Haiku – hele året

Kanskje er jeg poetisk anlagt, eller kanskje er det bare de kortene tekstene som appellerer?

Lyrikk liker jeg uansett, men lesingen går i bølger. Sommeren er en fin tid  for lesing og korte tekster egner seg bra om avbrudd er det som preger hverdagen.  Derfor er Haiku formen perfekt! Denne japanske diktformen med tre linjer som tradisjonelt skal ha en form for rytmiske endelser i tillegg til  det som på japansk heter kigo – et ord som knytter diktet til en årstid.

«reinvaska midsommarhimmel/ikkje ein skyflekk/å pusse bort»

Skjulte kjennetegn

Årstida kan nevnes med navn i diktet eller den kan komme til uttrykk gjennom et poetisk levende vesen som har sammenheng med årstida. Ikke alltid like lett for oss utenforstående å skjønne, men med litt øvelse kan man lære seg å kjenne igjen noen av disse ordene eller betegnelsene.

Japan på nynorsk

En av mine favorittsamlinger er den gjendikta samlingen Haiku – 200 norske versjonar. Denne samlingen på drøye 100 sider er et oppkomme av alle de mest kjente haiku-dikterne samla mellom to permer på norsk. Her finner vi den legendariske Basho, i tillegg til navn som Sodo, Issho, Shiko, Buson, Issa, Shiki og Kyoshi – bare for å nevne noen. Tekstene er gjendikta i et lydmalende, flott nynorsk språk av Paal-Helge Haugen.; som dette av Basho:

mangt minnest eit menneske/når kirsebærtreet blømer/igjen

eller:

reinvaska midsommarhimmel/ikkje ein skyflekk/å pusse bort

Dette siste er skrevet av Issa, som levde fra 1763 til 1827.

Prøv noe nytt!

Om krimmen skulle kjennes helt uoverkommelig og altfor ordrik, så er løsningen nær – lån en haiku-samling og få refleksjon og humor med på kjøpet!

God sommer!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

og:

plommetreet/på baksiden av speglen/ein vår ingen har sett

begge disse er eksempler hentet fra Basho (1644- 1694)

Min vei til haiku-diktene gikk via Jan Erik Vold; hverken mer eller mindre. Hans samling spor, snø fra 1970 satte meg bokstavlig talt på sporet av denne formen. Det var nok ikke bare de kortene tekstene må jeg innrømme, men også underfundigheten og undringen som lå i de korte strofene som gikk rett hjem hos meg.  Som et spørsmålstegn blir jeg ofte sittende etterpå. Det liker jeg godt og undringen over teksten gir næring til refleksjon over tilværelsen.