Lat og skummel pappa

Politiland av Erlend Loe med Thore Hansens fantastiske tegninger er en flott bok med et viktig tema. Men er den for røff for målgruppa? 

Tekst: Astrid Werner

Thore Hansen. Foto: Tor Greiner Stenersen

Det er lørdag, og Kim er hos pappaen sin og vil gjerne at de skal finne på noe morsomt sammen. Pappa derimot er trøtt og i dårlig form og hans grønne ansikt har et tydelig uttrykk for en voksen leser. Denne lørdag morgen er pappa derfor slett ikke i form til Kims våkne og ivrige ansikt, som vil ut og leke.

Oppdiktet politi
Kims pappa oppfører seg faktisk ganske slemt ved i pur egeninteresse å finne opp det ene skumle politiet etter det andre. For det er ikke måte på hva som kommer til å skje med Kim hvis han ikke lar pappa være i fred i senga.

Det starter med Stå-opp-politiet, som arresterer barn som vekker foreldrene sine altfor tidlig. Disse politiene tar barn til et spesialfengsel og tvinger i dem mat de ikke liker, i tillegg til å ta alle lekene deres for å smelte dem om til plastposer. Det fortsetter med både Gå-ut-politiet, Spørre-og-grave-politiet, Mase-politiet og til slutt Stønne-politiet. Det er altså ingen grenser for hva pappa kommer med av grusomme politifolk som skal ta barn, bare for å slippe å komme seg opp av senga og tilbringe tid med sønnen sin.

For skummelt for treåringen? 
Moralen i boka er klar, og dårlige foreldre som både skremmer og neglisjerer sine barn er tatt på kornet i Erlend Loe og Thore Hansens bok. Jeg lurer likevel på om ikke denne historien er for røff for de aller minste. Det er sterke saker å bli tatt fra lekene sine, å bli foret med det verste du vet og i tillegg måtte sitte på glassdo. Heldigvis får Kims pappa sin straff:

«Er denne voksne personen faren din?» spør politimannen. Kim sier «ja». «Liker du ham godt?» spør politimannen. «Bare sånn passe,» sier Kim. «Bra for deg,» sier politimannen, «for vi blir nemlig nødt til å ta ham med oss og plassere ham bak lås og slå.» «Fint,» sier Kim.

Bokomslag: Cappelen Damm

Thore Hansen er kanskje aller mest kjent som illustratøren av Tor Åge Bringsværds Ruffen-bøker. I Politiland utfyller Hansens tegninger historien ved å gi ansikt til de skumle politifolkene og til Kim med sin stadig reddere framtoning. Politifolkene har hoggtenner og batonger, de er grønne i huden, har skumle ansikter og hender formet som klør med lange, ekle negler. En av dem har en bamse under armen, som er neste leke til å havne i den grusomme plastposemaskinen. De aller verste, ifølge Kims pappa, er «Fins-ikke-politiet» som er tegnet som svære bøller som ruver over livredde Kim. Den ene stikker gutten med et stort, spisst redskap, mens den andre synger Byssan Lull. Sterke saker, spør du meg.

Hansen har også gitt ut flere titler beregnet på et voksent publikum, og jeg lurer i mitt stille sinn på om ikke også denne boka egner seg mer for voksne enn for barn. Beskrivelsene av hva som skal skje med Kim og barn i lignende situasjoner kan være ganske skremmende å lese om. Dette blir ytterligere forsterket når det sies for å la den voksne slippe å gjøre noe og for å skremme barnet til taushet og inaktivitet. Politiland er en klar referanse til den tyske barnebokklassikeren Busteper (1844) av Heinrich Hoffman. Busteper var en forløper til bildeboksjangeren, kjent for moralske, humoristiske og groteske fortellinger om hvor galt det går med barn som leker med fyrstikker og ellers ikke gjør som foreldrene sier. Litt som «Alle barna-vitsene» vi kjenner fra nyere tid. Så kanskje er barn tøffere enn jeg tror, i hvert fall de litt eldre barna som kan sette pris på litt røff humor. Uansett er det ingen tvil om at det er Kim som er helten her.

Politiland er en flott bok med gode tegninger. Den tar opp et alvorlig tema, og Erlend Loes tilnærming til det å ha ansvar for barn, er god. Han viser ved hjelp av både humor og skumle karakterer  hvor galt det kan gå når voksne kun tenker på seg selv og lar barna lide for de voksnes mangel på interesse og initiativ. Vi får inntrykk av at Kim er mer til bry enn til glede. Boka er skrevet for barn, samtidig som den gir en voksen leser både a-ha-opplevelser og maner til ettertanke. Min eneste innvending er at teksten kan være hakket for skummel for målgruppa, i hvert fall den målgruppa forlaget har definert, som er 3 år og oppover.