Postfaktuell litteraturhistorie

Vår anmelder foreslår å ta Øystein Rundes nyeste tegneserieroman inn i norskpensumet.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Alexander Qvale Gilje

Øystein Rundes tegneserieroman Hvem drepte Ibsen? er tredje bok i De fire store-serien, fjerde hvis du regner med juleheftet fra 2010. De to første bøkene ble illustrert av Geir Moen, denne gangen har Runde stått for både tegningene og skrivingen selv. Storyen i denne boka er som følger: De fire store (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie) er spesialagenter under ledelse av Hulda Garborg. Henrik Ibsen er stjerna i gjengen og kjemper stadig kamper mot troll, roboter og zombie-roboter. Norges land er truet fra mange hold, fra ulovlig oljeboring og bensindrevne roboter, soppinfisering av Kristiania, Apitalisten, en diger pengegrisk ape med parykk som kjemper sammen med journalisten og forfatteren Øvre Richter Frisch, og ikke minst kravet om kvinnelig stemmerett frontet av den unge Sigrid Undset. Plottet er surrealistisk og like springende som det høres ut, og stadig nye elementer og karakterer dukker opp underveis.

For alle som fulgte litt med i norsktimene på skolen, er det umulig å ikke kose seg med denne boka.

Kaos uten Ibsen
Noen har drept og partert Ibsen, og uten ham truer kaos og anarki. Resten av «gjengen» må finne ut hvem som drepte ham, samtidig som de må dekke over at han er død. Knut Hamsun stepper inn for Ibsen som spesialagent, og med sine svastika-ninjastjerner og velbygde kropp er han utrolig populær blant sivilbefolkningen. Lille Vidkun (Quisling) både hjelper til og ødelegger for de andre. Undset får unngjelde for sin kvinnekamp, Hans Jæger får tusket til seg noen hundrelapper og Ivar Aasen får 25% av Rikskringkastingen på nynorsk. August Strindberg forsøker desperat å renvaske seg etter sammensvergelsen med Nationaltheatrets familiefavoritt, Pym Skrötplött. Bjørnson, Kielland og Lie gjør sitt beste, men gruppa trenger Ibsen for å holde fiendene i sjakk. Fiendene er blant annet den tidligere nevnte Richter Frisch, kjent i litteraturhistorisk sammenheng som skaperen av figuren Jonas Fjeld, her ansvarlig for de bensindrevne robot-zombiene som nå arbeider med ulovlig oljeboring på en oljeplattform. De fire store må også nedkjempe trollet som sverger hevn etter å ha mistet kjerring og unger i kamp mot spesialagentene.

Hulda Garborg: «Nå lager du drama igjen, Ibsen.»
Henrik Ibsen: «JEG LAGER IKKE DRAMA!»

(Fra «Hvem drepte Ibsen»)

Referanser og humor
For alle som fulgte litt med i norsktimene på skolen, er det umulig å ikke kose seg med denne boka. Den er full av referanser og av morsomme punch-lines av typen «Man ‘fucker’ ikke med Alexander Kielland». Det kommer også frem at jorda virkelig er hul, slik Ludvig Holberg skildret det i Niels Klims reise til den underjordiske verden, med planeten Nazar kretsende rundt en indre sol. Dette er deilig nerding for alle oss som er svake for norsk litteraturhistorie. Men det er visst ikke alle som er det, skal vi tro NRKs litteraturanmelder Knut Hoems nylige kritikk av norskopplæring og læreplaner i norske ungdomsskoler. Kanskje er Hvem drepte Ibsen? siste sjanse for kidsa til å bli kjent med Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie? For ikke å snakke om Garborg, Hamsun, Undset, Richter Frisch og svensken Strindberg.

Kulturarv på dagsordenen!
«Som om de voksne ikke lenger bryr seg, og den norske kulturskatten, altså de fortellingene dette landet faktisk er tuftet på, ikke har noen verdi. Men det har de jo! Den skolepolitiker som setter den norske kulturarven på dagsorden vil trolig kunne innkassere mange stemmer ved neste valg». (Hoem 5.12.2016)

Hoem forsøker i NRKs «Ytring»-spalte å sette kulturarv på dagsordenen. Debatten startet med at Hoem i samme forum i slutten av november tok for seg norskboka Kontekst, utarbeidet for ungdomsskoletrinnet. Her kritiserer han boka for å være teknisk og lite innstilt på å stimulere til leselyst. Sitatet over er hentet fra Hoems klagesang over manglende fokus på norsk litteraturhistorie i planen. Undertegnede har hverken lest Kontekst eller læreplanen for ungdomstrinnet, men med egen skolegang friskt i minne kan jeg si at jeg husker norsktimene som endeløse innføringer i overfladiske fakta om gamle norske forfattere. Heller ikke dette oppmuntret til leselyst hos de fleste av oss. Så hvordan skal vi få ungdommen til å elske norsk litteraturhistorie og gamle norske travere? Ved å gi dem gøyale fortellinger å hekte kunnskapen på! Enter: Øystein Rundes De fire store.

Så hvordan skal vi få ungdommen til å elske norsk litteraturhistorie og gamle norske travere? Ved å gi dem gøyale fortellinger å hekte kunnskapen på! Enter: Øystein Rundes De fire store.

Sannheten er uansett subjektiv
Det er en viss sjanse for skuffelse når ungdommen senere går til Ibsen eller Garborgs egne tekster, men what the hell. Det viktigste er å føre dem til døra, så får de selv velge om de vil gå igjennom den eller ikke. Det er også en viss sjanse for historisk vranglære her, både om stemmerett for kvinner og unionen Norge-Sverige, men igjen, litt faktafeil har aldri stått i veien for suksess (ref. påtroppende president i USA). Få De fire store tilbake i læreplanen da, vel! Er det noe årets store debatt om virkelighetslitteraturen har lært oss, er det at sannheten uansett er subjektiv og at alt er relativt.

Hvem drepte Ibsen? er en både morsom og smart grafisk roman, med tegninger som er enkle, men effektfulle. Likevel blir det i overkant mange elementer underveis som gjør fortellingen vanskelig å følge. Øystein Runde kunne med fordel ha kuttet ut noen aper med parykker og robot-zombier uten at det surrealistiske elementet ville lide nevneverdig. Men siden Runde helt klart er med på å sette den norske kulturarven på dagsorden igjen med denne boka, er det ikke annet å gjøre enn å applaudere for det!