Postapokalystisk Oslove

Velkommen til et postapokalyptisk Oslo hvor eneste brukbare valuta er menneskelig samarbeid.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto over: André Løyning

Moderator er en grafisk postapokalyptisk undergangsroman for voksne. Handlingen er satt til samtids-Oslo som nettopp er blitt jevnet med jorden. Den ene hovedpersonen, Jarle, er en frustrert, middelaldrende, arbeidsledig mann med lav utdanning, et nettroll som gir jevnlige bidrag til innvandringsdebatten i kommentarfeltene. Jarle er skråsikker på at det er islamistene som har «teppebombet» hovedstaden, mens han selv satt i kjelleren og kommenterte kommentarene. Ludvig, bokas andre hovedperson, er en venstrevridd, bedrevitende, syklende, sykkelhjelmbrukende akademikertype som tror det er det britiske atomanlegget Sellafield som endelig har eksplodert. Polemikken mellom Jarle og Ludvig driver både handlingen og humoren fremover i boka. Nå som penger, eiendom og kuk-malerier av Bjarne Melgaard har mistet all sin verdi, er det samarbeid som er gjeldende valuta. Men kan Jarle og Ludvig klare å finne en common ground zero?

Vi kjenner også en Jarle og en Ludvig, eller (skal jeg tørre å si dette?): Det bor en Jarle og en Ludvig i oss alle.

Oslove
Selv om Flu Hartberg har tegnet et herpa Oslo, er det mye Oslo-kjærlighet å finne i boka. Jarle og Ludvig tar seg frem i den herja hovedstaden, og for kjentfolk er det lett å finne igjen favoritter i bybildet: «Se! Der er Teppeabo! Bra service der, på Teppeabo! Synd de ble jevnet med jorden.» Unektelig sant …

Vi finner også Gresshoppa på Bryn (et av byens fineste neonskilt i følge Byantikvaren) skadeskutt på asfalten. Folkets kebab, Tronsmo bokhandel og Rainbow Fashion, alle viktige landemerker for Oslofolket, er grusa. Røde busser og blå trikker ligger slengt overalt. To middelaldrende karer sitter ved vinduet på Last Train med hver sin halvliter, som for å vise hvordan tiden har stått stille der inne. Vi møter dessuten flere erketypiske Oslo-borgere i denne boka: Sigøynerne som har overlevd fordi de bor under Sinsenkrysset, narkisen som er så herda at han ikke enser noen forskjell, den gamle dama som har hamstra hermetikk fra Sverige, og bokas kanskje kuleste karakter: Hanad, taxisjåføren fra Somalia som åpenbart har vært ute en vinternatt før. Sammen med han rusler Jarle og Ludvig gjennom det som er igjen av Oslo mens de dodger ZAPLOFF-ende helikoptre og Imperiet slår tilbake-aktige monstergravemaskiner, på vei for å redde Synne Stabel, en profilert programleder i en useriøs radiokanal, og Jarles tapte ungdomsforelskelse. Hartberg zoomer av og til ut, slik at vi får overblikk over hele områder i byen. Særlig området rundt Bjørvika ser herpa ut:

Ludvig: «Hele byen er en eneste stor..»
Jarle: «Byggeplass!»

Bilde fra byggingen av nye Deichman i Bjørvika. Foto: Kultur- og idrettsbygg Oslo KF

Hartberg spiller på klisjéene i karakterene sine. Og han gjør det såpass treffsikkert at det funker. Likevel får jeg følelsen av å lese mange gode striper og enkeltruter, og at forfatteren sliter med å finne balansen i langformatet. Det er når han er kort og poengtert han er morsomst. Som for eksempel det skjeggete skjelettet i fillete rutete skjorte, som i sin siste dødskamp strekker seg mot IPA-flaska. Vi kjenner alle en sånn skjeggehipster. Vi kjenner også en Jarle og en Ludvig, eller (skal jeg tørre å si dette?): Det bor en Jarle og en Ludvig i oss alle.

Som roman blir det vanskeligere å holde tråden på grunn av mange digresjoner, og personlig måtte jeg lese Moderator flere ganger før jeg virkelig begynte å like den. Ved første lesning syntes jeg fortellingen sprikte vel mye, men ved andre gjennomlesning oppdager jeg stadig nye detaljer som beriker opplevelsen. Tegningene skal ha mye av æren for at jeg fikk lyst til å gå tilbake og lese flere ganger. Hartberg har gjort seg flid i både detaljer og farger, han har tegnet et bybilde jeg kjenner meg igjen i.

Tegningene skal ha mye av æren for at jeg fikk lyst til å gå tilbake og lese flere ganger.

Ekte dystopi og skjebnens ironi
Det viser seg imidlertid at det hverken er islamister eller miljøkatastrofer som er grunnen til at Oslo ligger i grus, men et verdensomfattende nettverk av kunstig intelligens, som på egen hånd har satt i gang «operation restart», for å heale verden og lage et bedre sted. Dette er heavy dystopisk shit! Bare datamaskinene kan rydde opp i menneskerotet og overbefolkningen. Ved å ta kontroll over alle militære og administrative servere i hele verden, og gjennom å sikte selvstyrte anleggsmaskiner og militære krigsfartøy inn på all verdens storbyer, kan verden restartes: «Er du sikker på at du vil formatere jorda? JA/NEI»

Planen er med tiden å nullstille alle moderne sivilisasjoner og bygge en ny samfunnsmodell utviklet av datamaskiner. Menneskene som er plukket ut til å befolke det nye samfunnet er valgt på bakgrunn av hvem som omtales mest i sosiale medier og blogger. Den nye populasjonene tror selv at de skal delta i et reality-show, og stiller dermed ingen spørsmål ved at de blir låst inne sammen med andre individer som har flere ytre enn indre kvaliteter å by på. Prosjektleder og tidligere effektivitetskonsulent for Egmont Publishing, Bodil, står bak den norske operasjonen. Jarle, Ludvig og radiodama Synnes oppgaver i det nye systemet skal være å skaffe metadata: «(…) innspill, kommentarer og moderering av adferden til vårt kjære utvalg». Dette utvalget av mennesker er for dumme til å stille kritiske spørsmål, og Jarle, Ludvig og Synne – som blir et slags tverrsnitt av det norske folket – skal altså glo på, kommentere og moderere det de ser. Og selv om de føler seg langt smartere enn disse reality-folka er det fort gjort å la seg fasinere av puppestørrelsen deres og de seksuelle intrigene. Joda, det høres litt kjent ut for oss som fortsatt har tilgang til lineær TV.

Den nye populasjonene tror selv at de skal delta i et reality-show, og stiller dermed ingen spørsmål ved at de blir låst inne sammen med andre individer som har flere ytre enn indre kvaliteter å by på.

Det moralske valget står mellom å advare de intetanende ungdommene som tror de er en del av et reality-show, og å akseptere den nye skjebnen. Ludvig prøver å advare, mens Jarle faktisk får en iskald oppvåkning angående mennesker på flukt, når han selv ligger i den iskalde sjøen og venter på å bli reddet.

Én av hovedpersonene ender opp i en flyktningeleir i Mogadishu, den andre ender opp som sosialkonsulent for supermodeller i Lisboa. Sistnevnte tilpasser seg det nye samfunnet “som er basert på vise sosialistiske og miljøvennlige grunnprinsipper. Hvis man ser bort ifra folkemordet på 99 % av menneskeheten». Jeg skal ikke røpe hvem som ender opp hvor, men jeg kan si så mye som at fortellingen bruker sine siste sider til å dvele over dagens flyktningekrise, tonesatt av Halvdan Sivertsens «Kjærlighetsvisa».

Dette er heavy dystopisk shit!

Jeg leste altså Moderator flere ganger med noen ukers mellomrom. Første gang ble jeg litt skuffet. Jeg ville vite mer om «operation restart» – hvorfor og hvordan? Første halvdel av fortellingen oppleves litt seig, mens i andre del er handlingstettheten for stor. Kanskje hadde boka tålt å ha noen ekstra sider, for å gi fortellingen litt bedre plass? Ved andre gjennomlesning er jeg mer tilgivende. Den menneskelige ironien spiller hovedrollen i Moderator. Det er ikke godt å si hva man står for, før man selv står i det, som både Jarle og Ludvig får erfare. Dette nyanserer Hartberg på strålende vis, med masse humor, og nesten uten pekefinger. Men bittelitt pekefinger er innafor i en postapokalyptisk roman, spør du meg.

Flu Hartberg er til daglig avistegner for Dagbladet, hvor Moderator har gått som føljetong. Han
står bak vitsetegningene Fagprat, og har utgitt tegneserieromanene English Conversation og Horgan. Hartberg har også en rekke barnebøker på samvittigheten og er en del av tegneseriekollektivet Dongery.