Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Musikkavdelingen Anmeldelser 23. september 2012

Plateanmeldelse: Sigh &Explode – «These Seem Like Tarantulas» & EP-anmeldelse: «!O Bailan Todos O No Baila Nadie!»

Sigh & Explode

Album: «These Seem Like Tarantulass» (2009)

Plateselskap: Mas-Kina Recordings

5

Sigh & Explode tilhører den nyeste generasjonen av norsk hardcore, noe som høres da de utvilsomt er påvirket av sine forgjengere. Når gutta sparker i gang førstesporet på debutalbumet, er det nesten som om JR Ewing og Desperado har stått opp fra de døde og mutert til en frenetisk, ballesparkende hardcore-zombie. Men dette er langt mer enn simpel gravplyndring. Sigh & Explode ser seg ikke så alt for mye til sidene, og peiser på med sitt eget, kompromissløse løp. Plata kan ikke oppsummeres som noe annet enn et imponerende albumdebut fra landets beste hardcoreband akkurat nå. // Rune Aas

Anmeldelsen er tidligere publisert i Vixen Magazine

Du kan låne Sigh & Explode sitt debutalbum hos oss.

 

Sigh & Explode O Bailan Todos O No Baila Nadie!

Sigh & Explode

EP: «!O Bailan Todos O No Baila Nadie!» (2007)

Plateselskap: Mas-Kina Recordings

5

Sinnarocken har fått en ny talsmann fra Østlandet etter at Dominic, Desperado og Silence the Foe har styrt møtene i screamo/hardcore-miljøet de siste årene.

Platen åpner med en halvannen minutters instrumental med den betegnende tittelen «The Catalyst», og man kan trygt si at denne åpningen er som en katalysator å regne, for når spor to slår inn suges man inn i et ellevilt hardcore-inferno og en høyenergisk og fartsfylt EP er i gang!

Sigh & Explode er for det første et fenomenalt bandnavn; et lite sukk før det eksploderer i svart! Andrekuttet «Drown in the Imitation» ledes av glitrende screamo-vokal og skalahøye gitarlinjer på toppen av dette igjen. Videre kommer det ytterligere tre spor i samme gata, selvsagt, men med justeringer og enda mer avsindige skrik, på spor to med en såkalt clean vokal fra en annen stemme – en duett så å si.

Dette bandet er en overraskelse som lett kan ta pusten fra deg. Ikke siden Follo-bandet Rumble in Rhodos har man hørt et hardcore-band med så siktefin presisjon og rå aggresjon, samtidig som melodiene gjør det mulig å la seg fenge i konsertsalen på annen måte enn bare å være så skadelidende og gal som mulig foran scenen. Til slutt; Mathias Austnes blir herved namedroppa for en tett og håndfast produksjon. // Geir Atle Ellingsen

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på musiq.no

Saken er oppdatert 5. oktober 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.