Søk Meny Lukk
Lukk
Foto: Tale Hendnes
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Intervjuer 12. juni 2020

Det skal være mangfold i litteraturen!

«Do you hear me, do you feel me? We gon’ be alright,» synger Camille uten blygsel i den stille aviskroken på Deichman Holmlia. Hun kjemper mot rasisme hver eneste dag med en ukuelig optimisme og er brennende opptatt av mangfold i biblioteket.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Tale Hendnes / Omslag: Forlagene

Camille Oneida Wendy Charles er utdannet pedagog og har jobbet i mange år som lærer. Hun er samfunnsdebattant, skribent, har danset i gruppen Tabanka og kan det meste som er å kunne om hiphop. Nå har ferden gått til Deichman Holmlia, hvor hun begynte i ny jobb 2. juni, samme dagen som alle lokalbibliotekene åpnet.

Hvorfor ville du jobbe i bibliotek?

– Jeg har alltid lest og begynte å lese ganske tidlig. Faren min tok meg med på biblioteket, så biblioteket har vært veldig viktig for meg. Jeg har jobbet som lærer i nesten fem år og var litt lei av å jobbe med veldig små barn. Her på Holmlia skal jeg jobbe mye med ungdom og det elsker jeg. For meg er Deichman skikkelig prestisjejobb! Nå kan jeg også være med på å påvirke hva bibliotekene faktisk kjøper inn. For det skal være mangfold i biblioteket, og mangfold i litteraturen.

Litteraturen gir innblikk i andres virkelighet

Camille er svært opptatt av litteratur skrevet av svarte forfattere. På sin Instagram-konto deler hun mange boktips, og før intervjuet sendte hun meg også en lang liste med bøker som jeg bare måtte sjekke ut. Men hvorfor er det egentlig så viktig å lese litteratur med en ikke-vestlig og ikke-hvit bakgrunn?

Deichman skal være for alle!

– Chimamanda Adichie sier for eksempel at det er farlig med “the single story”, altså hvis man bare har ett narrativ får du bare stereotyper, du får ikke hele sannheten, det blir falskt. Litteraturen stimulerer all slags mulige tanker, du får innblikk i en virkelighet som ikke er din. Veldig mange av de ungdommene som er her på biblioteket har en utenlandsk bakgrunn. Og de er veldig opptatt av Black Lives Matter. Det må være synlig for lånerne våre at vi har litteratur av for eksempel svarte forfattere. Deichman skal være for alle!

Fant seg selv gjennom dansen

Det har vært noen stormfulle uker i kjølvannet av drapet på George Floyd i USA. Folk over hele verden har vist sitt engasjement, og det er som om verden plutselig våknet opp litt igjen. Camille holdt selv appell under demonstrasjonen i Oslo fredag 5. juni, men hun er ingen nybegynner i offentligheten. Hvor startet engasjementet og aktivismen?

– Jeg begynte å danse i Tabanka, et dansekompani som danser afrikansk og karibisk dans. Grunnleggeren, Thomas Talawa Prestø, utviklet en egen teknikk som kombinerer ulike elementer fra afrikansk og karibisk dans som ble danset i skjul og som har overlevd fra slaveriet og fram til nå.

Camille danset med Tabanka i sju år, og det er mektig å høre henne snakke om hvordan hun opplevde å danse sin egen historie, en dans forfedrene hennes ble drept for å danse. Hun forteller også om da hun begynte å blogge om psykisk helse, rasisme og feminisme. Dette fikk ballen til å rulle, og hun ble kontaktet for å skrive for blant annet Samora og Dagbladet. I Dagbladet skrev Camilla en artikkel om hiphop-kultur og om hvordan musikktradisjoner fra Afrika ble med over til Amerika og utviklet seg til dagens hiphop.

Pulitzer2018-portraits-kendrick-lamar.jpg

Kendrick Lamar. Foto: Fuzheado, Wikipedia

– Kendrick Lamar vant Pulitzerprisen for musikk i 2018, han har gjort et veldig stort inntrykk på hiphop. Mange tror at hiphop bare er om tull og damer, men det er så mye bra hiphop som er oppløftende og happy og som ikke bare handler om alkohol, weed og drugs. Lamar er en veldig god låtskriver.

Låta «Alright» av Kendrick Lamar ble også spilt på slutten av appellen til Camille under demonstrasjonen forrige fredag.

– Det er en optimistisk og oppløftende låt! Alle svarte kids kan den sangen. «Do you hear me, do you feel me? We gon’ be alright.»

Camille begynner å synge i aviskroken på Deichman Holmlia, og jeg kjenner jeg blir ganske glad jeg også.

Rasisme er en epidemi

Vi snakker videre om demonstrasjonen utenfor Stortinget. Hvor stort det føltes. At hun aldri hadde sett så mange ungdommer, og så mange svarte ungdommer mobilisere. Den største demonstrasjonen om ytringsfrihet og Black Lives Matter i Norge.

– Rasisme er en epidemi i seg selv, sier Camille. – Vi lever i et rasistisk system. Rasisme er ikke en person, det er et system. Når debatten begynner med spørsmålet “Er det rasisme i Norge?”, da er det ikke håp. Har folk glemt Benjamin?

Tror du engasjementet holder seg?

– Jeg føler dette er veldig annerledes. Videoer som viser drap og vold mot svarte mennesker har eksistert lenge. Men nå bruker folk mer tid på sosiale medier enn før. Folk er hjemme på grunn av korona, de er permittert eller hjemme fra skolen. Folk med utdannelse som sitter hjemme har mer tid. Men jeg synes ikke man skal spre denne typen videoer, det er ikke respektfullt, mener Camille. – Jeg synes det er «trauma porn». Det å se noen bli drept sakte i åtte minutter, det er lenge. Man har ikke respekt for den svarte kroppen.

Men du må gjøre noe, ikke bare poste et svart bilde.

For Camille har det vært en travel uke. Hun har sittet konstant på telefonen sin og fått hundrevis av meldinger hver dag.

– Jeg er veldig aktiv på sosiale medier, og jeg formidler ting på en saklig, men direkte måte. Jeg baserer ting på fakta, ikke synsing, og jeg tror jeg har perspektiver som folk ikke tenker på. Jeg skal snakke for de som ikke kommer til. Ingen skal være redd for å si noe i det offentlige rom. Men du må gjøre noe, ikke bare poste et svart bilde, sier Camille og ser på meg.

Jeg som mange andre postet også et svart bilde på Instagram med hashtaggen #blackouttuesday. Men ja, hva gjør vi egentlig mer? Engasjementet til nyblivne bibliotekansatte smitter lett over på andre, og hun Camille har begått kunststykket i å virkelig nå ut til den helt vanlige jenta og gutten i gata.

Skjønnlitteraturens kraft

Americanah | Gyldendal

Vi vender tilbake til skjønnlitteraturen igjen. For hva kan den egentlig gjøre for å utvide perspektivene våre?

– Skjønnlitteratur er fortalt på en måte som gjør at du får bilder i hodet, og du får en engasjerende historie. Det blir ikke så faglig. Du leser om opplevelser, men det er viktig at det blir litt personlig gjort. Det trenger ikke være om rasisme, bare det ikke er en hvit protagonist.

– Hvis en fortelling er satt i Ghana kommer du ikke unna ghanesisk kultur, fortsetter Camille. – Det er en stor del av å få vite litt mer. Du har vært innom og vet nå at det finnes. Det er viktig. Det er også veldig viktig med opplevelser som du kjenner deg igjen i. Du kan for eksempel kjenne deg igjen i Americanah av Adichie, om en jente som føler hun ikke helt tilhører den afro-amerikanske kulturen. Hun føler seg utenfor og det er jo et universelt tema! Du menneskeliggjør det litt.

Americanah fikk svært gode kritikker, også da den kom på norsk i 2014. Det er en skikkelig murstein, men det var en bok som ble snakket om. Lenge. Den handler om rase, immigrasjon, kjærlighet og hår.

Lesetips for forståelse

Kan du komme med noen flere boktips til Litteraturbloggens lesere?

White Fragility: Why It's So Hard for White People to Talk About ...

White Fragility av Robin DiAngelo er “the holy grail”, alle må lese den boka! Den åpnet opp så mye for meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle sette ord på ting før den boka her. Språk er så viktig. Det gjør noe med hele opplevelsen din, det å finne et språk for det du føler. Hvit skjørhet er viktig. Jeg må trøste så mange hvite mennesker som får dårlig samvittighet når jeg snakker med de om rasisme. Alle har rasistiske holdninger. People don’t pay attention to words. Jeg slåss ikke mot rasister, men mot rasisme. Det er en -isme, et system, ikke en spesifikk person. Jeg er veldig lei av at folk snakker om individer. Hjelp meg med å støtte organisasjoner som er der for meg istedenfor.

Dette er tydelig viktig for Camille. Jeg noterer meg bak øret å låne akkurat denne boka.

– All politikk er identitetspolitikk. Det å være hvit er en identitet. Forfatteren av White Fragility er hvit og snakker til hvite. Hun sier tydelig i forordet at dette er til hvite mennesker som en gruppe.

– Andre fagbøker jeg kan anbefale er Safyia Umoja Nobles Algorithms of Oppression, det er en veldig interessant bok og handler om hvordan søkemotorer har blitt rasistiske. We Should All be Feminists av Chimamanda Adichie, So You Want to Talk About Race av Iljeoma Oluo og Why I No Longer Talk To White People About Race av Reni Eddo-Lodge må med. Også Rasismens poetikk av Guro Sibeko og Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida. Men jeg må tilbake til skjønnlitteraturen etter å ha lest så mye fagbøker, utbryter Camille.

Hvilke skjønnlitterære forfattere har vært viktige for deg?

– Toni Morrison og Maya Angelou er veldig viktige stemmer, spesielt Morrisons The Bluest Eye er utrolig fin.

Toni Morrison var den første svarte kvinnen som vant Nobelprisen i litteratur, i 1993, og hun utforsket blant annet svart identitet og arven etter slavehandelen. Den avdøde forfatteren hadde et helt unikt språk, svært poetisk, og tilhører definitivt de store mesterne i litteraturen.

– Adichie har også en roman til som heter En halv gul sol. Ellers vil jeg anbefale The Color Purple av Alice Walker, The Fishermen av Chigozie Obioma og Homegoing av Yaa Gyasi. For ungdom må jeg anbefale Noughts & Crosses av Malorie Blackman. Det er en alternativ virkelighet satt i England. «Noughts» er de hvite. «Crosses» er de svarte. Alt er snudd på hodet. De hvite må gå med afrikanske klær, blir utsatt for politivold, alt det svarte blir i vår egen verden. Og selvfølgelig The Hate U Give av Angie Thomas, det er jo allerede «a classic». For litt mindre barn kan jeg anbefale Little Leaders av Vashti Harrison, det er korte biografier for barn, og Rosas buss av Fabrizio Silei.

Jeg skjønner at her må det virkelig lånes! Og det er tydelig at lånerne allerede latt seg inspirere. Utstillingen som Camille har satt opp ved inngangen av biblioteket er nesten ribba.

– Biblioteket må ha alt, det må være der. Det må være tilgjengelig, avslutter Camille engasjert.

Og jeg vandrer ut med Toni Morrison i hånda etter å ha plukket den opp fra den nå snart tomme utstillingen Camille har laget på Deichman Holmlia. Litt klokere og med litt lengre leseliste.

*

Saken er redigert og oppdatert 18.06.2020.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.