Månedens bok – Moby Dick av Herman Melville

Moby-Dick er intet mindre enn et litterært mesterverk som makter å være både oppslukende og uleselig på én og samme tid. Boka byr på medrivende lesing, men det tok meg nesten ett år å få has på den. Melville tok meg jorda rundt,  til tidenes morgen og havets bunn. Jeg har møtt tatoverte kanibaler og klødd meg i hodet over arkaiske rereranser. Det hele kan til tider virke avskrekkende og kaotisk, men når du først får hodet over vannet og drar kjennesel på omgivelsene dine er det lite som kan måle seg med Moby-Dick.

Bad breakup

Mitt forhold til Moby Dick var til tider svært turbulent. Det hele kunne  minne litt om da jeg etter mitt tredje mislykkede forsøk på å lese Ulysses måtte trekke følgende triste konklusjon, jeg evner ikke å lese denne boka, vi er rett og slett ikke skapt for hverandre. Og verre, det er ikke den det er noe galt med, det er meg. «Its not you, it’s me», som det så fint heter. Jeg kom farlig nær å gjøre det slutt med Melville på samme grunnlag.

Mellvilles magiske metaforer

Etter å ha lest Jan Kjærstads glimrende  innledende essay, møtte jeg raskt veggen. Denne metaforiske veggen kom ironisk nok i form av nettopp metaforer og allusjoner. Melvilles rike og fabulerende språk er en veritabel gullgruve for den beleste ordsmed. Denne språklige akrobatikken henter innslag fra all verdens litteratur og man skal være svært belset for å henge med på alle krumspringene. For den jevne leser (les, meg) kan teksten til tider oppleves som utilgjengelig og tung, men for all del, det er jo fryktelig gøy når man først tar referansene.

Spårlig spekk

De fleste av Melvilles språklige sprang dreier seg om hvalens fysiologi og hvalfangerfagets mange intrikate detaljer. Boka minner slik sett som spermhvalen selv, ni tiendeler spekk og en tiendels fast fisk, altså muskler, organer, hjerne, hjerte og lignende. Fortellinga er pakka inn i et tjukt lag språklig spekk, men det er de resterende 10 prosenta, fortellinga om den besatte kapteinen Ahab og det arme mannskapet ombord skuta Peqoud, som driver historia framover lik hvalens mektige hale. Her må det nesten nevnes (slik det ofte må gjøres når Melvilles legger ut på språklig seilas) at det er nettopp spekket man er ute etter når man jakter spermhval, og mange vil nok finne mye glede i Melvilles flermetta språk.

Lesehai

Personlig fant jeg mer glede i sagaen om den riv ruskende gale Ahab, kapteinen med beinprotese av hvalkjeve og et sjeldent talent for hevngjerrighet. Etter hvert som jeg trengte inn i den seige hvite massen som er Moby Dick (boka) fikk jeg mer og mer forståelse for Ahabs vanvittige trang til å massakrere denne seige hvite massen som er Moby Dick (hvalen). Moby Dick ble rett og slett min hvite hval. Det blir kanskje for drøyt å si at jeg var blendet av et morderisk raseri, men la oss si at jeg opplevede ekte leselyst da jeg ante blod i vannet. Blikket føyk over teksten som en harpun på vei mot målet.

Skilles som venner

Men selv om det nå kan høres ut som jeg nærer et nært og personlig fiendskap til Melville mesterverk, er det som det ofte er når man går hver sin vei etter ett års samliv, med blanda følelser. Jeg har tatt meg i å tenke tilbake på tida med Melville når jeg sitter fordypet over mine egne litterære favoritters tilmålte og knappe språk. Det var unektlig tilfrestillende da jeg kjente igjen referansene til mosebøkene, og ingen har noensinne malt et så rikt indre bilde for meg som da Melville skildrer harpunerens djevelske arbeid over spekkgrytene. Vi var kanskje ikke skapt for hverandre, men det var fint så lenge det varte.

Om forfatteren:

Herman Melville hadde en turbulent oppvekst som gikk fra velstand til fortapelse da faren mistet forstanden. I unge år tjenestegjorde han selv på hvalskip og det var her han opparbeidet seg sine inngående kunnskaper om hvalfangerfaget og livet til sjøs. Til tross for Moby Dicks status som moderne klassiker, fikk Melville selv aldri oppleve noen litterær suksess. Etter flere mislykkede forsøk på å slå gjennom  ga han til slutt opp som forfatter og ble tollinspektør i New York.

Les også:

Lord Jim – Joseph Conrad

I likhet med Moby Dick er dette en fortelling om hvordan en sjelesettende opplevelse på havet kan forme en mann og drive han til vannvidets rand.  Det er Marlowe, Conrads værbitte  kaptein som forteller den fasinerende fortellingen om Jim, sjømannen som sviktet da deg gjaldt som mest, og viet resten av sitt liv til å gjenreise sin tapte ære. Marlowes beretning er besnærende lesing og setter sentrale moralske spørsmål inn i en spennende kontekst.

I begge bøkene utgjør havet sitt eget univers hvor menn enten blir løftet opp av tidevannet eller går til grunne under bølgene. Her er rom for heltemot og store dåder, men også ren ondskap og det verste i mennesket.