Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 20. mars 2013

Tiden går og Tom Waits

Det er ikke noen hemmelighet, Tom Waits  har hørt på mye og nøye på Howlin’ Wolf og Captain Beefehart, men i dag er det faktisk 40 år siden han satte sitt eget stempel på musikkverden og bergtok oss med nydelige «Closing Time».


I begynnelsen var Tom Waits egentlig en  ganske straigt singer/songwriter som kavet seg fremover via å bli pekt ut som oppvarming for Frank Zappa, og ellers opptrådte som en rimelig forfylla figur som hang over pianoet og vitset seg igjennom gjennom konsertene sine (noe du for øvrig kan more deg med ved å høre på «Nighthawks at the Diner»). Han var i utgangspunktet mer opptatt av å formidle et musikalsk utrykk i tradisjonen til Tony Bennett og Frank Sinatra, enn den sære, skranglete og kråkete stilen vi kjenner han for i dag.

Første gang jeg hørte Tom Waits var på en hyttetur mens jeg gikk på gym-naset. Noen venner av meg satte på «Rain Dogs», og digget lett med hodet mens de sang i kor etter «Singapore» og «Clap Hands».  Jeg skjønte ikke helt poenget, hva var dette for noe masete greier, hva er det nå de har funnet frem til? Det ble for rart for meg, og passet ikke helt inn i den pop/rockverden jeg ellers omga meg med, så jeg avskrev i grunnen hele mannen og skrudde  i stedet lyden ekstra høyt opp på Raga Rockers.

Jeg kunne imidlertid ikke gi helt slipp på hva jeg hadde hørt, det var jo et eller annet der som fascinerte meg litt. Pluss at kompisene mine fortsatte å mase, de kunne ikke forstå at jeg ikke likte deres nyoppdagede helt, så et par måneder senere ga jeg etter og kjøpte «Closing Time». Det var etter hva jeg hadde fått høre en roligere plate, og sånn sett kanskje en grei måte å bli kjent med Tom Waits på. Jeg hadde dessuten hørt «Ice Cream Ma» noen ganger på fest og tatt meg selv i å nynne på den ved et par anledninger.

Jeg skal ikke gjøre noe stort nummer av dette her, jeg så ikke lyset og ble blodfan på flekken. Men jeg merket fort at «Closing Time» var en plate jeg likte å sette på, likte lyden, og den følelsen av at her var det en som prøvde å fortelle meg noe. Tom Waits var tidlig en klok mann i en ung kropp, han var bare knappe 24 år når plata kom ut. Foruten «Ice Cream Man2 seilte «Ol’ 55» opp til å bli en favoritt, og så «Martha» og så «Old Shoes (& Picture Postcards)», og så til slutt  frydet jeg meg over hele plata.

Senere har jeg kjøpt alle platene Tom Waits har gitt ut, og selv om jeg kanskje setter «Rain Dogs», «Swordfishtrombones» og «Blue Valentine» høyere i dag, er jeg fremdeles veldig glad i «Closing Time2, kan sette den på når som helst og kjenne på den gode varme følelsen den ga meg første gang. Sett på «Ol’ 55» så skjønner du hva jeg mener.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.