Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 6. juni 2013

Allah-Las går The Sonics i næringa

Det var ikke utsolgt på Allah-Las konserten i går, men det burde det vært.

 

_front_allah-las_040613

Foto: Stian Schløsser Møller

Jeg var veldig spent på om de kom til å klare å gjenskape 60-talls viben fra plata, den er jo perfeksjonert til fingerspissene, og kanskje urimelig å forvente at de skule klare i utgangspunktet. Men, la meg si det med en gang, det gjorde de absolutt. Jeg vil faktisk si at det låt bedre enn på plata, det var en større tyngde i sounden, og de skrudde det opp et par hakk, noe som skapte en friskhet og det ble, om mulig, enda større 60-talls autensitet over det hele. I tillegg var bandet retrokledd så det holdt, og Fender rørforsterkere og Rickenbacker gitaren var på plass, så det er ingen tvil om hvilken epoke de skulle ønske de var født i. Allah-Las kunne lett ha spilt samtidig med Love og The Sonics i 1966, for å si det sånn.

 

02_allah-las_040613

 

De åpnet med den svakeste instrumentalsangen på plata, Ela Navega, og selv om den egentlig låt ganske fint, ville den satt ned tempoet senere, derfor greit å få den unnagjort. Heldigvis gikk de kjapt over til Don’t You Forget It, en av mine favoritter, og fra der av var stemningen satt. Sandy er min absolutte favoritt på albumet, og den satt som en kule live også, med et kledelig ekstralag av råhet. Men kveldens høydepunkt var allikevel når trommis Matthew Correia byttet plass med vokalist Miles Michaud, og leverte en knall versjon av Long Journey helt til slutt. Fuzzgitaren kom mer til sin rett, og ga sangen et løft og et kjærkomment ekstra trøkk . Mer av det!

Dét er for øvrig en innvendig jeg har mot plata sånn generelt sett, den blir ensformig i lengden, og burde hatt en to-tre skikkelige rockere for å sprite opp stemningen. Det litt for kontrollerte på plata fikk puste mere live, og det er de absolutt tjent med. Vi får håpe de går mer i den retningen på neste utgivelse.

Ellers virket Allah-Las litt slitne og trøtte, men etter en relativt intensiv Europa-turné er det ikke så rart. Eller kanskje den sedate og laidbacke stilen rett og slett er en del av imaget? Det var uansett ikke det helt store publikumsfrieriet, men de var høflige, vokalist Michaud kom med de vanlige frasene om hvor fin by vi har og hvor bra vi var. Mens de andre bevarte en stoisk ro og coolhet. Gitarist Pedrum Siadatian ser for øvrig ut som en krysning av Keith Richards anno 1976 og Liam Gallagher, bare mye penere, og han hadde på seg en saueskinnsfora jakke gjennom hele konserten uten å svette en dråpe. Imponerende.

 

01_allah-las_040613-1

 

Etter ca. 50 minutter takket de for seg og gikk av scenen, og selv om vi hadde fått servert omtrent hele plata, inkludert et par coverlåter, var det en vel kort konsert. Men, så kom de ut igjen og Michaud sa lakonisk: «I guess we forgot a couple of songs», og gikk rett over i Catamaran til stor jubel fra publikum. Correia avsluttet som sagt det hele med en fantastisk versjon av Long Journey, og jeg gikk hjem overbevist om at Allah-Las heldigvis har mer å gå på, mye mer.

Sjekk flere av Stian Schløsser Møller sine bilder

 

03_allah-las_040613

 

04_allah-las_040613

 

04b_allah-las_040613

 

05_allah-las_040613

 

06_allah-las_040613

 

07_allah-las_040613

 

08_allah-las_040613

 

09_allah-las_040613

 

10_allah-las_040613

 

13_allah-las_040613

 

14_allah-las_040613

 

16_allah-las_040613

2 Responses to Allah-Las går The Sonics i næringa

  1. Pingback: Allah-Las på John Dee

  2. Pingback: Full trøkk med The Jan Holberg Project & Joe Lynn Turner på John Dee : Deichmans musikkblogg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter