring. Fundamentet for et vennskap er lagt. Men Ruths oppførsel er smålig, hun blir sjalu når Sofie får besøk av en venninne på jobb, og reagerer med å rappe solbrillene hennes for deretter å knekke de i to inne på toalettet.
Romanen fortelles fra et førstepersonsperspektiv, til tross for dette er det ingen som virkelig kommer nær Ruth, heller ikke leseren. Ruth portretteres i et nøkternt språk gjennom handlinger og interaksjoner med andre mennesker. Av romanen fremkommer det at menneskene som er en del av hennes sosiale kjerne, søsteren og foreldrene, holdes på armlengdes avstand. Det er Sofie som er sentrum for Ruths univers gjennom romanen. Deres relasjon speiler Ruths erfaringer av vennskap fra barndommen preget av sjalusi og sårede følelser.
Språk som svinger
Tørresvold skriver med snert. Med utgangspunkt i tung tematikk som klimakatastrofer, ensomhet og utenforskap er de overraskende og lekne metaforene forfriskende. Som når Ruth beskriver latteren til Sofie:
Det finnes ingen vegger i den latteren, den bare strømmer ut av henne som cornflakes i en bolle.
Ruth er rar, men ofte gjenkjennbar. Hun forteller hvordan hun kvelder i forveien tenker ut ting hun skal si, flotte formuleringer, men dagen etter er formuleringen glemt og sjansen til å forvandles til en sosial stjerne tapt. Dette er en lett gjenkjennelig forestilling for dem hvis munn ofte går forut for tanken.
Å gjennomleve en katastrofe
Hilsen Ruth har flere humoristiske kvaliteter, men ingen av disse er til forkleinelse for romanens dystopiske bakteppe. Leseren får innblikk i samfunnets tilstand ved hjelp av fellesmeldinger Ruth mottar fra kommunen og oppdateringer på TV.
En varme helt utenom det vanlige, sier meteorologen på TV. Hun er svett i ansiktet og på halsen. Det må være uutholdelig å komme fra varmen og inn i et studio med lamper som brenner. Men det går over, fortsetter hun, vi vet bare ikke når. Dette er jo en unntakstilstand, sier nyhetsverten, men vi har jo hatt hetebølger her i landet før. Ja, dette er ekstremt, sier meteorologen.
Gjennom portretteringen av Ruth får vi innblikk i hvordan hun forsøker å bevare normaliteten i tider preget av det unormale. Hun holder fast ved sine vante holdepunkter, som vaktene på kaféen. Samtidig uttrykker hun at hun ikke ønsker at livet skal returnere til normalen. Når vannet, som har vært borte, kommer tilbake setter Ruth kranen på fullt og lar det renne formålsløst ned i sluket. Slike tilsynelatende irrasjonelle handlinger som Ruth foretar seg fungerer som brudd i teksten. Et annet eksempel er når hun ringer brannvesenet tydelig opprørt. Kvinnen i telefonen spør hvor det brenner, og Ruth svarer: Under meg. Handlinger som dette fjerner Ruth fra de andre. Romanen minner om at et samfunnsproblem som en alvorlig katastrofe, ikke fjerner innbyggernes egne problemer. Ruths personlige katastrofe er at hun er ensom.
Det ensomme mennesket
Ingrid Tørresvold skriver med en særlig sensitivitet om det ensomme mennesket, samtidig som romanen tilbyr bruddstykker av mennesker som gjennomlever katastrofen. Romanen skildrer små lysglimt, men tegner også et tidvis pessimistisk bilde. Man blir ikke et bedre menneske av å gjennomleve en katastrofe. Når det gjelder vår egen kollektive katastrofe snakkes det om det positive som kan komme ut av den. Én ting er i alle fall sikkert, hvis du er interessert i å utforske det positive som har kommet ut av denne bokvåren, er debutromanen til Ingrid Tørresvold et godt sted å starte.