Godt, men litt for knapt

Ole tar livet sitt, 19 år gammel. Debutant Runar Mykletun lar oss møte Oles familie ti år seinere. Far, mor, søster og bror, som alle strever på sine måter. Men forfatteren kunne med fordel latt oss bli bedre kjent med familiemedlemmene.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Aschehoug

Bak et unnselig bokomslag og en for meg uforståelig tittel skjuler det seg en god forteller.

Romanen Repetisjonsøvelse starter samme kveld som Oles selvmord, i minuttene mellom kl. 18.00 og 18.30. Ved hjelp av fire små sider introduserer debutant Runar Mykletun Oles familie. Faren Torfinn, er på forretningsreise i Nigeria og forsøker strategisk å velge ut hvem han skal prate med på en fest. Lillesøster Irene har fått ny sykkel og lillebror Endre sitter på rommet sitt og later som om han gjør matteleksa (egentlig har han allerede gjort den, men vegrer seg for å vise mora hvor flink han er). Mora Anette stuller med husarbeid fram til hun plutselig kommer til å tenke på at Ole burde vært hjemme for flere timer siden.

Raske forflytninger
Denne henvisningen til tid og raske forflytningen mellom steder og karakterer gir oss et slags fugleperspektiv. Kort og elegant beskriver Mykletun mennesker som i øyeblikket er hver for seg, men som uløselig er knytta sammen som familie.

Så hopper vi ti år fram i tid, til 2013. Torfinn har gjort det bra i forretninger, særlig med idealistiske prosjekter. Endre er i slutten av medisinutdanninga og har turnustjeneste et sted i distriktet. Irene har flytta til Oslo for å studere. Anette har fortsatt full kontroll hjemme over både husstell og forretninger. Det er iallfall det vi kunne trodd dersom Mykletun fortsatte med overfladiske sveip over livene til familiemedlemmene.

Kort og elegant beskriver Mykletun mennesker som i øyeblikket er hver for seg, men som uløselig er knytta sammen som familie.

Under overflaten
Torfinn er imidlertid en vellykka forretningsmann fram til han gjør en tabbe som fører til at han stikker av til Frankrike sammen med elskeren sin. Endre er straks ferdigutdanna lege, men friker ut etter å (kanskje) ha forårsaka en pasients død. Han har derfor flytta hjem til Anette uten noen plan. Familien tror at Irene bor i Oslo og er opptatt med universitetsstudier, mens hun i virkeligheten har blitt med i en sekt, gifta seg og blitt gravid med et av medlemmene. Anette er hjemme sammen med Endre, lurer på hvor Torfinn er og skjønner at noe har gått galt.

Runar Mykletun. Foto: Niiklas Lello.

Ulike metoder for å holde ut
Familiemedlemmene er altså prega på hver sine vis, både av Oles selvmord og av livet i seg selv. Endre har fortsatt øyeblikk der han klart visualiserer hvordan broren så ut da han fant ham hengende i et tre. For å roe ned har han funnet fram den gamle frimerkesamlingen sin som han sorterer i kjellerstua i barndomshjemmet. Irene kaver etter å finne mening, men skjønner nok selv at hun har gått for langt. Anette lengter tilbake til en familie som hang ihop, mens Torfinn, klassisk (og forståelig) nok, har stukket av.

Kommer aldri nærme nok
Vi blir noenlunde kjent med familien, men vi kommer aldri nærme nok. Drøye 150 sider er for lite for fire personer som alle har tatt noen litt utradisjonelle valg. Karakteren jeg sliter mest med å forstå, er Irene. Irene melder seg inn i en sekt fordi det gir henne en tydelig retning som hun antakeligvis mangla, men grunnen til at hun går så fort videre til ekteskap og svangerskap med et annet sektmedlem, ser jeg ikke. Ingenting tyder på at dette er noe hun ønsker.

Kan hende Mykletun hadde hjulpet leseren ved å la første del være litt lenger og slik la oss i større grad bli kjent med karakterene før selvmordet. Kanskje hadde det gjort det lettere å forstå hvorfor de gjør som de gjør. Slik som romanen er nå mener jeg at enten burde familien vært mindre eller boka lenger – her er det potensiale til mørke, komplekse karakterer som det med Mykletuns gode fortellerstil kunne vært svært interessant å bli ordentlig kjent med.