Kid Astray på by:larm

Det er en ung gjeng som går på scenen på Rockefeller. Kid Astray-medlemmene går fortsatt på vgs. Men det er ingen alminnelig skolerevy vi skal se. 

Tekst/Foto: Frank Michaelsen

Ikke stopp dansinga! Musikken er svært dansbar. Det entusiastiske publikummet klarer seg riktignok fint med smil og anerkjennende nikk. Men hvilken dansing som foregår på scenen! Bassisten og gitaristens moves er rent farlige. Ifølge dem selv har de aldri spilt på en så stor scene før, men de hadde ikke videre vanskeligheter med å utnytte plassen. Midtveis i konsertens siste låt er det leadsanger Benjamin Giørtz som gir seg hen til heftige trinn. Et imponerende intermezzo der lange armer og bein stokkes og løses opp igjen før han lander hardt på pianoet. Dette er sånt Prince driver med. Det er noe håpløst utrendy ved den utilslørte gleden gjengen viser på scenen. Milevis unna den gatesmarte hipsteren. Kanskje det er derfor dette føles så friskt?

Det musikalske samspillet mellom leadsanger (Benjamin Giørtz) og korist/data-ansvarlig/perkusjonist/keyboardist (Elisabeth Wu) er av sjeldent godt merke. Hun har fått rollen som mystisk supertalent i bakgrunnen, noe hun avslører i små drypp. Hennes virtuose pianooverganger unnagjøres før du rekker å tenke over dem. Vokalarrangementene er godt utarbeidet og Wu’s oktavparaleller ligger mykt over Giørtz sine melodilinjer. Av dette dannes et unikt vokalsound.

Tross ung alder benytter gjengen et svært modent tonespråk. Dette kommer særlig frem i settets rolige låt, der et rikt lag ferdig innspilt kor fyller ut lydbildet.

Det er veldig spennende med band som er så gode, så tidlig.