Søk Meny Lukk
Lukk
Foto av Andrés Barba: Eduardo Cabrera, Gyldendal
Av: litteratur Anmeldelser 2. juni 2020

Grenselandet

Med første setning i romanen Lysende kollektiv stiller Andrés Barba spørsmålet som skal besvares over de resterende sidene: Hvordan døde de 32 barna i San Cristóbal? Utgangspunktet for en spennende leseopplevelse er satt, dessverre forblir fortellingens potensiale uforløst.

Tekst: Anna Rustad Krokene / Foto: Eduardo Cabrera, Gyldendal / Omslag: Gyldendal

Spanskspråklig litteratur er i vinden. Helgen som var gikk Norsk Litteraturfestival 2020 av stabelen, med et spanskspråklig fokus. Festivalen kunne skilte med internasjonale navn som Mariana Enriquez, Junot Díaz, Tamara Tenenbaum, Alejandro Zambra og Elvis Guerra. På grunn av koronasituasjonen kunne ikke litteraturfestivalen fylle Lillehammer som den vanligvis gjør hvert år, men til gjengjeld hadde du anledning til å oppleve festivalen digitalt hjemmefra enten på NRK TV, radio eller på nett.

Vil du utforske spanskspråklige forfattere utover de som sto på festivalplakaten? Hva med å bryne deg på Lysende kollektiv av Andrés Barba? Den nylig utkomne romanen, oversatt fra spansk av Knut Ofstad, har et plott med elementer som trekker mot krimsjangeren. Fortellingen om de 32 introduseres med setningen: «Når jeg blir spurt om de 32 barna som mistet livet i San Cristóbal, avhenger svaret mitt av alderen på den som spør.» Forfatteren legger opp til en uhyggelig leseopplevelse.

De 32

En gruppe barn inntar den fiktive byen San Cristóbal. På dagtid henger de i byen, men om natten er de ingen som kjenner deres tilholdssted. Barna kalles for jungelbarna eller de 32 og består av gutter og jenter i aldersspennet ni til tidlig tenårene. Fortellingen om de 32 fortelles ved hjelp av tilbakeblikk gjennom perspektivet til en tidligere offentlig tjenestemann. Mannen flyttet til byen sammen med sin kone og hennes datter, etter at han ble tilbudt en lederstilling i sosialtjenesten. De 32 skaper tumulter i byen. De lever på siden av samfunnet, kommuniserer med et eget språk som er uforståelig for andre og begår småkriminelle handlinger. Innbyggerne undrer, hvor er det barna forsvinner om natten? Det snakkes om barna, men ingen skikkelige tiltak iverksettes. En dag stormer de 32 et supermarked og knivstikker flere mennesker, to av ofrene må bøte med livet. De har gjort seg selv til barnemordere. De 32 forsvinner fra byen. Uhyggen øker, barn i byen rømmer hjemmefra for å slutte seg til de 32. Nå handler det ikke lenger bare om de 32, men også om innbyggernes barn, de må bli funnet. Jakten er i gang.

I det grønne

Byen ligger rett ved jungelen, som fungerer som et bakteppe for fortellingen. Kontrasten mellom jungelen og sivilisasjonen, mellom det ville og det temmede er tydelig. Omslaget på den norske utgaven av Lysende kollektiv viser det som ligner lysende øyne som titter ut mellom grønn vegetasjon, og understreker at det er noe som holdes skjult. Tilstedeværelsen av det mystiske er gjennomgående i romanen, særlig er mange spørsmål knyttet til de 32 og hvordan deres samfunn fungerer, det er ikke før mot slutten av romanen at dette kommer frem i lyset. Troen på det overnaturlige regjerer og fører tidvis til redsel blant befolkningen.

Det er også sagt mange ganger at den utbredte overtroen San Cristóbal gjorde resten, men folk som ikke har kjennskap til byen er ikke klar over i hvilken grad dette var sant, og heller ikke at hvit magi utgjorde en reell maktfaktor i distriktet. Et år før hendelsene gjennomførte kommunens sosialtjeneste en spørreundersøkelse om hvit magi, med nedslående resultat: Fire av ti personer mellom tjue og seksti år svarte at de hadde tydd til hvit magi i løpet av det siste året; kjærlighetsbesvergelser, spådommer, inskripsjoner, onde øyne …

Såkalt hvit magi kan kjennes som en form for nyttemagi. Magisk virksomhet er tradisjonelt preget av ritualer med seremonielle handlinger man enten kan utføre alene, eller i fellesskap med andre. Store deler av befolkningen i San Cristóbal tror på denne formen for magi, som bringer både frykt og spenning. Som når fortelleren i romanen beskriver hvordan barna i byen, som konsekvens av en økende fascinasjon, legger øret mot bakken for å lytte etter de 32.

Hver gang vi gikk ut av et rom, hver gang de var alene i hagen, i friminuttene eller på værelset sitt, bøyde de seg ned med hjertet i halsen og la øret mot bakken, konkurrerte om å bli den første til å høre disse andre barna.

Denne spesifikke handlingen var basert på en fortelling barna kjente til fra barndommen. Ved å konsentrere seg om en enkelt ting, ville alle verdens andre lyder bli ubetydelige.

Byråkrat som forteller

Yrket som offentlig tjenestemann reflekteres i stilen til fortelleren. Med en nærmest byråkratisk etterrettelighet redegjør fortelleren for hendelsene i perioden som ligger over tjue år tilbake i tid. Han refererer jevnlig til dokumentarer, akademiske artikler og nyhetsartikler, samtlige imaginære kilder om hendelsene knyttet til de 32. I tillegg referer han til virkelige personer som lingvisten Saussurre og filosofen Nietzsche. Andrés Barba beveger seg tidvis mot idéromanen, med enkelte passasjer som presenterer overordnede idéer, men snubler på veien i enkle refleksjoner.

Når en fugl tar sine første skjelvende skritt mot kanten av redet og kaster seg ut fra en høyde som kan medføre dens død, foretar den ikke en filosofisk overlegning om kunsten å fly, den bare flyr.

Allikevel fører kombinasjonen av imaginære og virkelige referanser til at man som leser av og til må stoppe opp, og minne seg selv på at romanen ikke er basert på en virkelig historie. Andrés Barba trekker inn myter som den om Romelus og Remus som ble ammet opp av en ulvinne. Med dette skriver han de 32 inn i genealogien av ville barn. Barn som har levd sine liv utenfor samfunnet, i naturen og dyrenes vold.

Romulus og Remus malt av Peter Paul Rubens i 1616.

De ville barna

Skillet mellom barnas og de voksnes verden er tydelig i romanen. Valget av perspektiv gjør lite for å bryte ned dette skillet. Som leser sitter man igjen med noen av de samme brennende spørsmålene som introduseres i romanen. Hva foretok barna seg all den tiden de var i jungelen? Hvem var de egentlig?

Det relasjonelle båndet mellom foreldre og barn undersøkes i romanen. Lysende kollektiv stiller spørsmål ved om de voksne fortsatt kan elske sin barn når de begår gale handlinger. Et eksempel på en slik relasjon trekkes frem når det som viser seg å være den biologiske faren til stedatteren til fortelleren dukker opp. Mannen har med seg et passfoto av en gutt, hans sønn, og stedatterens halvbror. Han er en av de savnede, han er en barnemorder, han er en av de 32.

Et samfunn i frykt

Barna som vokser opp bryter med sine foreldre. De 32 har flyktet fra de forventningene samfunnet har satt til dem. De finner frem til sine egne forventninger og danner sitt eget samfunn. Samfunnet deres er som et grenseland mellom barndommen og de voksnes verden. Et voksent alvor preger deres barnlige lek. De 32 er utbrytere som forstyrrer de voksnes univers. Lysende kollektiv av Andrés Barba reflekterer ikke videre rundt barnas oppførsel, men er mer henvendt mot hvordan de voksne oppfører seg mot barna.

Med et lovende utgangspunkt begir Andrés Barba seg ut på en undersøkelse av maktbalansen i relasjonen mellom voksne og barn. Hva skjer når den ene parten frykter den andre? Hva skjer med et samfunn som frykter sine barn? Det spennende plottet drukner dessverre i forfatterens valg av perspektiv og med fortellerens kjedsommelige byråkratiske etterrettelighet. Plottet i Lysende kollektiv er spennende, men i dette tilfellet er det ikke nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.