Månedens bok: Slangeknuten av Francois Mauriac

Han har hele livet vært ekstremt gjerrig, og han har en enorm formue. Barna hans er desperate etter å få tak i pengene og planlegger å få han umyndiggjort. Hans hodepine er hvordan han skal greie å forhindre at barna får sin arv. Romanen Slangeknuten er en enetale skrevet av en gammel advokat som snart skal dø.

Det er fascinerende å lese denne boka. Selv om jeg nå har lest den to ganger tett på hverandre er jeg ikke lei den.

Forskjeller tiltrekker?  

Det var en ufattelig lykke for advokaten, som hadde vokst opp med en streng og meget nøysom alenemor, å gifte seg med Isa som var tiltrekkende og morsom og fra en respektert borgerlig familie. Han hadde hele oppveksten vært en sær alenegjenger, duksen i klassen som duperte de andre med faktakunnskapene sine. Likevel, kulturforskjellene mellom dem var kanskje uoverstigelige, i alle fall kom de skjevt ut ganske tidlig etter bryllupet.

Kirke og kjærlighet  

Hele ekteskapet har det vært en isfront mellom han på den ene siden og konen og barna på den andre.  I denne selvbekjennelsen prøver han å fortelle at han ikke er en ondsinnet gjerrigknark, men et menneske med lengsel etter kjærlighet og også en lengsel etter Gud og hvorfor det har vært så umulig for han å vise det i alle disse årene. Å ironisere over folks vanekristendom har vært et yndet tema for han, mens forholdet til kirken har vært viktig for resten av familien.

Jeg kjenner hjertet mitt, denne knuten, denne floken av giftige slanger eller huggormer. Hjertet kveles nesten av dem. Det fylles av giften deres. Men til tross for dette fortsetter hjertet å slå. Jeg klarer ikke å løse knuten selv. Den må kuttes over med en kniv, med et sverd» (Slangeknuten 2012, s.106)

Uventet død

Boken er skrevet til konen Isa. Ettersom hovedpersonen føler at livet snart er slutt, er det maktpåliggende å prøve å få henne til å forstå hvorfor samlivet har opplevdes så forferdelig, og han innrømmer at han har vært et uhyre. Men så dør Isa først, den muligheten har aldri streifet han, og nå er virkeligheten fullstendig annerledes.

Om forfatteren:  Francois Mauriac levde fra 1885 til 1970 og har et stort forfatterskap. Han regnes som en viktig fransk katolsk intellektuell og han deltok ofte i samfunnsdebattene. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1952. Slangeknuten kom ut på fransk i 1932. Den ble oversatt til norsk første gang i 1933 med tittelen Ormebolet.

Les også: Julian Barnes: Fornemmelsen for slutten

I denne boka er det også en eldre mann som forteller. Han er i grunnen helt fornøyd med livet sitt, både det som har vært og den tilværelsen han har nå som pensjonist.

Men så mottar han en dag en liten arv fra dødsboet til sin første kjærestes mor. Det var jo mystisk. Denne kjæresten giftet seg senere med hans beste venn. Tony kan ikke huske at han opplevde det som særlig dramatisk for sin egen del, men han sørget da bestevennen begikk selvmord ikke lenge etter bryllupet.

Så dukker det opp et brev han skrev til dem den gangen. Det er slett ikke noe vennlig brev, og han blir nødt til å nøste opp så godt det la seg gjøre. «…det du ender med å huske er ikke alltid det samme som du har vært vitne til», skriver Barnes i begynnelsen av boka som kretser rundt hvordan vi kan redigere og slette og velge å utelate ting vi har vært med på.

Oppklaringen kommer først på siste side, så les hele boka!