Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nikolaj Blegvad Intervjuer 23. mai 2013

Besat af sound og instrumenter med temperament

Harald_skelet002_lowres

Tekst og foto: Nikolaj Jonas Blegvad

På femte sal midt på Nørrebro sidder der et skelet på gulvet. De knoglede arme sætter plader på en lille rejsegramfon og holder indimellem en kop dampende sort kaffe. Lejligheden er fyldt med gamle vinyler og et hav af effektpedaler og guitarer.

Bag den sort/hvide heldragt gemmer der sig en nordmand med fuldskæg og mange talenter. Harald Holst er både DJ og flerinstrumentalist i en række bands i det københavnske musikmiljø. Beatart tog en snak med manden, som er besat af sound og instrumenter med personlighed og temperament.

Hvordan er en norsk musiker endt som flerinstrumentalist og flerbandmedlem i Kbh?
– Gjennom to møter med to gode venner av meg. Det ene med en kammerat, som fikk meg inn i et reggaeband som spilte Bob Marley-covere, og vi startet senere opp All My Exes Lives In Texas, som spilte punk, rock, surf, litt improviserte saker og en rekke andre sjangre. Etterhvert som de bandene fragmenterte, ble nye konstellasjoner dannet, og jeg endte i et nytt reggaeband og et psykedelisk afrobeatband, som var husband hos Christiania Hip Hop Jam en god stund. Det andre møtet var med Fredrik fra Halasan Bazar, som har et godt musikerkollektiv gående i en bunker under jorda i Bispebjergparken. Gjennom han endte jeg opp i Henry the Rabbit, som er et sideprosjekt til Halasans trommeslager. Dessuten skyldes det vel at musikkscenen er ganske forskjellig i København i forhold til Oslo. I Norge drev jeg mest med rånete rock(på den gode måten!) og hippierock, noe som slett ikke var populært her i Køben. Så da var det bare å kaste seg ut i noe nytt.

Er der egenlig nogle genrer, som du ikke vil spille?
– Jeg kan herved love at jeg aldri noensinne kommer til å spille funky slap-bass, det er vel det verste jeg vet om. Men jeg har jo vært innom mye forskjellig, ikke alt har vært like vellykket, blant annet et prosjekt med en produsent, hvor jeg etter tre låter merket at jeg kastet litt opp i munnen min da de låtene var ferdige. Det var vel litt sånn typisk dansk radiorock som var så moderne en stund. Jeg hadde laget en låt med twangy surfgitar, masse reverb og tremolo, og dagen etter var alt endret til scoped-mids og distortion i beste nu-metal stil. Hjerteskjærende! Tror nok jeg trives best med psykedelisk musikk.

Kan du fortælle lidt om din rolle i Henry The Rabbit og lidt om, hvad det er for et band?
– Henry the Rabbit oppstod på kjøkkenet til Henry the Rabbi, som ved hjelp av en skranglete pc og et skype-headset som mikrofon lagde en fantastisk plate. Ukuleler og kontrabass, glockenspiel og diverse rytmeinstrumenter, samt en stekepanne utgjør kjernen i musikken, lo-fi så det holder. Musikken har vel noe atmosfærisk og filmatisk over seg, og en ganske intens stemning, særlig på de nyeste låtene som snart kommer ut. Musikken er inspirert av spagetti-western, japansk musikk og psykedelia. Henry the Rabbit som band oppstod en dag Henry the Rabbi fikk tilbud om å lage en konsert, og han hanket inn en rekke gode mennesker, fra bandene som han deler øvingslokalet med, og meg. Etter litt fram og tilbake har vi fått en stabil sammensetning av medlemmer, som består av Miss Cottontail (ukulele, vokal, glockenspiel og prekusjon), Astrid Hare (ukulele, gitar, kontrabass og vokal) Fredrik the boy wonder (Gitar, ukulele, glockenspiel, rytmeinstrumenter, vokal), Henry the Rabbi (Ukulele, kontrabass, trommer, perkusjon, vokal) og meg (el-gitar og kontrabass). Min rolle er vel å prøve, så godt det lar seg gjøre, å gjenskape atmosfæren fra platene. Jeg spiller el-gitar og kontrabass, og siden det nesten ikke er el-gitar på platene, så prøver jeg å spille mer med alle samplene vi bruker, og jeg må passe litt på så jeg ikke er i veien for alle ukulelene. Jeg bruker masse delay og ekkoeffekter, med reverb, feedback og må være litt økonomisk med hva jeg spiller, det er ikke plass til store, hårete gitarsoloer med Henry. Burde vel nevne at vi snart spiller konsert, den 21. mai i Trinitatiskirken, og at vi har en ny utgivelse på gang nå, som kommer ut på Moon Glyph i løpet av juni!

Før i tiden spillede du mest bas, så greb du guitaren og har nu kastet dig over kontrabassen også. Hvilket instrument kan du bedst lidt at spille på.
– Vanskelig å velge en favoritt her, kontrabassen er vel den nyeste forelskelsen, et virkelig nydelig instrument som jeg har tenkt å lære meg skikkelig. Men jeg koser meg skikkelig med både gitar og el-bass. Gitar har jeg spilt lengst, startet jo som nesten alle bassister, først på gitar, men siden alle spilte gitar endte jeg opp på bass, og ble hekta på Paul McCartney, John Paul Jones, Jack Bruce og Aston Familyman Barrett. Så jeg hadde jo bass som hovedinstrument ganske lenge da jeg begynte å spille gitar i All My Exes Lives in Texas, og fant ut at jeg virkelig hygget meg med gitaren, og begynte å eksperimentere med effektpedaler. En vond nakke og en skikkelig tung bass gjorde så at jeg hoppet over på gitar i reggaebandet også, og jeg har holdt meg mest til gitar i det siste.

Du er jo kendt for at eje en del instrumenter og effekter. Hvad består egentlig hele din gear-pakke af?
– Det er vel en besettelse, jeg kan høre et sound på en plate eller se en musiker som har en lyd jeg liker, og plutselig står jeg i gitarsjappa og bruker alle de pengene jeg egentlig ikke har. Etter en Dungen-konsert endte jeg for eksempel opp med en Fender Stratocaster som jeg bruker i Henry the Rabbit. Hadde en litt mer rocka fase og kjøpte meg en Gibson Les Paul og en Gibson SG, som begge fungerer supert til reggaebandet, og siste innkjøp er en Fender Telecaster, som har vært en drøm lenge. I tillegg har jeg en Guild akkustisk, og bassene jeg bruker er en Fender Presicion og en Läkland Jazzbass-kopi. Hver og en har sin egen personlighet og sitt temperament, noe jeg sier til meg selv for å rettferdiggjøre at jeg eier flere og dyrere gitarer enn mitt talent skulle tilsi. Dertil kommer forsterkere, har en gammel Laney fra 1967, som spiller brutalt høyt og en liten Fender Pro Junior, og Ampeg til bassene. Heller vel mest til Fender-forsterkere for tiden, bruker en helt ren lyd og foretrekker å bruke effektpedaler til å få lyden til å knekke. Har effektpedaler i alle former og farger, stort sett fuzz og delay-pedaler i alle varianter man kan tenke seg. Og jeg går vel stort sett for klassikerne, siden jeg heier på den gamle skolen.

 

Innlegget er publisert på Beatart.dk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.