Kan med hell dra på litt

Et sted skinner det flyter godt i språk og fortelling, men debutant Vibeke Riiser-Larsens karakterer gjør litt for lite ut av seg.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Aschehoug og Niklas Lello

Jeg gjetter på at Sigrid er i starten av tjueåra. Hun bor i en bygård i en ikke navngitt by, jeg tipper Oslo, og jobber i en ikke navngitt jernvarehandel, sannsynligvis Clas Ohlson. Hun er ensom og hun gjør ikke så mye. Av og til går hun tur i skogen, og etter hvert skaffer hun seg en kjæreste, men det tryggeste for Sigrid er å oppholde seg i leiligheta og sysle med overlevelsesteknikkene hennes som er å skjære i seg selv og i døde dyr og å spise Toro-produkter.

«Vibeke Riiser-Larsen føyer seg inn i en trend blant norske kvinnelige debutanter.»

Føyer seg inn i debutanttrenden

Vibeke Riiser-Larsen føyer seg inn i en trend blant norske kvinnelige debutanter. Vi møter destruktive, umotiverte, unge kvinnelige hovedpersoner i Amalie Kasin Lerstangs Europa, Maria Kjos Fonns Dette har jeg aldri fortalt til noen, Gine Cornelia Pedersens Null og til en viss grad i Caroline Kaspara Palonens Xeroxdager. Særlig var det Liv Marit Webergs Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til jeg tenkte på under lesningen; hovedpersonen hennes minner tidvis svært mye om Riiser-Larsens Sigrid. Begge er unge og tilsynelatende ganske oppvakte kvinner som likevel, når de ikke står malplasserte på jobb i et sørvisyrke, sitter passive innendørs og stort sett bare ser på at livet forsvinner forbi dem. Et sted skinner det er dessuten i likhet med alle disse bøkene skrevet i et knapt, lett og effektivt språk.

Presise, men retningsløse The Office-observasjoner

En stor del av romanen er viet observasjoner Sigrid gjør i sørvisyrket, både av selve butikkjobben med varer og kunder, men særlig av kollegaene. Sigrid framstår sosialt sett både som utilpass, utrent, nokså umotivert og dermed nærmest uegna. Likevel er hun en god observatør av folka rundt seg, og det blir noe litt The Office-aktig over det. Når Sigrid ikke fungerer sosialt og dermed ikke har noen åpenbare preferanser på mennesketyper, blir hun nærmest en objektiv observatør, også fordi forfatteren har valgt å skrive romanen i tredjeperson. Jeg synes dog forfatterens syn på regelryttere, fagforeningsentusiaster og sydenturister skinner noe gjennom, og at det ofte er vanskelig å forstå valget av fortellerstemme – hvorfor er ikke Sigrid selv fortelleren?

Kroppslig, men distansert

Menneskeobservasjonene er presise, men kan samtidig virke litt retningsløse. Riiser-Larsens naturskildringer er mer vellykkede. Forfatteren bruker mye plass på beskrivelser av natur, mye av skogslandskap, men enda mer av kadavre og blod og innvoller. Sigrids overlevelsesteknikker er å alltid ha barberblader og døde, dypfryste mus tilgjengelige. Hun setter ut musefeller i boden sin og skjærer i de døde musene, tømmer dem for innhold. Beskrivelsene er til tider ganske ubehagelige, særlig når Sigrid avanserer til større dyr.

En annen trend i norsk litteratur er jo nettopp det kroppslige og nære. Et eksempel er Victoria Kiellands debut som er kroppslig på litt samme måte som her; kortprosatekstene i I lyngen viser også fram det røde og det våte ved kroppen, hvordan alt som lever har en kropp med voldsomme prosesser som vi paradoksalt nok ikke tenker særlig over i hverdagen. Et sted skinner det skiller seg derimot litt ut fra denne trenden. Sigrid forholder seg til det kroppslige med en slags distanse, det oppstår ingen nærhet verken til egen eller dyrenes kropp.

«Sigrid forholder seg til det kroppslige med en slags distanse, det oppstår ingen nærhet verken til egen eller dyrenes kropp.»

Enkelt språk, komplisert hovedperson

Språket er så enkelt at en glir gjennom det, og i blant tenker jeg at det gjenspeiler den Sigrid er, eventuelt den Sigrid prøver å være. For tonen endres i blant ganske brått og Sigrid blir en annen. Et eksempel er når hun er i ferd med å få seg kjæreste og deler litt om dette til kollegaen sin. Da virker hun ikke fullt så enkel og sosialt utenfor lenger: «Kanskje hun hadde kjæreste. Tenk om hun og Snorre også skulle planlegge ting sammen. Akkurat sånn som Gøril og Kjell Ivar. Gøril som var snill og glad på hennes vegne. Det var nesten ikke til å holde ut. På den gode måten.» (s. 100).

Jeg sliter litt med å tro på Sigrid. Hun er så underlig skrudd sammen, på den ene siden er hun fullstendig maktesløs og asosial og holder seg gående kun ved hjelp av Toro-mat, selvskading og behandlingen av døde dyr, men samtidig er hun jo en ypperlig observatør av menneskene rundt seg og etter hvert, når hun blir kjæreste med Snorre, kommer det fram at hun er i stand til (om så kanskje i litt for stor grad) å knytte seg til andre mennesker. For å forklare hvordan Sigrid har blitt som hun har blitt, putter Riiser-Larsen inn kapitler som beretter om barndom og oppvekst, disse framstår dessverre fort som påtatte, men grepet kunne blitt vellykka dersom forfatteren hadde tatt med flere slike fortellinger.

Kan med hell dra på litt

Amalie Kasin Lerstangs hovedperson i Europa er også vanskelig å forstå seg på med sine destruktive og retningsløse handlinger, noe som skaper nysgjerrighet. Men Riiser-Larsens Sigrid er dessverre ikke interessant og troverdig nok til at hun sitter igjen hos meg etter endt lesning. Liv Marit Webergs hovedperson i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til har svært mye til felles med Sigrid, men Webergs bok er friskere og morsommere. Og den er skrevet for ungdom, noe Riiser-Larsen også med hell kunne gjort, kanskje ved å strippe bort noen av de The Office-aktige observasjonene. Et sted skinner det kan imidlertid fungere godt for yngre lesere med det lette språket og den unge hovedpersonen.

«Et sted skinner det kan imidlertid fungere godt for yngre lesere med det lette språket og den unge hovedpersonen.»

Det ville vært urettferdig å la være å nevne at det er prisvinnende debutanter jeg i avsnittet over sammenlikner Et sted skinner det med. Jeg synes absolutt Vibeke Riiser-Larsen har noe å fare med, hun er en flink forteller, men hun kan med hell dra på litt og slik gjøre karakterene mer interessante.