Konsertanmeldelse: Allah-Las går The Sonics i næringa

Det var ikke utsolgt på Allah-Las-konserten i går, men det burde det vært.

Foto: Stian Schløsser Møller

Jeg var veldig spent på om de kom til å klare å gjenskape 60-talls viben fra plata, den er jo perfeksjonert til fingerspissene, og kanskje urimelig å forvente at de skulle klare i utgangspunktet. Men, la meg si det med en gang, det gjorde de absolutt. Jeg vil faktisk si at det låt bedre enn på plata, det var en større tyngde i sounden, og de skrudde det opp et par hakk, noe som skapte en friskhet og det ble, om mulig, enda større 60-talls autensitet over det hele. I tillegg var bandet retrokledd så det holdt, og Fender rørforsterkere og Rickenbacker-gitaren var på plass, så det er ingen tvil om hvilken epoke de skulle ønske de var født i. Allah-Las kunne lett ha spilt samtidig med Love og The Sonics i 1966, for å si det sånn.

De åpnet med den svakeste instrumentalsangen på plata, Ela Navega, og selv om den egentlig låt ganske fint, ville den satt ned tempoet senere, derfor greit å få den unnagjort. Heldigvis gikk de kjapt over til Don’t You Forget It, en av mine favoritter, og fra der av var stemningen satt. Sandy er min absolutte favoritt på albumet, og den satt som en kule live også, med et kledelig ekstralag av råhet. Men kveldens høydepunkt var allikevel når trommis Matthew Correia byttet plass med vokalist Miles Michaud og leverte en knall versjon av Long Journey helt til slutt. Fuzzgitaren kom mer til sin rett, og ga sangen et løft og et kjærkomment ekstra trøkk . Mer av det!

Dét er for øvrig en innvendig jeg har mot plata sånn generelt sett, den blir ensformig i lengden, og burde hatt en to-tre skikkelige rockere for å sprite opp stemningen. Det litt for kontrollerte på plata fikk puste mere live, og det er de absolutt tjent med. Vi får håpe de går mer i den retningen på neste utgivelse.

Ellers virket Allah-Las litt slitne og trøtte, men etter en relativt intensiv Europa-turné er det ikke så rart. Eller kanskje den sedate og laidbacke stilen rett og slett er en del av imaget? Det var uansett ikke det helt store publikumsfrieriet, men de var høflige, vokalist Michaud kom med de vanlige frasene om hvor fin by vi har og hvor bra vi var. Mens de andre bevarte en stoisk ro og coolhet. Gitarist Pedrum Siadatian ser for øvrig ut som en krysning av Keith Richards anno 1976 og Liam Gallagher, bare mye penere, og han hadde på seg en saueskinnsfora jakke gjennom hele konserten uten å svette en dråpe. Imponerende.

Etter ca. 50 minutter takket de for seg og gikk av scenen, og selv om vi hadde fått servert omtrent hele plata, inkludert et par coverlåter, var det en vel kort konsert. Men, så kom de ut igjen og Michaud sa lakonisk: «I guess we forgot a couple of songs», og gikk rett over i Catamaran til stor jubel fra publikum. Correia avsluttet som sagt det hele med en fantastisk versjon av Long Journey, og jeg gikk hjem overbevist om at Allah-Las heldigvis har mer å gå på, mye mer.