Intervju: Larkin Poe

 

 

Søstrene Rebecca og Megan Lovell var midt i sitt niende norgesbesøk da jeg traff dem på caféen Bare Jazz i Oslo. Jeg forklarte bluegrass-duoen fra Georgia begrepet «norgesvenner» og at det snart kunne brukes om dem.

Tekst: Frank Michaelsen

Intervjuet begynner med at jeg ikke har nok lagringsplass til å ta opp samtalen vår på mobilen. Fra andre siden av bordet ser yngstesøster, Rebecca, feilmeldingen på skjermen min og tilbyr seg å ta opp intervjuet på sin egen telefon. Opptaket mailer hun meg i fem deler senere på kvelden.  Disse jentene er proffe. 

 

Dere pleide å spille sammen med en tredje søster under navnet The Lovell Sisters. I deres familie; er det sånn at man må spille noe?

– Nei, absolutt ikke. Å spille instrumenter har vi funnet på helt selv. Foreldrene våre er utdannet i medisin. Faren vår stiller kreftdiagnoser. Det er jo noe helt annet enn det vi driver med. Vi har ikke arvet musikalitet av dem,  men vi har arvet arbeidsmoralen deres.

 

Ja, for dere må jo ha øvd en del, så gode instrumentalister som dere er?

– Vi har øvd hardt. Vi synes det er viktig å ha et visst teknisk overskudd på instrumentet. Selv om vi ikke synes vi er sååå gode. Folka i bandet vårt er vanvittig mye bedre. – Men om vårt eget musikkmiljø synes vi generelt at det er alt for mange jenter som «bare» synger. Vi håper vi kan inspirere noen til å spille litt mer. Det er svært få kvinner som spiller dobro for eksempel, som jeg gjør.

 

Dobro er fint. Den er veldig ”vokal”.

– It is!

 

Hvordan har det vært å vokse opp i ”the deep south”?

– Fantastisk!  Menneskene…er blant de beste du finner. Virkelig fine mennesker. Jeg vet ikke hvordan dere inndeler folk her i Norge, men sørstatsfolk kalles ofte ”rednecks” da. Den stereotypiske rednecken finner du overalt, mener jeg. Ikke bare i sør. Når det gjelder mennesketyper er det like stor variasjon innenfor denne landsdelen som det er innenfor andre. – Også er det så mange gode historier i sør!

 

Ja, det er jo en grunn til at det finnes så mange filmer med handling i sørstatene.

– Ja, ikke sant. Mange gode historier i familien vår også. Besteforeldrene våre trodde jo aldri de skulle se hverandre igjen da Bestefar fløy ut til Pearl Harbour under andre verdenskrig. Heldigvis overlevde han og kom hjem igjen. De to er fortsatt gift. Nå er de 80 år gamle. Det er så sterkt.

 

Ja, de beste kjærlighetshistoriene tilhører de over 80.

–  So true.

 

 

Men dere har spilt med Elvis Costello dere!

– JA. Det har vi. Helt utrolig. Fyren er jo en legende. Vi skulle åpne for han under en turné. Noe som er stort nok i seg selv. Men vi var frekke nok til å spørre om vi kunne være backingbandet hans på hele turnéen. Han takket ja og sendte oss en liste over alle sangene han spilte. Vi plukket arrangementene og øvde inn med bandet.

 

Shit. Fyren er jo det nærmeste Paul McCartney kom en ny Lennon. De to skrev jo noen låter sammen på 80-tallet.

– Ja, det stemmer det. Fyren er amazing.

 

Men dere liker Edgar Allan Poe eller?

– Oh Yes. Han er vi veldig opptatt av. Mamma underviste oss hjemme. Noe som var ganske uvanlig der vi kom fra. Hun fikk oss til å lese alle klassikerne. Edgar Allan Poe, Shakespeare, William Blake.. Først senere fant vi ut at vår tipp-tipp-tipp-tipp oldefar, som het Larkin Poe, var fetteren til Edgar Allan. Dette blew our minds og vi kalte opp bandet etter han.

 

                                                                                                   Dere har skrevet og gitt ut mye musikk de siste årene. Dere får aldri skrivesperre? 

– Nei, vi får egentlig ikke det. Noen ganger kan det være vanskeligere å skrive en låt. Og man må tåle å skrive mange dårlige låter for å få èn god. Men det går som regel bra og når det virkelig klaffer er det tidenes high. Timene bare flyr.

 

Dere har vært flere ganger i Norge. Grunnen til at dere er her nå, er for å lansere platen dere har laget med ”our very own” Thom Hell. Hvordan er han å jobbe med?

– Det var fantastisk å jobbe med Thom. Vi er gode «hanging buddies» samtidig som det finnes en viss formalitet der som gjør at vi jobber disiplinert når vi møtes. Det er noen små språkbarrierer. Da må vi fokusere mer på å kommunisere gjennom musikk. Dere nordmenn har noen veldig rare lyder i språket deres, som vi ikke makter å etterlikne. Haha. Vi tror vi får det til og dere bare: «not even close». Hehe. Men Thom er virkelig en flott fyr. Vi er svært kreative sammen.

Omgivelsene hadde også mye å si for platen vi har laget sammen. Studioet hans har store panoramavinduer ut mot havet. Mye av tiden var det overskyet og ganske ”gloomy”. Dette snek seg inn i låtene og sørget for en bra ”unifying theme” som vi ikke var klar over der og da. Opprinnelig skulle vi bare spille inn noen enkeltlåter. At det skulle bli et helt album hadde vi ikke ventet.

 

Larkin Poe spiller med Thom Hell på John Dee 24. april. Albumet «Sound of the Ocean Sound» kom ut forrige måned.

Videoen under – den er fin. Den viser jentene synge «Because» sammen med noen karer  som kaller seg The Shadowboxers. Se på’n.