Lysende motorvei-monotoni

Bilkjøring, sollys, bading, svette, motellrom. Jeg lar meg begeistre av Runa Fjellangers roadtrip. 

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Pernille Marie Walvik / Bokomslag: Oktober

På motorveiene starter da fem år gamle Anna er på biltur med foreldrene sine. Hun sitter på huk og plukker blomster. Stemningen som oppstår når vi betrakter dette uskyldige blonde barnet og den idylliske situasjonen minner meg om barnefortellinger fra romantikken:

«Hun plukker smørblomster, hun løfter hodet når pappa roper på henne, reiser seg, løper mot stemmen, mot pappa, mot campingplassen, hun løper med smørblomster i hånda, hun løper med vinden i håret.»

Språket er messende og etter hvert suggererende. Jeg blir liksom vugga av de vakre skildringene og mot slutten av det fem sider korte kapittelet er jeg faktisk blitt rørt til tårer. Jeg blir redd for barnet og intenst lei meg, det oppleves nesten som en panikk, i tillegg til at jeg blir nostalgisk bevega. Hvordan greier en rykende fersk forfatter å få til det?

Europeiske motorveier
Det som viser seg etter første kapittel, er at det er to historier som fortelles her, parallelt, begge om Anna. Først er hun fem år, så er hun noen-og-tyve på tur med kjæresten. Vi er i Europa, men jeg får en «klassisk» Route 66-følelse: monotone veier, motell etter motell uten særpreg, sol og varme, bading og dusjing, lys og støv og regn. Dette er jo noe såpass mange romantiserer at man kan mene at det er litt klisjé å gi boka dette utgangspunktet, men her funker det utmerket. Fjellanger eier roadtrip-estetikken, det er som å se en god amerikansk film, som Thelma & Louise.

De to fortellingene er tidvis litt sausa sammen, det er ikke alltid så lett å se forskjell på Anna som barn og voksen. Slik sømløshet vitner om god fortellerteknikk, og teknisk godt er også det detaljrike, i blant nærmest rapporterende språket:

«Rundt henne står et titalls biler parkert, flest franske og tyske, landskapet er flatt, lange sletter og lave åser, motorveien strekker seg fra horisont til horisont. Hun spiser en pølse, tar grådige biter, hun har et nøkkelknippe i den ene hånda, hvit T-skjorte og olashorts, slitte joggesko, det lyse håret i en kort hestehale, klokke på håndleddet, små gullringer i ørene. Hun blir stående etter at hun har spist opp pølsa, slikket ketsjupen av fingrene. Hun fikler med nøklene, ser på klokka, holder nøklene i venstre hånd, høyre hånd, strammer hestehalen, snur stadig hodet mot bensinstasjonen.»

Å bli oppslukt av det trivielle
Mange av detaljene er faktisk trivielle, og når setningene er på sitt lengste og mest oppramsende får jeg på godt og vondt assosiasjoner til litterære blogger fra 2000-tallet, det kan nesten virke litt enkelt. Men på sitt beste får Fjellanger oss til å ønske å få med oss absolutt alt, ned til de tørreste smulene.

Jeg tenkte under lesningen at dette nærmest nøkterne språket særlig finnes i delene der Anna er voksen, mens det i barndomsskildringene er litt annerledes, litt fyldigere. Men når jeg ser på det nå tror jeg heller det er slik at fortellingene fra barndommen er mer rørende i seg selv, det skjønne barnet og mammaen og pappaen, det blir automatisk varere og skjørere.

Vold mellom to jenter
Forfatteren bruker Annas barndom til å gi oss noen foruroligende frampek ved hjelp av ørsmå detaljer, for eksempel at barnet får de dårligste bildene fra farens framkalling:

«Anna skal fylle sitt eget fotoalbum med utydelige bilder, B-bilder, bilder der hun ser vekk, bilder av mamma der ansiktet ligger i skygge, uskarpe bilder av Anna som sitter på pappas fang, hun skal samle på de uutvalgte bildene.»

Men selv om jeg ser flere slike små hint om at vi snart skal få vite at ikke alt er bra, er stemningen så ekstremt lys og god å være i at jeg skvetter litt når jeg oppdager mørket. Kontrastene som derfor oppstår opplever jeg som svært effektive og interessante. De som er opptatt av at forfattere skal belyse noe urørt og tabubelagte får også en interessant opplevelse når de leser romanen; ett av temaene er vold i et parforhold mellom to jenter.

Jeg har hørt navnet til Runa Fjellanger veldig mange ganger før, selv om dette altså er hennes første bok. Fjellanger er synlig i samfunnsdebatten både via partiet Rødt og ved å ellers være en svært aktiv og skarp tvitrer og skribent. Jeg hadde derfor forventa at På motorveiene skulle være en politisk roman, en satire, kanskje en krass, hipp roman med svart humor, for eksempel i samme stil som Lotta Elstads bøker. Det hadde jo vært gøy å lese den typen bok fra henne, men enda gøyere er det å bli overraska.

Selv om det ikke bare er solskinn og lange dager i boka er det nettopp sola og varmen som hos meg sitter igjen etter endt lesing. Denne lyse, gule skatten er noe av det fineste jeg leste i 2017. Jeg krysser fingrene for at Runa Fjellanger blir nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris og gleder meg til å lese neste bok.

*

Allerede i 2015 publiserte Deichmans litteraturblogg et utdrag fra det som skulle ende opp med å bli denne romanen. Her kan du lese utdraget fra da Runa Fjellanger var student ved Forfatterstudiet i Tromsø!

Les også Våre beste lesetips fra 2017, del 3