Presist og underholdende om det norske

Med Norsk sokkel peker Heidi Linde presist, varmt og underholdende på nordmenn.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Gyldendal og Jo Michael

Romanen Norsk sokkel foregår på ulike steder i landet (og på ferie på Kreta) og er inndelt deretter. Vi møter nye karakterer i alle delene. Felles for delene er at de har de aktuelle stedsnavnet som tittel og at de innledes med et utdrag fra et offentlig dokument som danner en tematisk ramme for kapittelet. Vi starter i Lillehammer hos Ragnhild som er navet til de andre karakterene.

Rusomsorg og pårørende
«Lillehammer» innledes med en stortingsmelding om pårørende til personer med rusproblemer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond, sammen har de to voksne barn, Synnøve og Trond Espen, som bor andre steder i landet. Andre personer som er ofte nevnt, er Ragnhilds storesøstre Aslaug og Marit, som er mer joviale og  utadvendte typer enn henne selv.

Vi får tilbake- og innblikk i en delvis skakkjørt familie med en mor som har gjort sitt beste for å dekke over, men som nå opplever at hun ikke får stort annet enn utakknemlighet tilbake. Trond har imidlertid  i romanens nåtid bestemt seg for å legge seg inn på rehabilitering og Ragnhild opplever også det som vanskelig.

Samtidig blir jeg begeistra over hvor presist Linde stort sett får fram menneskene

Gjenkjennelige karakterer
Det er noe med Ragnhild, hennes innadvendthet og observasjoner, som minner meg om for eksempel hovedpersonen i Dag Johan Haugeruds Hva jeg betyr (Ragnhild jobber dessuten i likhet med Haugeruds karakter i bibliotek), noe som burde være et stort kompliment, men som heller får meg til å oppleve at jeg har lest om denne kvinnen før. Samtidig er jeg begeistra over hvor presist Linde stort sett får fram menneskene – de er tydelige og lette å kjenne igjen som typer uten at de ender opp som karikaturer.

Denne karakterpresisjonen gjelder for alle kapitlene. Vi beveger oss fra Lillehammer til Skien der vi møter Kristian, svigersønnen til Ragnhild. Synnøve og Kristian har kjøpt seg en påkostet enebolig i Oslo der de bor sammen med sine to barn. Men Kristian trives ikke så godt i sin nye tilværelse: Nabolaget er, etter hans syn, for homogent, Synnøve har blitt en streit voksen i raskere tempo enn ham og tonen mellom dem har endra seg.

Godt om det såre og sinte barnet  
I tredje del, «Trondheim», er vi hos Nadja, fosterbarnet til Marit, Ragnhilds søster. Nadjas biologiske mor skal komme på besøk, men «alt er feil», og Nadja prøver på ulike vis å sabotere besøket. Linde kommer her innpå, og ned til, det såre og sinte barnet på en måte som kan minne om Ingvild Rishøis teknikk.

Linde kommer her innpå, og ned til, det såre og sinte barnet på en måte som kan minne om Ingvild Rishøis teknikk.

Avstand mellom forfatter og hovedperson
Hovedpersonen i «Sogndal», bokas fjerde kapittel, er Ragnhilds svoger, Gunnar, som er gift med Aslaug, Ragnhilds andre søster. Gunnar reiser til barndomshjemmet sitt for å passe på sin mor som har begynt å bli litt dement. Han ønsker å finne plass til mora på bygdas pleiehjem. Samtidig som dette skjer, tikker det inn tekstmeldinger fra Aslaug som holder oppsyn med deres høygravide datter.

Til tross for et interessant tema, generasjoner og dilemmaer vedrørende eldreomsorg, mener jeg at dette er bokas svakeste kapittel. Dette kan skyldes avstand mellom forfatter (og/eller kanskje leser?) og hovedperson i alder og livssituasjon.

Motivasjonen til å hjelpe
Jeg synes det tar seg opp når vi i neste kapittel blir med på jentetur i Platanias på Kreta. Her møter vi Tale som er venninna til Renate, ekskjæresten til Ragnhilds sønn Trond Espen. Det har akkurat blitt slutt mellom Renate og Trond Espen, og Tale har tatt med seg venninna si på oppmuntringsferie. Energien i språket er her (naturlig nok) en helt annen enn i «Sogndal» og jeg synes forfatteren mestrer det kvikke, skravlete og humoristiske svært godt.

«Platanias» starter med et utdrag fra et Norad-dokument om norsk utviklingspolitikk. Tale er nemlig opprørt over kontrastene mellom fattige og rike og har siden hun var barn hatt et ønske om å hjelpe trengende:

Forfatteren mestrer det kvikke, skravlete og humoristiske svært godt.

«Fra så langt tilbake som hun kan huske, har Tale hatt den samme tilbakevendende dagdrømmen; å dele ut mat til fattige. Scenen er så tydelig, hun står på en slette under en brennende sol, foran seg har hun en enorm suppebolle, køen av sultne er uendelig lang, men det nytter, forsyningene kommer fram, takket være henne og en eller annen hjelpeorganisasjon som hun ikke har navngitt, men som skal vise seg å være bunn solid.
Takknemligheten stråler ut av de underernærte ansiktene, og Tale sørger for virkelig å se inn i hvert eneste av dem, men takknemligheten i henne er vel så sterk, tilfredsstillelsen ved å kunne gjøre noe.» (s. 235)

Heidi Linde peker i «Platanias» på mye interessant i denne sammenheng: Folks motivasjon til å «kunne gjøre noe» (er det egentlig bare for å hjelpe seg selv?) og kontrasten mellom å ville gjøre store gode gjerninger og det å ikke strekke til i det små og blant sine nærmeste i eget liv.

Kvinnerettigheter
I bokas siste del drar vi til Jessheim og møter Kai som har vært fostersønn av Marit og Rune, men som nå er voksen med egen familie. Han har to barn sammen med Vera og nå venter de, uten at det var planlagt, barn nummer tre. Da Vera har passert 40, får de tilbud om fosterdiagnostikk og får etter hvert en del å tenke på. Men det mest interessante her er ikke etikken knytta til en eventuell abort, men om hvem som bestemmer i slike situasjoner. Her er det tydelig at Vera tar avgjørelser uten å i særlig grad involvere Kai – er dette en rettighet hun i for stor grad gir seg selv fordi hun er kvinne?

Sjangerforvirring
Heidi Linde lykkes med å lage plass til store spørsmål i små liv, og Norsk sokkel er en underholdende og velskrevet roman. Skjønt, når jeg bruker begrepet «roman» er det først og fremst for å føye meg etter forlagets markedsføring. Kan hende forlaget mener at boka er en slags kollektivroman, men selv er jeg nokså bestemt på at Norsk sokkel ikke er en roman, men en novellesamling bestående av seks lange og gode, noen av dem svært gode, noveller. Selv om alle karakterene på ulike vis er i slekt med Ragnhild og at alle har en form for utilpasshet til felles, er fortellingene avsluttende og uavhengige av hverandre. Kapitlene (eller novellene) er bygget opp mot en spenningstopp og avsluttes enten med et vendepunkt, en løsning på karakterens problem, eller en åpen slutt.

Hvorfor velger forlaget å gi ut denne boka som en roman?

Sjangerspørsmålet plaga meg gjennom hele lesningen. Her og nå skal jeg ikke gjennomanalysere verken boka eller bokmarkedet, men jeg må likevel spørre meg: Hvorfor velger forlaget å gi ut denne boka som en roman? Gyldendal er heldige i å ha to av våre sterkeste novellister, Jan Grue og Ingvild Rishøi, i katalogen, men tør de ikke å satse på at en annen såpass etablert forfatter som Heidi Linde kan selge noveller?

Men la gå. Norsk sokkel er et jevnt over meget godt gjennomført verk, roman eller ei.