Et mobbeoffers hevn

Hva skal du gjøre når noen du kjenner blir mobbet? Er det bra nok å holde seg passivt i bakgrunnen, kanskje smile til vedkommende når ingen ser det, vise at man selv er en hyggelig person som ikke mobber? Eller bør du gå aktivt ut for å prøve å stanse det som skjer? Selv om det kanskje kan føre til at du selv blir utstøtt? I boka Livet er ikke en film er det Mike som forteller historien, og det er han som står overfor et slikt dilemma.

Mike har et greit forhold til nabogutten Lance. De prater om løst og fast når de daglig tar følge til skolen. Mike ønsker ikke å plage noen. Men som de fleste mennesker har han et behov for å være innafor, å ha venner, å tilhøre et fellesskap. Derfor blir han fryktelig dratt mellom samvittigheten sin og presset fra gjengen. De sterkeste gutta i klassen har nemlig utpekt Lance som sitt offer. Hver eneste dag får han gjennomgå, og slik har det vært i lang tid. Denne fredagen, som starter som en helt vanlig dag, renner det over for Lance, og mange menneskers liv settes i fare.

«Plutselig skrek han og spente ryggen bakover. Han skrek enda en gang. Denne gangen falt han og deiset klosset mot Budgies pult. Han prøvde å ta tak i den, men en ny krampe tok tak i ham. Han falt på gulvet mens han skrek.»

Handlingen utspiller seg over en enkelt dag, fra klokka åtte på morgenen til fem-tiden på ettermiddagen, og vi følger med fra minutt til minutt. Mike får en viktig rolle i det som skjer. Og det som skjer er ikke en actionfilm. Dette skjer på Mikes skole, og det blir en kamp på liv og død.

En lettlest bok med masse driv, om et tema som mange – trolig de fleste av oss – vet noe om. Det at mennesker blir holdt utenfor fellesskapet og plaget både fysisk og psykisk er dessverre et dagligdags problem.