Svensk sosialsurrealisme

John Ajvide Lindqvist har skrevet en selvbiografisk skrekkroman dedikert til fansen. I Bevegelsen: det andre stedet er de sosialrealistiske og surrealistiske elementene sauset sammen i kjent Lindqvist-stil. En «acquired taste» som samtidig gir mersmak.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Mia Ajvide

John Ajvide Lindqvist har denne gangen virkelig sluppet fantasien fri. Litt for fri, vil noen sikkert mene. Hvis du ikke har lest Ajvide Lindqvists tidligere bøker, vil jeg ikke anbefale deg å starte med denne. For oss som har fulgt forfatterskapet hans hele veien, blir hengivenheten til Sveriges ubeseirede skrekkmester både forsterket og belønnet. Og la meg ha mitt på det rene, jeg er uten tvil en del av fan-skaren! Så før du fortsetter å lese må jeg advare deg, dette kommer til å bli personlig fra min side.

Bevegelsen handler om nitten år gamle John Lindqvist som flytter inn i en bygård i sentrum av Stockholm. Året er 1985 og sosialisme er i ferd med å bli byttet ut med individualisme. John forsøker å livnære seg som tryllekunstner og gateartist, og lever et relativt ensomt og innesluttet ungdomsliv. Etter hvert som dagene går begynner han å kjenne på «trykket» som ligger over tilværelsen. Følelsen kommer både innenfra ham selv, fra Brunkebergstunnelen som befinner seg like i nærheten, og ikke minst fra vaskekjelleren i bygården han leier i. Dunkle minner fra barndommen dukker opp, og John starter arbeidet med å skrive dem ned. Trykket kulminerer i drapet på statsminister Olof Palme, som John blir vitne til ved slutten av fortellingen.

For oss som har fulgt forfatterskapet hans hele veien, blir hengivenheten til Sveriges ubeseirede skrekkmester både forsterket og belønnet.

Bevegelsen, eller Rörelsen som den heter på svensk, er en merkelig selvbiografisk roman hvor Ajvide Lindqvist gir oss bakgrunnen for hvorfor han nettopp ble skrekkforfatter. Det er ikke første gang Lindqvist bruker seg selv i forfatterskapet. I for eksempel debutromanen La den rette komme inn (originaltittel Låt den rätte komma in) fra 2004 gir forfatteren ofte uttrykk for at hovedpersonen i fortellingen er basert på ham selv som barn. I Bevegelsen gir han ikke seg selv noe alias. Boka er en slags fortsettelse av Lindqvists forrige roman Himmelstrand: det første stedet og nylig slapp han gladnyheten om at dette blir en trilogi. Med Bevegelsen tar han et stort skritt vekk fra den tradisjonelle horroren, der vampyrer, zombier og spøkelser figurerer.

Les vår omtale av Himmelstrand: det første stedet her.

Fordi denne boka gir seg ut for å være selvbiografisk, og fordi forfatteren hele tiden avbryter handlingen med å kommentere seg selv, sin egen skrivestil og forfatterskap, bryter han opp autonomien. Dermed er ikke boka like skummel som en del av Ajvide Lindqvists tidligere tekster. Likevel skal det sies at denne mannens talent for å skremme ikke først og fremst er basert på sjokk og gørr (selv om vi finner begge deler i denne fortellingen). Heller er det basert på den uhyggelige fremstillingen av det hverdagslige og hjemlige som gjennom møtet med det overnaturlige og skrekkelige, blir strukket og vrengt. I Bevegelsen utnytter han denne «vrengeteknikken» til det maksimale.

Hvem er monstret?
For virkelige å kunne nyte denne boka, forutsettes det at du liker John Ajvide Lindqvist og kjenner hans litterære universer fra før. Og jeg kan anbefale alle å gi ham et forsøk. Selv liker jeg ham så godt at jeg valgte å skrive masteroppgave om en av bøkene hans i sin tid. Ajvide Lindqvist er ingen stor poet, han skriver ikke spesielt høylitterært, og han er aldri redd for å trekke inn populærkultur og egne favoritter. Ajvide Lindqvist skriver enkelt, men godt. Han unngår bevisst lange beskrivelser av omgivelsene, samtidig som han effektivt får fram poenget: «Jag såg mig runt i köket. Det var ett typiskt femtiolalskök som jag inte ser någon anledning att beskriva. Det gick i gult och var slitet men rent».

Det jeg fant og fortsatt finner aller mest verdifullt i forfatterskapet hans, i tillegg til det deilige skumle, er sammenstillingen av det sosialrealistiske med det overnaturlige. Og resultatet som nesten alltid blir at monstret sjelden er den du tror det er. Felles for Ajvide Lindqvists fortellinger er spørsmålet: «Hvem er egentlig monstret?».

Vi har som regel en opplagt kandidat: en vampyr, en zombie, og i denne boka en ansiktsløs gestalt som dreper statsministeren. Men monstret er kun en speiling av menneskene, og ikke i seg selv ond. I Bevegelsen er dette gjort helt bokstavelig. Den monstrøse gestalten kan bare speile det de som ser på den forventer å se. Den unge John Lindqvist finner i løpet av fortellingen også monstret i seg selv.

Felles for Ajvide Lindqvists fortellinger er spørsmålet: «Hvem er egentlig monstret?».

Sosialsurrealisme, hva er nå det?
Forrige gang jeg ga meg i kast med å analysere John Ajvide Lindqvists romaner, forsøkte jeg meg på begrepskonstruering. Ordet jeg brukte var «sosialsurrealisme». Kort fortalt prøvde jeg å lage en kobling mellom Ajvide Lindqvists sosialrealistiske skrekk-stil og surrealismen (jeg kan røpe at det gikk helt midt på treet, rent karaktermessig, men jeg gir meg altså ikke av den grunn).

Surrealistene benyttet begrepet «underliggjøring» for å skape en sjokkeffekt i kunsten. Slik kunne de bringe de fremmedgjorte følelsene frem i lyset, og kanskje også tilbake i balanse. Sjokket ble gjerne fremkalt ved å plassere objekter eller språklige bilder i sammenstillinger hvor de ikke hørte hjemme. Jo lenger fra hverandre bildene og assosiasjonene de avgir er, jo bedre sjokkeffekt, derav den vanlige talemåten som for eksempel «det var helt surrealistisk at han dukket opp der, ass!».

«Underliggjøring» er et begrep hentet fra en av den russiske formalismens grunnleggere, Viktor B. Sjklovskij og hans artikkel «Kunsten som grep» fra 1916. Her tar han for seg skillet mellom det praktiske og det dikteriske språket. Det praktiske, ordinære språket vårt, beskriver han som «økonomisert», det vil si effektivisert og kortet ned, i motsetning til det dikteriske språket som ofte er utvidet og underliggjort. Dagligspråket bør være så enkelt og praktisk som mulig, for at vi skal gjøre oss forstått. Det samme er ikke nødvendigvis gjeldende for det dikteriske språket.

I skjønnlitteraturen utvides den såkalte «persepsjonsprosessen», og beskrivelser av et objekt eller en hendelse blir gjerne beskrevet som om det er første gang man ser eller opplever disse. Tenk på for eksempel et dikt om roser. Her gjelder det å beskrive alle rosens kvaliteter og dra det ut, slik at leseren virkelig opplever rosene. Men skulle du fortalt kjæresten din over telefonen hva du ville ha i bursdagsgave, ville det holde å si «Jeg vil ha roser!» for at han skal skjønne tegninga.

Sjklovskij har også et begrep han kaller «automatisering», en slags ekstrem hverdagslighet, alt i livene våre som blir spist opp av hverdagsligheter. Tenk på dagen din i går. Hvor mye av den kan du egentlig huske? Eller tirsdag i forrige uke? En stor del av livene våre går rett og slett på automatikk. Det underliggjørende i kunsten kan være en vei ut av dette, få oss til å se tingene på nye måter, og oppdage detaljene. Surrealistene tøyde strikken for denne underliggjøringen langt, og hadde en slags visjon om å forene drøm og virkelighet i en høyere form for virkelighet, eller «overvirkelighet» som de kalte den.

Noe av det som gjør Lindqvists bøker så unike er nettopp den sosialrealistiske bakgrunnen, den ekstremt hverdagslige hverdagen, som blir snudd på hodet og vrengt på vrangen gjennom introduksjonen av «den fremmede».

Min tese var altså at John Ajvide Lindqvist har et prosjekt i romanene sine som går ut på å «frigjøre» hverdagslivet, gjennom en underliggjøring av det, på samme måte som surrealistene. Denne underliggjøringen er helt konkret, han setter det overnaturlige og surrealistiske inn i en sosialrealistiske ramme. Og vips har vi et nytt ord: sosialsurrealisme.

Noe av det som gjør Lindqvists bøker så unike er nettopp den sosialrealistiske bakgrunnen, den ekstremt hverdagslige hverdagen, som blir snudd på hodet og vrengt på vrangen gjennom introduksjonen av «den fremmede». Det overnaturlige trer inn og skaper stemning av uhygge, fordi romanuniverset ligner så mye den egentlige verden, samtidig som det kun er en tynn gardin som skiller den fra ren og skjær ondskap. Fordi Ajvide Lindqvist gjerne skriver i retrospekt og blander inn følelser av nostalgi, og dermed fremhever det sosialrealistiske ytterligere, kan tekstene dessuten minne om drømmer. Når du tenker på traumatiske opplevelser fra din egen barndom, er det ikke lett å skille bearbeidede minner og følelser, fra det som egentlig hendte. I Bevegelsen går Ajvide Lindqvist enda lenger inn i det selvbiografiske enn han gjorde i La den rette komme in. Her bruker han helt eksplisitt seg selv i hovedrollen, sin egen biografi og sitt forfatterskap, og skaper en usikkerhet omkring hva som er virkelighet, hva som er drøm og hva som er ren fantasi.

Det sosialsurrealistiske får en enda sterkere klang når bokas klimaks er vevd sammen med Sveriges nasjonaltraume: drapet på Olof Palme. Palme-mordet er aldri blitt oppklart i virkeligheten, men skal vi tro denne romanen er ikke det så merkelig. Her får vi nemlig servert en oppklaring som er så surrealistisk at André Breton selv bare kan gå og legge seg. Uten å røpe for mye kan jeg si at det er den unge John Lindqvist selv og hans gode naboskap som er skyld i statsministerens død. Dermed kan vi si kanskje si at det er drømmen om det kollektive har løftet Palme fram, og drømmen om å gjenopprette det kollektive som tar ham ut. Jappetid, individualisering og tilbakegangen av sosialismen straffer seg. Nettopp her finner vi en link til tradisjonell horror. På samme måte som Frankensteins monster er et resultat av den medisinske og teknologiske utviklingen «gone bad», er Ajvide Lindqvists monsters udåd et resultat av den onde individualiseringen, på bekostning av det sosiale kollektivet.

I skrekklitteraturen vil nemlig fremskrittet alltid straffe seg: Månelandingen gav oss mye fiksjon om «alien-invasjon». Den seksuelle frigjøringen på 60- og 70-tallet gav oss fantastiske bøker og filmer om kvinner som blir besatt av Satan eller som føder hans avkom. I dag er vi fortsatt inne i et fint driv om verdens undergang, om zombie-smitte og naturkatastrofer, som konsekvens av at vi har ødelagt naturen og miljøet vårt. Bevegelsen i romanen Bevegelsen fører vekk fra sosialismen mot individualismen.

Skrekklitteraturens essens er grunnleggende reaksjonær. Men kan vi lære noe av den likevel? Antakelig ikke … Som samtidslitteratur går den gjerne inn under populærlitteratur, og det er en grunn til det. Men flere kritikere har pekt på horrorens rensende effekt, altså skrekk som «katharsis», en ventil for vårt egne indre ubehag. John Ajvide Lindqvist benytter seg av denne katharsis-effekten i Bevegelsen for å skrive seg ut av sin egen monstrøsitet. Hvis vi som lesere kan oppleve noe av den samme effekten ved å lese boka, vil jeg si at han har lykkes. Og det er en befrielse å lese Ajvide Lindqvist nettopp av denne grunn. Jeg er sikker på at i hvert fall fansen vil trykke denne boka til sitt bryst.