The Raveonettes på by:Larm: Vel utført oppdrag

By:Larm 16.02.2012, The Raveonettes, Rockefeller

The Raveonettes får ikke like mange spaltemetre som tidligere, men du bør ikke overse dem av den grunn. Danskene har fortsatt mye å by på, selv om årets by:Larm konsert ikke er det ypperste de har prestert.

The Raveonettes fikk tastaturene til nyhetshungrige musikkskribenter til å gløde for godt og vel 9 år siden, da de introduserte sin dogmerock, inspirert av Lars von Trier. Og enda sterkere influert av The Jesus and Mary Chain slapp de det overbevisende minialbumet Whip It On i 2002. På albumet Chain Gang of Love (2003) gikk de atter en gang The Jesus and Mary Chain i næringa, der feedbackstøy omfavner sixties girlgroup i fri utfoldelse, med Blondie liggende på lur under scenkanten. Omtrent samme karakteristikk får årets by:Larm-konsert. Og frontfigur Sharon Foo (som de siste årene også har svingt pennen som motejournalist og blogger) kan fortsatt kalles den danske Debbie Harry-protegeen.

Etter tre års albumdvale fant duoen igjen gnisten på Lust Lust Lust (2008) med mørke, filmatiske stemninger, som like så godt kunne ha vært soundtrack på Lost in Translation. Dette videreførte de på In and Out of Control (2009) og Raven in the Grave fra i fjor. Uttrykket er blitt beskrevet som ”David Lynchs versjon av det pene og rene femtitallet, men med en understrøm av det skitne og mørke”.

For fem år siden så jeg The Raveonettes live under moteuken i København. Der sto danskene for prima soundtrack til modeller som skred ned catwalken, da Levi’s lanserte den rocka Blue-kolleksjonen. Musikken passet som hånd i hanske til kolleksjonen. Spoken word og Velvet Undergroundske storbystemninger akkompagnerte en kolleksjon skreddersydd for unge rebeller. Duoen fikk heller ikke den gang, som nå, like mange spaltemetre som tidligere – siden de ikke lengre er regnet som The Next Big Thing. Men, du bør ikke overse dem av den grunn, de har fortsatt mye å by på, selv om konserten på årets by:Larm ikke er det ypperste de har prestert: Solid, mørkt og stemningfullt, med høydepunktene plassert mot slutten, som nest siste låt «That Great Love Sound» (fra Chain Gang of Love). Da hvinte fuzzgitarene skikkelig.

For på sitt beste gir duoen gir oss rock som både glir ned på høykant som sukkertøy og brenner som en god whisky. Slenger du på en stor dose håndfull coolness, så har du cocktailen for The Raveonettes, om vi nå snakker 2003 eller 2012. Visst blir det litt mye av det samme på en og samme konsert, noe jeg bl.a. var vitne til på Quart i 2003. Dette skulle i utgangspunkter bety gjentakelser til det kjedsommelige, men The Raveonettes tar det igjen på kule grep, som i stedet gjør at bandet har skapt sitt eget lett gjenkjennelig univers.

The Ravonettes har aldri brydd seg så mye om å være nyskapende, de vil rett og slett lage gode låter, og i så måte er oppdraget mer en vel utført i løpet av alle årene de har eksistert, og til dels også på årets by:larm konsert.

Foto: Maria Santi Bagtas