Vakkert om vanlige behov

Anna og kjærligheten er en på mange måter tradisjonell, men vakker fortelling om den flinke kvinnen som det plutselig rakner for. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto over: Eivind Yggeseth

«Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. » (Fra Lukas 2:36-2:38) 

Birger Emanuelsens Anna, en 62 år gammel jordmor, har fødeavdelingen på sykehuset som tempel.

Bibelens Anna er en profet som holder til i et tempel der Maria og Josef kommer for å vise fram Jesusbarnet. Birger Emanuelsens Anna, en 62 år gammel jordmor, har fødeavdelingen på sykehuset som tempel. Hun gifter seg tidlig med Malvin som er en del eldre enn henne, nå er hun enke og barnløs; sønnen deres døde i krybbedød. Som ung er Anna en skarp student med akademikerutsikter, men etter hvert studerer hun sykepleie og går inn i jordmorprofesjonen. Når vi møter Anna har hun jobbet ved samme avdeling i mer enn 30 år, og jobben har vært givende for henne hele denne tiden. Hun er dyktig og trives med å være den som hjelper.

Bibelsk språk
Romanen er inndelt i tre deler som alle begynner med utdrag fra boka Om jordmorkunsten av Tori Lima (både bok og forfatter er fiktive). Det er noe bibelsk over denne teksten, som for eksempel her: «Språkets tålmodighet med ondskap er uendelig. Og dette ondskapens hjerte har to kammer. I det ene hersker grådigheten.» Anna har dessuten selv en slags forkynnerstemme i hodet i form av blant annet salmelinjer. Disse stammer fra hennes egne foreldre og står malplasserte og kursiverte i hverdagslige avsnitt: «Her fór en høst over Herrens jord» er ett eksempel. Forfatteren holder seg slik til en slags «gudstrend» vi har sett blant yngre forfattere de siste årene, en trend Emanuelsen selv har uttalt at han har lagt merke til. I tillegg til hans egne titler kan forfattere som blant andre Lars Petter Sveen (Guds barn) og Kjersti Annesdatter Skomsvold (Litt trist matematikk) nevnes i denne sammenheng. I Anna og kjærligheten er ikke det sublime så voldsomt framtrende, men det fungerer som en slags kontrast til og balanse i det veldig vanlige livet som ellers skildres i boka.

Foto: André Løyning

En bokens Ruth Fisher
Emanuelsen har i sine tidligere utgivelser stort sett brukt menn som hovedpersoner. I Anna og kjærligheten viser forfatteren at han kan skrive svært godt fra flere perspektiver. For for meg er Anna virkelig. Til tross for at hun er en underlig kvinne. Stiv og gammeldags og tilsynelatende tilfreds med det, trekk som nok er mer fremtredende her enn det som er vanlig for noen i starten av sekstiårene. Men som hun forklarer selv har hun nok blitt slik mye på grunn av at den avdøde ektemannen var en del eldre enn henne – slik ble hun fort voksen. Fysisk manifesterer Anna seg for meg som Ruth Fisher (spilt av Frances Conroy) fra HBO-serien Seks fot under: konservativt kledd og litt streng, men treigere utenpå enn inni. Til felles har også de to kvinnene at de er enker etter menn de var utro mot, noe som overhodet ikke er karaktertypisk hos noen av dem, iallfall ikke sett fra utsiden. Slike personer, med et slags brudd mellom det ytre og det indre, vekker interesse.

Slike personer, med et slags brudd mellom det ytre og det indre, vekker interesse.

Dramatisk og stille hverdag
I Anna og kjærligheten leses nåtid og fortid parallelt. Annethvert kapittel handler om Annas først alminnelige, men etter hvert nokså dramatiske hverdag på fødeavdelingen. De samme adjektivene kan brukes om kapitlene der det fortelles fra fortida: Noe handler om fine, rolige dager med Malvin, men mye handler også om sorgen etter sønnens død og om hvordan forholdet til Bergljot, som Anna hadde en affære med, utvikler seg, for så å ta slutt. Anna har opplevd mye tungt, men er av typen som holder ut til tross for sorg, tap og ensomhet. Men hun tillater seg ikke å forvente særlig mye. Livet går i rett linje framover til hun en dag på jobb støter på en person fra fortiden som fører til at noe tvinges til å snu.

Mennesker trenger hverandre
På fødeavdelingen jobber det kun kvinner, og Emanuelsen underholder med små glimt fra pauserommet, samtaler og tomme fraser som ytres. Disse kan minne om Dag Johan Haugeruds kvinner både i bok (Hva jeg betyr) og på film (Som du ser meg). Men en av Annas yngre kollegaer, Ida, balanserer dette både for Anna og for boka. Ida har rollen som det ivrige verneombudet som ikke finner seg i bullshit og baksnakking.

På en avdelingstur oppstår det et vennskap mellom Ida og Anna. Anna utvikler så følelser for Ida som ikke gjengjeldes og som også skaper noen små misforståelser, men viktigere er det at Anna får en venninne hun kan være fortrolig med, en type forhold hun ikke har hatt på lenge. Vi kan anta at et slikt vennskap, dette å få åpne seg for en annen, er nærmest livsnødvendig for Anna, og slik blir det en nokså klassisk fortelling Birger Emanuelsen gir oss: Om mennesket som har opplevd mye vondt og deretter lever bak en fasade fram til noe skjer og fasaden slår sprekker.

Selv om vi kanskje har hørt den samme fortellingen før, er ikke dette et kjedelig eller på noen måte intetsigende verk. Anna og kjærligheten er en flott, vond og morsom roman om sammensatte mennesker. Den slutter åpent, men jeg velger å tro at det går bra for Anna, at hun begynner å tillate seg selv å ha forventninger igjen.

Avslutningsvis ønsker jeg å rose Tiden forlag for å ha så mange flotte titler denne høsten. I tillegg til denne (som strengt tatt kom i våres, men pytt pytt) har de Nicolai Houm, Ida Hegazi Høyer, Monika Isakstuen, Jens M. Johansson og Linnéa Myhre. Dermed har de iallfall flest titler på min leseliste.