Søk Meny Lukk
Lukk
no image
Av: Thor Arne Sæterholen Anmeldelser 5. desember 2012

2 x Wainwright i byen – en familiesaga

Forrige uke var jeg på konsert med Martha og Rufus Wainwright; dvs. de spilte hver sin kveld på hver sin scene i Oslo, begge med band. Men siden de er søsken trår jeg like godt til med en dobbel omtale.

Litt historikk først: Jeg oppdaget den amerikanske sangeren Loudon Wainwright III på midten av 80-tallet. Etter å ha lest om ham i Nye Takter, blitt nysgjerrig, og dermed gått til anskaffelse av en sliten brukt vinylplate til tjue spenn på Ringstrøms Antikvariat («Album III»), var jeg solgt. LW skrev morsomme og fine låter, og hadde en virkelig flott stemme. Tidlig i karrieren ble han hyllet som «en ny Dylan», men han ble aldri noen superstjerne. Sangene til LW er svært personlige og selvironiske – han startet tidlig å synge om egen familie og kjærester – en forløper til den selvbiografiske bølgen som stadig feier over vår del av verden, via blogger, reality-serier og mursteinsromaner.

Dere venter kanskje på at jeg skal komme til saken? Vel, i 1975 ga LW ut sangen «Rufus is a tit man», der han synger om misunnelsen han føler når hans lille sønn får suge av mors pupp. Tre år senere synger han om sin nyfødte datters skjønnhet i «Pretty little Martha». Et par tiår etter det igjen er både Martha og Rufus blitt verdensstjerner som glatt har overskygget sin far (óg moren Kate McGarrigle – en betydelig sanger fra Canada) i popularitet.

Loudon Wainwright III spilte i Oslo i fjor for første gang på lenge, og innfridde. Fortsatt vital, fortsatt hysterisk morsom, og ikke minst med sin store stemme intakt.

Nok sagt.

Martha Wainwright m/band, Oslo, Rockefeller, 28.11.12

Martha er ute på turné for å promotere sin nye plate «Come home to mama». Faktisk starter hun sin europeiske del av turnéen i Oslo denne kvelden, men er ikke preget av nerver, tvert imot. Noe av det som kjennetegner alle Wainwright’ene er en veldig avslappethet og en avvæpnende sjarme: hvis gitaren er litt sur, stopper hun bare bandet, smiler, stemmer gitaren, og starter på ny – ikke noe problem. Først kommer hun inn alene, forklarer at hun har fått låne Lars-Lillo Stenberg sin gitar – hennes egen har fått en skade; hun viser fram sine nyinnkjøpte norske klær (designerbluse + skjørt fra Frelsesarmeen), og så bærer det i gang med en aldeles nydelig «Factory» fra førsteskiva. «For en stemme!», tenker jeg. Det er første gangen jeg hører henne live, og det er… vel … overveldende. Det er nemlig Rufus som har vært min favoritt til nå. Platene til Martha er helt OK, men jeg synes ikke hun er en låtskriver av det samme formatet. Men altså, stemmen: Hun har et stort register, et kraftig volum, og en kontroll og en teknikk som imponerer. Etter tre låter kommer bandet inn, noe som nesten føles som en nedtur (fordi det tar fokus bort fra vokalen), men det tar seg opp, og de spiller seg gjennom hele den siste skiva, ispedd noen eldre sanger. Det sitter. Martha smiler hele tiden, koser seg, og den gode stemningen smitter av på publikum. Det blir en minneverdig kveld, med en artist jeg først nå forstår er genuin, spesielt på scenen, og jeg anbefaler alle som ikke var der å ta turen neste gang …

Rufus Wainwright m/band og gjester, Oslo, Sentrum scene, 02.12.12

Mens lillesøster Martha ligger nærmere faren i en singer/songwriter-tradisjon, er Rufus Wainwright av den mer storslagne typen. Han drar gjerne inn elementer fra opera og musikalsjangeren inn i popmusikken sin, opptrer gjerne i glitter og drag, og er i det hele tatt deilig og utadvendt homofil (om det er tillatt å si) – et vidunderbarn, en popmusikkens Mozart. Rufus skriver sanger som er musikalsk intrikate på samme tid som de er fengende rett-i-øret pop. Sånn sett kan han settes i bås med en McCartney, en Costello, en Brian Wilson. Dette er fjerde gangen jeg skal se ham, og jeg har forventningene spent som en gledeshinne (!) rundt kroppen. Sisteskiva «Out of the game» er, om ikke blant hans beste, så fortsatt en popmusikalsk oppvisning på høyt nivå, litt glossy 70-tall med et islett av disco.

Allerede halv ni entrer første gjest scenen, og dette skal vise seg å bli en helaften med musikalske sønner. Teddy Thompson er nemlig sønn av det sagnsomsuste folkrockparet Richard & Linda Thompson. Han spiller alene med gitar. Flott stemme. Fine låter. Litt pop. Litt folk. Veldig OK.

Neste sønn ut er Adam Cohen. Joda, dere gjettet riktig. Adam har med seg et par musikere og spiller et koselig lite sett. Musikken er ganske ordinær pop, mye «I love you» og «first kiss», men Adam har utstråling og scenepersonlighet. Han kan fortelle at når gjesteartister får være med er det enten fordi de er i familie med stjerna, eller fordi de ligger med ham. Adam tar en kunstpause, og smiler stort før han avslører: «I’m family! Rufus got my sister pregnant, but nobody is really sure how.» Det verste er at dette er sant. Familiesagaen ser ut til å være uten ende.

Endelig kommer kveldens hovedperson. I fargerike bukser, lett dansende, og med store 70-talls solbriller er Rufus i gang. Alt er som det skal, men det tar noen låter før det virkelig svinger. I det hele tatt blir det en sprikende konsert, både i stil og kvalitet. Etter fem-seks låter går Rufus av scenen, og lar Teddy og en av koristene, Krystle Warren, få synge hver sin sang av moren Kate McGarrigle. Begge får brakapplaus av publikum, og Teddys vokal er råsterk her. Senere blir det også en låt av far Loudon, og Adam dukker opp igjen og er med på «Everybody knows» av far Leonard!

Likevel. Flere ganger får jeg følelsen av at bandet bare har «nok en dag på jobben». De ser litt molefunkne og slappe ut, selv om Rufus gjør sitt beste.

Ekstranummer! Her tar det fullstendig av. Vi får vite at Rufus døde i en eksplosjon bak scenen, men er gjenfødt som Rupus Apollo – guden for musikk og sex. Jeg skal ikke engang forsøke å beskrive alt som foregår, men det blir et absurd show som inkluderer en intens og halvnaken Amor som vil ha publikum til å kaste klærne og danse, helt til Rufus Apollo endelig åpenbarer seg – maskert, i toga og med blond parykk kommer han dansende og syngende gjennom publikum, som danser seg opp på scenen sammen med ham. «Døden» kommer på besøk, og har med seg en gigantisk syngende sandwich… Egentlig ikke morsomt, men så hysterisk hinsides at publikum blir i godt humør. Vi rusler smilende ut mens vi prøver å få grep om hva som egentlig skjedde. En artig kveld ble det, men altså en knepen seier til Martha denne gangen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 19 andre abonnenter