Somlepaver

…og andre utdøende yrkesgrupper.

 Tekst: Astrid Werner/Foto: Gyldendal. Portrett av Hans Sande over: Chr. Hansen.

For en som kjenner kvalmen komme snikende og piggene raskt skyte fart gjennom genseren når en skummer igjennom VG-artikkelen «Slik blir du attraktiv på jobbmarkedet» – er Hans Sandes diktsamling Kunsten å somle den beste motgift som finnes. Bare for å ha nevnt det: VG-artikkelen handlet om hvordan du skulle jobbe gratis utover vanlig arbeidstid, til enhver tid være på tilbudssida ovenfor arbeidsgiver og mer i samme dur. Å somle var definitivt ikke en del av hverken denne artikkelen eller kulturen, for å si det sånn.

Nå er neppe folk som somler drømme-arbeidstakere for bedriftene, men som livsinnstilling har somlekunsten mye for seg. Det er faktisk ganske skremmende at den er i ferd med å gå tapt.

«Eg hadde gløymt kunsten å somle

gløymt at føtene kunne vingle

og stoppe opp kor som helst

Eg hadde gløymt ordet velefjør

og at skjora var den vakraste fuglen i verda

med velevipp av grøn smaragd…»

(side 12)

Outsiderne

Å somle er kanskje noe vi forbinder med barn og gamle, med dem som er utenfor, utenfor arbeidslivet, utenfor det pulserende livet, det som teller, som blir en del av statistikken, som regnes med. Somle er nært beslektet med «å surre» som jeg personlig er ganske flink til, i alle fall på fritida.

Hans Sande er egentlig en ganske produktiv forfatter, så kanskje det er grunnen til at han selv hevder å ha glemt kunsten å somle? Han er representert med over 50 ulike innførsler i Deichmans katalog. Over halvparten av titlene er barnebøker, og blant bøkene for voksne er det en lett blanding av prosa og lyrikk.

UVISS

Viss berre hjartet mitt kunne roe seg

Viss berre levra slutta med å skrumpe

Viss nyrene frisknar til

og viss du kjem tilbake som ein heilt annan

Viss klimaendringane stoppar opp

og kreften ikkje spreier seg

reknar eg med å få

eit par fine år på slutten

(side 15)

Humor og savn

Kunsten å somle kom i fjor, i 2015. Som tidligere diktsamlinger, er også denne full av ironi, humor blandet med litt alvor. I alvoret ligger det sterke understrømmer av savn. Det er savn etter mennesker som er borte, men også savn etter det som har vært; en tid som ikke kommer tilbake, gjenstander og gjøremål som er tilbakelagt og kanskje handlinger man ønsker ugjort. Diktet «Uviss» er et godt eksempel på dette.

Lyrikken til Sande har mye galgenhumor. På tross av alt som har gått og kan gå galt, ligger det en type hverdagsoptimisme på bunnen, og mange av diktene har denne lille, underfundige overraskelsen til slutt.

Mitt håp er at flere finner tilbake til  kunsten å somle. Bare ikke si det til sjefen.