Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 24. oktober 2012

Intervju med N-Jin & Denial: G-funk er smooth as hell

N-Jin & Denial er en duo som for ikke så lenge siden ga ut ut debutalbumet «Let Me In» og en musikkvideo til albumlåta » Crazy Together». Sjekk videoen pluss vårt intervju med brødreduoen fra Sjåstad.

Hvem er så egentlig dere?

N-Jin & Denial: Vi er to brødre som lager musikk sammen, også kjent som N-Jin & Denial. Vi er oppvokst på Sjåstad i Lier hos en norsk far og ei filippinsk mor, og starta tidlig i tenårene med å lage hip hop. Nå har vi endelig gitt ut vårt første album, «Let Me In».

N-Jin & Denial forteller videre: Vi har vært mye på flyttefot og vi føler oss litt som nomader som ikke har noe problem med å gå videre. Det påvirker også musikken, og kreative valg. Vi er offensiv og uredd i vår tilnærming til musikk. Det savner vi generelt i Norge i dag

Sjåstad, er det noe hip hop miljø der, eller?

N-Jin: Det var ingen kultur for hip hop på Sjåstad da vi vokste opp, annet enn at Eminem var svært populært hos de fleste unge gutta som hadde et behov for å kanalisere pubertetsfrustrasjon. Daniel og jeg begynte å lære oss tekster utenat fra rappere som Busta Rhymes, Bone Thugs, OutKast allerede tidlig på ungdomskolen. Og vi testa ut «gratis» versjoner av musikksoftware som Fruity Loops osv. Vi begynte tidlig å eksperimentere med beats. Etter hvert som Daniel ble flinkere til å rappe, mens jeg fortsatte med å knote på programmet, ble det mer og mer naturlig at han rappet, mens jeg produserte.

Denial: Sjåstad er et veldig lite sted langt ute på landet i Lier kommune. Jeg veit om kanskje én utenom bruttern og meg som driver med hip hop her, så det er ikke det mest innlysende stedet å drive med urban musikk, men innflytelsen kom fra MTV og internett.

 

Foto: Tommy Andresen

 

Har dere noe tilknytning til hip hop miljøet i Drammen?

N-Jin: Ettersom hip hop-miljøet var ganske lite på Sjåstad i vår ungdomstid, var det naturlig med samarbeidspartnere fra Drammen-området.

Denial: N-Jin har produsert en hel haug med beats for Drammens-rappere, og mange av dem tok ofte bilturen til Sjåstad for å spille inn i N-Jin Studios på soverommet hans, siden han hadde rykte på seg å skru bra lyd. Selv var jeg meg i en raptrio som heter Negatiff Bros. der de to andre var Drammensere og sykt dyktige lyrikere. Suchet og Høyer, reunion snart eller??? Vi kom til UKMs landsmønstring et år, og konkurrerte mot bl.a. DRMs Ormstunge i Østlandsfinalen i poesi-slam.

 

DRMs Ormstunge

 

Dere er 25 og 26 år gammel, når startet dere med musikk og hva trigget interessen?

N-Jin: Noe av dette er nevnt under spørsmålet om miljøet på Sjåstad. Men vi har alltid vært musikkinteressert. Problemet var heller det at fæle påtvingende musikktimer med blokkfløyte og notelære på barneskolen ikke ga noen som helst skaperglede, og det var vel aldri noen som holdt på med musikk i klassen da vi var små. Korps teller ikke. Jeg kjente egentlig ikke noen som virkelig holdt på med musikk før på ungdomskolen. Ungdomskolen introduserte nye kreative muligheter i form av lærere som mestret alle de grunnleggende instrumentene i pop og rock, samt at software på pc akkurat hadde kommet på det nivået, samt tilgjengelighet, at vi som unge lett kunne få tak i dette gratis. Hadde det ikke vært for Dance Ejay og Fruity Loops, hadde jeg sannsynligvis aldri fått muligheten til å leke meg nok med lyd til å bli så god at jeg følte dette var noe for meg. Norge trenger bedre kulturtilbud til unge.

Deniall: Bruttern starta å lage beats da han var 13-14 år gammel tror jeg. Kort tid seinere starta han med å rappe også, og jeg har vel som lillebror egentlig bare herma etter hva han gjorde.

N-Jin: Jeg er så glad for tilfeldighetene som traff meg i ungdomstida, samt min fars lyttekvelder med sitt Hi-Fi-anlegg med alt av rock, funk, blues fra 60s til 80s. Vi fikk et godt grunnlag da vi i 13-14 årsalderen ble begeistret for hip hop gjennom OutKast, Bone Thugs, Busta Rhymes osv…

 

Albumfoto: Per Kristian Heen

 

I presseskrivet står det: «Albumet Let Me In spriker stilmessig i flere retninger, men er jevnt over bygd i en solid hip hop struktur». Forklar:

Denial: Grunnmuren er hip hop og funk. Og selve soundet i starten var nesten utelukkende basert på funk breaks og loops skapt ved hjelp av to identiske LP-plater og en DJ som byttet frem og tilbake imellom dem. men det finnes også innslag av andre sjangere, og 3 av låtene har ingen rapping i det hele tatt. N-Jin har kun 1 rappevers på hele plata, og han bidrar i hovedsak med soulinspirert vokal i tillegg til å snekre sammen funky beats.

N-Jin: I nyere tid er hip hop gjerne opptak av partier fra f. eks. en LP-plate som er satt i loop. Dette kaller vi gjerne for samples, og noen ganger spiller man det heller selv. Enkelte produsenter klødde i fingrene etter å kunne spille egne basslinjer, programmere egne trommelinjer osv. Der kommer synthen og trommemaskiner/samplere/sekvensere inn. I moderne tid er denne sjangeren tatt inn i en mer digital epoke enn noensinne, og selv tar jeg i bruk alt fra LP -samples, til Linn og 808 kits. Jeg spiller gjerne funk bass med min bassgitar, og legger chords med synth. Dette albumet er sterkt preget av Linn, 808s og synths.

 

 

Dere er ute med den nye videoen «Crazy Together»,  «klassisk film noir», sier dere, hvilket forhold har dere til film noir filmene?

N-Jin: Personlig har ikke jeg den største erfaringen med film noir. Men mange gamle 40-, og 50-tallsfilmer preget av alt fra detektivfilmer til gangsterfilmer tok nytte av ”low-key” lyssetting som skapte en spesiell stemning der den effektivt satte lys på det viktigste i bildet. Med tanke på at det har blitt brukt i gode gamle gangsterfilmer, samt ikke minst i Prince sin film «Under the Cherry Moon», kan jeg ikke si noe annet enn at det passet perfekt å ha et slikt uttrykk til en låt som både er inspirert av mer vestkyst hip hop som Snoop Dogg, og ikke minst Minneapolis soundet som Prince pionerte.

 

 

Hva er det som gjør 80-talls Prince til en pioner mener dere?

N-Jin: Med sin originale krysning av bl.a. new wave, funk, rnb og rock snudde han den amerikanske og urbane musikkverden på hodet allerede i 1980 med sin utgivelse «Dirty Mind». I sin tid svært så eksplisitte tekster både emosjonelt og seksuelt, og med androgynt seksuelt ladet bilde av seg selv på coveret, og ikke minst rebelske sjangeroverskridelser. Prince hadde med sitt album «1999» utviklet et distinkt 80s-sound som ble forsøkt kopiert eller etterlignet i mange år framover. Det skadet heller ikke å være mannen bak spakene til The Time, bandet som også høstet Flyte Tyme productions (produsentene til Janet Jackson pluss mange flere). Minneapolis-soundet med Prince og Flyte Tyme i spissen skulle med den ekstreme produktiviteten påvirke spesielt den urbane scenen i USA veldig mye på 80-tallet. Kan skrive en bok om det. Derfor stopper jeg her.

 

 

3 G-funk favoritter?

Alex: Den delen av G-funken som har inspirert musikken min mest er uten tvil den frekke og sensuelle delen som ble pionert av rappere og produsenter som Snoop Dogg, Warren G, og Dj Quick. Så hvis jeg skulle bli nødt til og velge ut tre favorittalbum, er disse tre umulig å unngå å få med seg.

 

 

Snoop Dogg – Doggystyle
Utvilsomt et av de albumene som representerer G-funk soundet på sitt beste. Låter som «Ain’t No Fun» er en klassiker i mine ører, og bærer det sensuelle og frekke preget som jeg gjerne krydrer mine produksjoner med. Attpåtil har Snoop en laidback og rappkjefta stil som matcher lydbildet perfekt. Dette er kanskje ikke den mest originale lista, men jeg tror mange sier seg enig.

 

 

Warren G – Regulate G Funk Era
Warren G er legendarisk som både produsent og rapper. På dette albumet viser han hva sexy G-funk er, og han tar gjerne med Nate Dogg på et refreng eller to for å dra det enda et par hakk høyere. Nydelig!

 

 

Dr. Dre – The Chronic
Selv om Dr. Dre ikke er av de frekkeste og mest sensuelle rapperne, er det vanskelig å overse kvaliteten på «The Chronic» med alle hits som har overlevd i over tjue år. Det skader ikke at Snoop Dogg ga flere av låtene den balansen de fortjente.

 

 

N-Jin: Det er allikevel artister som OutKast, DāM-FunK, P-Funk og Prince som har mest av skylden for hvordan mitt funkbaserte hiphopsound har utviklet seg til det det er i dag. Direkte inspirasjon fra 80s boogie og Minneapolis funk, kombinert med mer moderne hip hop gir en naturlig hybrid som lett kan sammenlignes med G-funk, uten at jeg høres ut som om jeg prøver å leve i ”the golden era”.

Denial: G-funk er smooth as hell, særlig liker jeg «Regulate»-albumet til Warren G. Men egentlig tror jeg at hovedgrunnen til at vi minner om G-funk er at vi er inspirert av mye av det samme som G-funk-gutta er inspirert av uten å ha hørt veldig mye på G-funk selv.

Foto: Tommy Andresen

2 Responses to Intervju med N-Jin & Denial: G-funk er smooth as hell

  1. Pingback: Speil og forvirring. Blå malte løv. Ny skjorte i paradis. | Deichmans musikkblogg

  2. Pingback: Årets album 2012 / Lyden av 2013 : Deichmans musikkblogg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 21 andre abonnenter