Vellukka skjønnlitterær forsking
Unn Conradi Andersen skriv skjønnlitteratur for å utforske emna ho forskar på betre. Det gjer ho rett i.
Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Agnete Brun/Bokomslag: Oktober og Cappelen Damm
Unn Conradi Andersen er forskar og sosiolog, tidlegare arbeidde ho som journalist i mange år. Denne hausten debuterer ho som skjønnlitterær forfattar.
«Det var alltid eg som tok han. Vrei han rundt i senga og heldt han fast. Pressa meg inn i han. Men når vi sat overfor kvarandre, hende det at eg blei blodraud, utan forvarsel. Det var måten han såg på meg på. Liksom skeivt frå sida.»
Dette står på ei av dei første sidene i boka, og eg måtte lese nokre sider før eg skjønte at dette ikkje er ei skildring av to menn. I Alt uavklart er det Torunn som er «eg», og kjærasten Olav er «han». Vi skjøner tidleg i boka at det er noko i forholdet, eller med Torunn, som bryt med det heteronormative, sjølv om ho er i forhold med ein mann.
Røter
Torunn er journalist i ei av dei større avisene våre og det er på jobb ho møter Olav. Dei har vore saman i eit par år, men det er noko som skurrar, Torunn klarer ikkje heilt å forplikte seg og la han ta del av heile henne.
Vi får òg vite at Torunns far er alvorleg sjuk. Ho har eit svært sterkt forhold til han og det er vanskeleg for ho å innsjå kva som er i ferd med å skje. Delar av boka går føre seg på Sunnmøre, der Torunn kjem frå og familien hennar bur, først fordi ho er på sjukehusbesøk, men seinare òg på grunn av ei sak ho skriv for avisa.
Torunn reiser til Sunnmøre for å grave i eiga familiehistorie for å finne ut meir om sin eigen farfar som var NS-medlem. Ved hjelp av skildringa av dette arbeidet kjem Conradi Andersen inn på svært mange tema. Ho viser oss mellom anna kvardagen i ein avisredaksjon og dette blir til ein skarpsindig mediekritikk som minner litt om ei anna bok av året, Sondre Midthuns Farvel til alt dét som òg er ei trygg anbefaling for dei som ønskjer å flire litt av tabloidavisene.
Når faren til slutt går bort, får vi eit avsnitt som eg håpar blir lese i gravferdar framover
Den sterke kjærleiken og beundringa for faren er òg eit tema som er godt skildra. Faren har forsøkt å leve trygt og rettlina, utan å tenke på forhistoria si. Det same har Torunn. Ho ser opp til faren på ein nærast altoppslukande måte, viljen til å gjere faren til lags er nesten litt brutal. Men det er meir rørande enn det er rart, litt som i det nydelege far-dotter-forholdet i Brynjulf Jung Tjønns Alt det lyse og alt det mørke. Når faren til slutt går bort, får vi eit avsnitt som eg håpar blir lese i gravferder framover:
«Ein sommardag kan gå over i regn. Eit blad kan falle frå eit tre, legge seg på bakken og rotne. Ein morgon vaknar du, og kjærleikssorga er over. Men livet til pappa kan ikkje stoppe.»
Identitet
I tillegg får vi vite litt om korleis det er å leve med familieløyndomar og aller mest om kva dette kan gjere med identiteten: Kven er ein eigentleg når ikkje alt er sagt høgt? Er det språket som definerer ein?
Forholdet mellom språk og identitet viser seg å vere sterkt gjeldande i ein annan del av livet til Torunn, nemleg seksualiteten. Sjølv om boka rommar mange tema, etter mitt syn litt for mange, er dette det største og det som er best skrive ut. Faktisk får dette handlinga i boka til å bli reint spennande, eg blir svært nysgjerrig på kva som skjuler seg bak hinta vi får frå forfattaren. Torunn sette aldri ord på sine første seksuelle erfaringar: «Det fanst ikkje i språket. Og dermed hadde det heller aldri hendt.»
Kven er ein eigentleg når ikkje alt er sagt høgt? Er det språket som definerer ein?
«Rase»
Torunn kjenner på forvirring og motvilje når ho får kjensler for ein forskar, Siri. Når kvinnene blir betre kjent, oppstår det einaste eg reagerer ordentleg negativt på i romanen.
Forfattaren seier ho vil fortelje noko om kjønn, seksualitet og rase. Siri har asiatisk utsjånad, og måten det visast på i romanen er av og til smart, men oftare rett og slett pinleg. Utsjånaden hennar er skildra på svært eksotiserande vis, vi får vite mange gongar at Siri har smale, gnistrande brune auge. Og eg skvett litt av enkelte betraktningar, til dømes: «Dessutan, kva ville folk tenke? At ho var au pairen min?» og «Ho drakk i lange slurkar rett frå tuten. Ganske raskt vart andletet raudflekkete. Eg toler ikkje så godt alkohol, sa ho, asiatiske kroppar vil ikkje spalte det […]». Her får vi altså servert klisjear og underlege fordommar og asian glow utan at eg forstår hensikta. Eg har sjølv ein utsjånad som syner at ein av foreldra mine ikkje er norsk (eller er av ein annan rase?) og eg kjenner eg vrir meg av dette, det er både ubehageleg og komisk og minner om alt anna enn notida.
Siri har asiatisk utsjånad, og måten det visast på i romanen er av og til smart, men oftare rett og slett pinleg.
Litt for mykje av det gode
Eg skal ikkje bruke meir tid på å arrestere forfattaren for noko som er ein liten del av boka. Men eg må òg nemne at det er litt for mange tema som blir tatt opp her. Boka handlar om identitet og seksualitet, krigshistorie og journalistikk, alt er eigentleg godt og intelligent behandla kvar for seg, men det blir litt rotete når alt står i same bok. Og mot slutten tar det litt av, det blir som ein crescendo, vi hoppar fram i tid og mykje blir forklart på kort plass.
Men når boka er god, er ho verkeleg god. Unn Conradi Andersen har sagt i intervju at ho skriv skjønnlitterært for å utforske emna ho forskar på betre, at det akademiske språket låser henne litt. Det synest eg ho gjer rett i og eg håpar dette ikkje blir einaste roman frå henne. Den har gitt meg nye tankar om kjønn, makt, seksualitet og identitet. Det første eg noterte då eg begynte å lese Alt uavklart var «eg likar det.», og det gjer eg, eg likar romanen godt.
*
Les også:
Melding av Brynjulf Tjønns Alt det mørke og alt det lyse