Ville du gjort forretninger med denne mannen?

Tekst / Foto: Frank Michaelsen

Du deler ut visittkort til publikum under konsertene dine, men jeg opplever det som litt uklart hva slags businness det er du ønsker å gjøre?

– Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg ønsker å gjøre. Men jeg vil gjerne få til kreative ting med engasjerte folk. Derfor deler jeg ut visittkortet. Så får folk ringe hvis de vil det. Er det noe dere kan tilby meg – og er noe jeg kan gi dere? Da er jeg interessert. Dette er business.

Høres bra ut. Kan jeg få et visittkort?

– Ja, absolutt. Vær så god.

Hva motiverer deg til å lage musikk?

– Når jeg lager låter er poenget å få lytteren til å ikke føle seg kjedelig i tre minutter. Det er mye eskapisme i det jeg driver med. Livet er fantastisk, men dessverre også litt kjedelig. Derfor er det fint å kunne lage en låt på kvelden; skru av taklampa og føle at det der kule gatelyset kommer på.

På scenen er du litt av en type. «En kompromissløs og halvtipsy Gordon Gekko« er det ikke fritt for at du har blitt kalt. Hva har inspirert?

– Jeg er inspirert av enkelte film-gangstere fra 1920 og 1930- tallet. Den gang var hvertfall gangsterne litt morsomme. Det mangler dybde og sårbarhet hos mange av dagens gangstere, med unntak av Tony Soprano kanskje.

Dybde ja. For du fremstår jo også som ganske tøff?

– Ja, men dette går mest på det visuelle og er ikke nødvendigvis reellt. Jeg er på ingen måte noen gangster i virkelighten for å si det sånn. Michael Jackson var for eksempel verdens mykeste menneske, men brukte ofte en tøff fremtoning.

Lydbildet ditt fremkaller barndomsminner.. Du henter det meste fra 80-tallet?

– Ja, 80-tallet føles veldig riktig. Sikkert fordi jeg var en baby den gang. Når jeg lager musikk vil jeg tilbake til det som føles trygt. Hjem igjen liksom. Jeg følger ikke så mye med på dagens musikk, men jeg føler det er mye sinne og tristesse. Grunnen til at jeg elsker musikk fra 80-tallet er at  folk høres genuint glade ut når de synger. I dag høres folk genuint triste ut. Når jeg hører på en låt på vei til jobb vil jeg bli løfta.

Også er du fascinert av Klubb 7. Kult! I sangen Club 7 drømmer du deg ”tilbake” til dette samlingshuset. Hva er greia?

– Da jeg var 19-20 oppdaget jeg jazz og begynte å henge på Herr Nilsen. Ingen av vennene mine ville bli med dit, så jeg utforsket stedet på egen hånd. På denne tiden hadde jeg fått igjen en del penger på skatten som jeg  brukte opp på Herr Nilsen i løpet av en måned. Jeg hang der hver dag altså. Klientellet bestod delvis av gamle Klubb 7-vankere som fortalte meg historier mens jeg spilte sjakk med dem. Jeg ble kjempefascinert av hele greia med Klubb 7. Dette var jo en tid uten facebook og chat-forums. Var du interessert i noe og ville møte likesinnede, måtte du organisere selv. Slike møter mellom mennesker blir det mye sterkere minner ut av enn de du får ved å chatte med noen på et forum klokken 04 om morgenen. Så det er dette jeg prøver å hylle i sangen. Samtidig er det ikke sikkert Klubb 7 er som jeg tror det var. Jeg kan ha misforstått. Som han fyren i Woody Allen-filmen ”Midnight in Paris”. Han reiser tilbake til 20-tallets Paris for å leve blant sine idoler. Så finner han ut at denne tiden ikke var så spesiell likevel.

Ja, den filmen er morsom. Og det er jo du også. Du bruker en del humor i det du gjør?

– Det er en kommentar jeg får ofte. At Emile the Duke er funny. Jeg skjønner jo at det kan se morsomt ut fra utsiden, det jeg gjør. Men for meg er det alvor.

Men denne svære dressen og sånn, i musikkvideoene. Det er jo… litt funny!

– En annen misforståelse. Dressen er ikke for stor. Denne typen dress, som var populær på 80-tallet, skulle ha høye skulderputer og være litt «flabby». I musikkvideoene prøver jeg heller ikke være morsom. Når jeg løper etter folk med visittkortet mitt –  da er det blodig alvor.