Smak og mengder av behag

Jeg elsker Termin: En framstilling av vold i Norge. Det er original og stor litteratur. Men jeg hater å ikke vite om jeg hadde elska den dersom den ikke var nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Nina Kristin Nilsen/Bokomslag: Tiden

Det er vel få av oss som stoler helt og fullt på egen smak. Dette ble jeg voldsomt konfrontert med under lesningen av Henrik Nor-Hansens Termin som jeg leste etter at boka ble nominert til Nordisk råds litteraturpris sammen med Vigdis Hjorths Arv og miljø. Jeg har ikke lest verken anmeldelser av romanen eller bedømmelseskomiteens begrunnelse for nominasjonen, men nominasjonen i seg selv farga lesningen min. Og så klarte jeg ikke unngå å få med meg at Aftenpostens hovedanmelder Ingunn Økland mener at nominasjonen er ufortjent. Derfor ble lesningen gjort med disse to motstridende tankene i bakhodet: Er Henrik Nor-Hansens Termin stor litteratur? Eller bør jeg fortsette å forholde meg til dette forfatterskapet på samme måte som jeg hittil har gjort, nemlig ved å smile av de underlige romantitlene, trekke de tynne bøkene så vidt ut av hylla på biblioteket for så å sette dem på plass igjen?

God historie i en utradisjonell form
Jeg elsker Termin: En framstilling av vold i Norge. Og jeg hater å ikke vite sikkert hvorvidt jeg hadde elska den dersom den ikke var nominert til Nordisk råds litteraturpris. Ville jeg da også måpt og tenkt på boka som, ja, faktisk, genial? Ville romanen også da gitt meg nye tanker om litteratur og kunst? Det vet jeg ikke. Men det jeg vet helt sikkert er at jeg uansett ville likt boka. At nominasjonen muligens har ført til at jeg elsker boka får bare bli en bonus både for min egen del og for dere som leser denne anmeldelsen; det er jo så mye mer interessant både å skrive og lese om terningkast 6 enn terningkast 4!

Det ypperste innen fortellerkunst er jo nettopp som Boyhood; en god historie pakka inn i en utradisjonell form som ikke overskygger innholdet, men som likevel utfordrer uttrykkets rammer.

For noen dager siden hadde jeg et herlig gjensyn med Boyhood fra 2014, filmen Richard Linklater lagde over elleve år med de samme skuespillerne. Her opplever jeg stadig at en del av hjernen hopper ut av handlingen og ser på håndverket: Tenk at alle skuespillerne hadde troa nok på dette til å forplikte seg slik! Tenk å tørre å satse på et så stort prosjekt, tenk å ha den selvtilliten! Og så alle disse tidsbildene som gir filmen en følelse av noe dokumentarisk, samtidig som den ikke er det, dette er jo bare en flott fiktiv oppveksthistorie, men alt oppleves så veldig virkelig.

Det ypperste innen fortellerkunst er jo nettopp som Boyhood; en god historie pakka inn i en utradisjonell form som ikke overskygger innholdet, men som likevel utfordrer uttrykkets rammer. I Termin er det historien om Kjetil Tuestad som fortelles i løpet av de 85 sidene den vesle romanen rommer. 26 år gammel blir han i hjemstedet Hommersåk i Rogaland utsatt for blind vold, og får av dette hjernerystelse, ansiktsfrakturer, bryst- og ribbeinsbrudd. Dette er i 1998, deretter får vi fortellingen om Tuestad som skrives inn og ut av psykiatriske institusjoner og innleder og avslutter kjærlighetsforhold mens han selv stort sett føler seg utenfor sitt eget liv. Alt er noenlunde kronologisk fortalt fram til 2015, ispedd fortellinger om utviklingen av nærmiljøet og oljeindustrien.

Hvem forteller? 
Hvem det er som forteller oss dette, er imidlertid uklart. Språklig er dette tørt og beskrivende som en legejournal:  «Kjetil Tuestad sier i dag at han minnes lite av den første tiden. Oppvåkningen var smertefull. Kjetil kan fortelle at han etter hvert fikk en uvanlig hodepine. De hadde rullet ham til radiologisk avdeling. Bildene viste da hjerneblødning. Kirurgisk drenering ble vurdert. Kjetil tror han kanskje lå en stund i korridoren. Senere kan de ha rullet sengen inn på et nærliggende rom. Her opplevde Kjetil angivelig en rekke synsforstyrrelser. Man vet at han ble usikker på menneskene rundt seg.»

Jeg kommer også innom tanken på om dette kan være en slags politirapport; i noen deler av handlingen er stemningen truende, Nor-Hansen fletter inn diverse voldsepisoder som skal ha skjedd i nærmiljøet mot både mennesker og dyr, og det kan nærmest virke som om disse er frempek mot at Tuestad skal bli kriminell i likhet med personen som påførte ham volden. Men til tross for skremmende elementer, er ikke dette en kriminalroman eller en tekst som på annen måte ender i oppklaring. Dermed forblir det uklart hvem som forteller, og denne usikkerheten gjør romanen svært fascinerende.

Det rapporterende språket speiler tittelen på samme måte som hos Nor-Hansens to foregående romaner, En kort evaluering av psykososialt stress og En redegjørelse for reisestipendet 2010, som også skal være ført i den samme prosaiske stilen. Bruk av termer fra psykiatrien som «dissosiative lidelser» og «depersonalisering» forsterker det sterile og det legejournal-aktige. I tillegg bruker Nor-Hansen fotnoter, tolv til sammen, som vi jo også kun er vant til fra fagtekster. Dette grepet fungerer imidlertid ikke optimalt; det er aldri innlysende hvorfor disse delene er plassert i fotnoter mens andre lignende deler står i den øvrige teksten. Eksempelvis inneholder ikke fotnote 6  noe som ville brutt med den øvrige teksten dersom Nor-Hansen hadde plassert utdraget der: «Kjetil Tuestad forteller hvordan han senere stod ved kassen og så sine egne hårtjafser på gulvet. Han så også hår på fotstøtten under frisørstolen. Avklipte tufser skal ha samlet seg i fanget og rutsjet ned kappen i mørke flak.» Hensikten er kan hende å visuelt forsterke dette fagtekstlige som står i kontrast til romanformen.

Fra språk til kunst
Det er plausibelt å anta at Nor-Hansen har valgt et nøkternt språk for å speile hovedpersonens opplevelser av å være utenfor seg selv. Kan hende er det faktisk Tuestad selv som forteller, fortelleren varierer nemlig mellom å framstå som en som har observert Tuestad på avstand og en som har vært svært nær ham: «Kjetil Tuestad forteller at de sjelden pratet om overfallet. Han var på denne tiden heller ikke særlig plaget av hevntanker. Man antar at det var mye ved overfallet han ikke forstod. Kjetil sier han ikke fikk grep om volden. Han hadde likevel begynt å gå tur i nabolaget. Det var også i tråd med anbefalinger som ble gitt.»

Ordentlig interessant blir imidlertid språket når disse rapporteringene ispes detaljerte og i blant poetiske skildringer av natur og omgivelser.

Ordentlig interessant blir imidlertid språket når disse rapporteringene ispes detaljerte og i blant poetiske skildringer av natur og omgivelser:
«Første påskedag var det periodevis sol, men fortsatt vind.»
«Kjetil har også minner om å ha anvendt høytrykksspyler på eget hus. Han kan se for seg vann og malingsflak som blåses bortetter vegg og vinduer.»
«I grålysningen hadde det regnet mot vinduet. En del måker sto urørlig på gresset nedenfor.»
Det er her jeg tar meg selv i å måpe av begeistring. Dette stilbruddet er uhyre virkningsfullt. Her blir hovedpersonen et tenkende og følende menneske i stedet for bare en klient eller pasient, samtidig som det beholdes en form for distanse mellom ham og leseren grunnet selve språket. Alt er så balansert, journalspråket, poesien, fortellingene om oljeindustrien, tidsbildene, hvert element er porsjonert ut i passende doser. Det eksperimentelle ved teksten skaper enorm undring og begeistring, men ikke på bekostning av opplevelsen av å ha lest en god roman. Dette er stor og original litteratur som så absolutt fortjener nominasjonen til Nordens mest høythengende pris.