Er det vits å lese noe mer om Beatles?
De er et bibliografisk fenomen så vel som et musikalsk fenomen. Karrieren deres er utvilsomt den hyppigst fortalte show-biz-historien.
tekst/illustrasjon: Frank Michaelsen
Det finnes mye søppel blant de fem hundre (500!) bøkene som er skrevet om Beatles. Styr for eksempel unna «The Walrus Was Paul», den som tar for seg alle 90 tegnene på at Paul døde i 1966 og siden har vært erstattet av en habil dobbeltgjenger. Eller «The Day John Met Paul», en slags minutt-for-minutt-gjengivelse av den dagen guttene møttes i 1957 – komplett med klokkeslett for tissepauser osv.
I Deichman-systemet har vi et 30-talls av biografiene. Dette er de tre beste:
Philip Norman Shout! (1981)
Den mest solgte biografien og et tidlig forsøk på å skrive en mer «høyverdig» bok om noe slikt som pop. Normans skarpe karikaturer av aktørene i Beatles-sagaen er både underholdende og litt ondskapsfulle. Han har et øye for «the juice» og kaller gjerne Yoko Ono «rar». Normans fascinasjon dreier seg riktignok mer om fenomenet enn musikken. Når albumet «Revolver» nevnes, er det først når den er havnet i butikkhyllene. Det viktige nybrottsarbeidet i studio omtales ei. Men når det kommer til å helhjertet omfavne konfliktstoffet, da er Normans bok en ener.
Mark Hertsgaard A day in the Life (1994)
Forfatteren bruker de tre første sidene til å påpeke feil ved andre Beatlesbiografier. Vi skjønner at vi skal lese en nøyaktig bok. Hovedkilden for hans biografi-stoff er EMI sitt arkiv over innspillinger. Gjennom å høre på 400 timer med «studioprat» fra perioden 1962-1970 har forfatteren oppnådd den nødvendige biografiske innsikt. Dette får muligens biografien til å høres kjedelig ut, men Hertsgaard tilbyr en mulighet til å titte inn i gruppens snekkerverksted som er helt unik.
Jonathan Gould Can’t buy me love: The Beatles, Britain and America (2007)
606 sider, og ingen bilder. Men kanskje også den beste av biografiene. Etter 20 år med Beatles-studier (dvs. lesing av alle de andre biografiene) var Gould klar for å skrive sitt bidrag. Hans filosofi er tydeligvis at man må forstå omkringliggende omstendigheter som politikk, samfunnsforhold, menneskers hverdag og verdier på 60-tallet før man kan forstå fenomenet Beatles. Og han har helt rett. Følelsen av den fargerike poprevolusjonen som gruppen ledet an. Den formidles best her.
Og mens du er i gang:
Tony Barrow: John, Paul, George, Ringo and me: The real Beatles story
Som pressetalsmann var Barrow en del av Beatles-entouraget og hadde VIP-plass til alt som foregikk på bakrommet mellom 62 og 66. Blant annet beskriver han da Lennon tok et smertefullt balletak (ikke et billedlig et, et ordentlig et) på manager Epstein for å vise hvem som var sjefen i Beatles.
Geoff Emerick: Here, there and everywhere: My life recording the Beatles
Emerick er virkelig en «unsung hero». Hans kyndighet som studiotekniker og villighet til å prøve «hva som helst» gjorde det mulig for Beatles å realisere mange av ideene de fikk utover 60-tallet. Også har han sett mye rart: Blant annet beskriver han hvordan George Harrison reagerte da han knep Yoko Ono i å stjele kjeksen hans.
Richard DiLello: The longest cocktail party : An insider’s diary of the Beatles, their million-dollar Apple empire and its wild rise and fall
Morsom gonzo-aktig dagbok fra Apples siste dager. DiLello var løpegutt og hushippie da han skrev om det halsbrekkende forretningseventyret som slukte det meste av Beatleinntektene siste del av 60-tallet.
2 kommentarer til “Er det vits å lese noe mer om Beatles?”